Spesialrådgiver (tidligere tingrettsdommer) Tor Langbach skriver i Aftenposten 16.12.06 at de sakkyndige som har hevdet at de tre vitenskapsbevisene ble grovt feilvurderte i 1958, har falt i alle hans fire fallgruber – tunnellsynet, spisskompetansesyndromet, at de har glemt hvilken rolle de har (fordi de er blitt så overrasket over det de har sett at de er blitt ”samfunnsengasjert”) og fordi de lett kan ha fått ”en investert interesse i sakens utfall.” Da er det mye bedre å være oppnevnt av retten, mener han. Det borger for at fallgrubene ikke eksisterer eller blir eliminert av dommeren, som – selvsagt – er immun mot de samme fallgruber.
Nå er forholdet at det brevet han refererer fra de 10 sakkyndige til kommisjonen er datert 16. september 2006 (se faksimile av brevet). Samtlige av dem var ferdige med sine oppdrag senest i siste uke i mars 2006 i forbindelse med kommisjonshøringen. Fire av dem som behandlet tannbittbeviset, professor David Whittaker (oppnevnt av Borgarting lagmannsrett i 1998), professor Per Holck (anatomi), dr. med. Per Flood (anatomi) og professor David Senn (rettsodontologi) som engasjert av Torgersen, gav også forklaring for Høyesteretts kjæremålsutvalg i mars 2001. Den siste som forklarte seg om dette beviset, professor Tore Solheim, har vært påtalemyndighetens sakkyndig siden sommeren 1998. For de andre gjelder dette: Deres bakgrunn for oppdragene, fra 1998 for Whittaker, fra 1999 for Holck og Flood, og fra 2000 for Senn, har vært at de har begynt sine oppdrag med å få alle tidligere rapporter om dette beviset. Så har de foretatt egne undersøkelser, med konklusjoner som jeg unnlater å referere. Forskjellen fra det lagmannsretten fikk vite i 1958 har vært dyptgripende og dramatiske. Det gjelder også Whittaker, som måtte konstruere en annen forklaringsmodell for at han i 1999 skulle kunne konkludere med at det var ”svært sannsynlig” at Torgersen var biteren. (Han hadde støtte av en annen rettsoppnevnt kollega den gang, professor Gordon MacDonald, nå dessverre død.)
Undersøkelsene fortsatte etter Kjæremålsutvalgets avslag i 2001. Det kritiske spørsmål i forhold til Langbachs fire fallgruber er dette: Endret noen av de sakkyndige sitt syn?
Professor Solheim gjorde det ikke. Han har selvsagt heller ikke underskrevet brevet. Og siden han er engasjert av påtalemyndigheten, har han ifølge Langbachs logikk (nei, ikke tunnellsyn) helt unngått samtlige fallgruber.
Hva med resten? Kommisjonsavslaget redegjør ganske nøyaktig for status for tannbittbeviset slik det ble presentert under høringen. Jeg anbefaler de interesserte å lese denne redegjørelse i kommisjonens kap. 8.2.7, særlig Whittakers forklaring (se kommisjonens hjemmeside). Han endret sin konklusjon fra ”svært sannsynlig”, og han anbefalte kommisjonen å se bort fra hele tannbittbeviset! De andre opprettholdt sine standpunkter og forsterket dem i Torgersens favør, Senn som før med en regulær utelukkelseskonklusjon. I forhold til ”identitetskonklusjonen” fra 1958 – om det ikke var Torgersen, så måtte han ha en dobbeltgjenger med like tenner – kan dette ikke bli mer dramatisk. Det kan sammenlignes med en domfellelse etter et forbyttet fingeravtrykk eller en forbyttet blodprøve.
Så, hvordan skal man kontrollere om fallgrubene har vært i funksjon i Torgersen-saken? Den eneste måte er å studere de sakkyndiges metoder og konklusjoner. For kommisjonen hjelper det altså ikke at feilen er grundig avslørt. Det hjelper heller ikke at den rettsoppnevnte sakkyndige (Whittaker) er enig. Og for å unngå den eneste mulige konklusjon, gjenopptakelse, må kommisjonen også totalt fravike sitt utgangspunkt, nemlig at ”Det er grunn til å understreke at det ved vurderingen av hva som er nytt, må sammenlignes med hva som ble fremlagt for den dømmende rett” (s. 91, kommisjonens egen understrekning). Først forsvinner først dette utgangspunktet, og deretter hele sannheten om tannbittbeviset, på side 160-161, altså uten hensyn til det lagmannsretten fikk vite i 1958. Se for eksempel faksimilen av Aftenposten 10.6.58 i boka ”..aldri mer slippes løs” (1999) side 186: ”Den sakkyndige, tannlege Ferd. Strøm, har funnet at det foreligger full overensstemmelse med bittet i den drepte pikes bryst,” heter det i overskriften. Dette blir så omgjort av kommisjonen til dette: ”Gjenopptakelseskommisjonen legger til grunn at domfellelsen skjedde på grunnlag av bredt bevisbilde der mange forhold samlet pekte mot Torgersen som gjerningsmann. Det er derfor ikke grunnlag for å hevde at tannbittbeviset alene ble tillagt spesiell stor vekt” (s. 161). Dette har ikke påtalemyndigheten noen gang hevdet – tvert i mot, selvsagt. Jeg går til og med ut fra at de høyesterettsdommere som hadde med saken å gjøre i 2001 sperrer opp øynene.
Denne saken skal ikke gjenopptas, uansett hvilke feil som påvises. Det er realiteten. Sannheten er ikke grunn til gjenopptakelse. Den interesserer heller ikke Langbach (og hans likesinnede). Det skyldes at han mangler tunnellsyn. Det kan jeg ikke hjelpe han med. Jeg foreslår at han tar saken opp med bilmekanikeren neste gang han vil reparere bilen. Jeg synes jeg hører hans argumentasjon fra smøregrava når Langbach ikke aksepterer at støtdemperen må skiftes. Den kan ikke gjengis i blandet selskap. Spisskompetanse-syndromet bør han vel ta opp med fastlegen neste gang han har behov for legehjelp.
Det kommisjonen mener om realitetene i prosessen mot Torgersen, er nærmest helt likegyldig. Vi vet sannheten om saken, den kommisjonen omgjør til et synsbedrag. Kommisjonen har klart det utrolige mesterstykke å omgjøre saken hans til en sak om selve kommisjonen. Den lever selvsagt ikke i en slik fantasiverden med fundamentale realitetsbrister som foranstående skulle tyde på. Tvert imot – avgjørelsen er en like solid, gjennomtenkt og gjennomført desinformasjon, faktisk og juridisk, som prosessen mot Torgersen var i 1958.
Det som har forbløffet meg, er at såkalte toneangivende juridiske miljøer nærmest har ropt hurra over avgjørelsen. Undersøkelse og kommentarer til all den informasjon som faktisk foreligger, interesserer dem ikke. Dobbelt-standarden regjerer. Men verken Liland-saken eller Fritz Moen II ville foreligget som gjenopptatte saker med den samme målestokk. Moen II, med tilhørende etterfølgende gransking som nå er i arbeid, ville vært akkurat samme sak om tilståelsen fra Namsos-mannen ikke forelå i 2005.
Hva i all verden kan være forklaringen på at vi ”trenger” Torgersen som en slags trøstemat for tidligere slarv, inkompetanse og bevistriksing? Legg merke til at i Sverige er det de to-tre siste år gjennomført tilsvarende undersøkelser av straffeprosessen, i regi av departement og Justitieombudsmann, med resultater som er lett til gjengelige, med avslørende resultater og forbedringer. Vi derimot skal klamre oss til illusjonen om at alt er i orden. Hvorfor?