Jeg viser til artikkelen ”Må møte i retten med spebarn” i Advokatbladet nr. 12 for 2010. Artikkelen – og ikke minst halen fra Advokatforeningens generalsekretær – nødvendiggjør en kommentar fra lagmannsrettens side.
Berammelsen av saken til mars 2010 skjedde etter en omhyggelig vurdering i lagmannsrettens ledelse av de prinsipielle spørsmål forsvareren hadde reist.
Saken, som gjelder overtredelse av straffeloven § 390 a, ble henvist til ankeforhandling 22. september 2009. Hovedforhandling skal etter strpl. § 275 holdes så snart som mulig, og etter Stortingets måltall i ethvert fall innen tre måneder. Ankeforhandling skulle således vært holdt innen 22. desember 2009. Berammelse i desember lot seg imidlertid ikke gjøre, siden hele måneden allerede var fullberammet i alle avdelinger.
Som Høyesteretts ankeutvalg har pekt på, er det tungtveiende hensyn, også samfunnsmessige, som begrunner de knappe tidsfristene for berammelse av straffesaker. En tiltalt må derfor, dersom oppnevnelse av ønsket forsvarer vil medføre forsinkelse av betydning, akseptere oppnevnelse av en annen forsvarer, jf. strpl. § 102. I praksis har forsinkelser på opptil 6 uker ut over 3-månedersfristen vært godtatt. Omberammelse etter forsvarerens ønske i den foreliggende sak ville imidlertid innebære en forsinkelse på mer enn 6 måneder i forhold til retningslinjene.
Utsettelse til juni 2010 ville derfor ikke i noe fall ha blitt akseptert, uansett hvilken begrunnelse knyttet til eget forhold forsvareren hadde påberopt. Det er i denne forbindelse vanskelig å se hvorfor et likestillingsargument knyttet til barsel og amming skal tillegges større vekt enn andre i og for seg gode grunner til å begjære utsettelse. Advokatens personlige behov for utsettelse er uansett underordnet nødvendigheten av å få sakene avviklet så snart som mulig. Dette har vært ansett som avgjørende, i denne sak som ellers