Januarutgaven av Advokatbladet (1/2007) inneholdt en artikkel om åpen kildekode som blant annet var basert på et foredrag jeg holdt på et tirsdagskaffeseminar på Institutt for Rettsinformatikk, Universitetet i Oslo. Da artikkelen gir et til dels galt, og til dels misvisende inntrykk om enkelte forhold vedrørende åpen kildekode som jeg ikke kan innestå for, vil jeg gjerne få love til å presisere deler av innholdet, noe som vel kunne vært unngått hadde jeg blitt gitt anledning til å kommentere artikkelen før den gikk i trykken. For det første er det slik at streng copyleft innebærer at dersom man benytter åpen kildekode lisensiert under en copyleft klausul, så kan man etter omstendighetene risikere å måtte lisensiere den bearbeidede koden under de samme vilkår. Men dette gjelder normalt kun i den grad man velger å publisere eller distribuere det bearbeidede produktet, se eksempel på dette i GPL punkt 2 litra b. For det andre er bruk av en av de lisenser som godkjennes av Open Source Initiative (OSI) på ingen måte tryggere enn andre lisenser (som ikke er ”godkjent” av OSI som Open Source). Det at en lisensavtale er godkjent som Open Source av OSI betyr kun at lisensvilkårene tilfredsstiller de kriteriene OSI på eget initiativ har definert som nødvendige for at lisensavtalen skal kunne godkjennes av OSI. Når det står å lese i artikkelen at dette gir programmereren en bedre ”copyright” medfører dette derfor ikke riktighet. For det tredje står det å lese at ”dersom man ikke godkjenner en lisensavtale, vil ikke [det] bety noe, for med en gang du tar i bruk produktet er det gitt at man har godkjent avtalen.” Dette er i beste fall upresist, og jeg vil her nøye meg med å nevne at dette vil bero på reglene om avtaleslutning og hvorvidt bindende avtale anses inngått mellom lisensgiver og lisenstaker. For det fjerde står det i artikkelen ”at en softwareutvikler er mindre verdt om de ikke eier all kildekode selv.” Det er i og for seg riktig at spørsmålet om hvorvidt koden til en programvareprodusent inneholder åpen kildekode er et tema som regelmessig er gjenstand for granskning ved juridiske gjennomganger (Due Diligence) forut for transaksjoner, og særlig der det er snakk om programvareprodusenter. Teoretisk sett kan koden derfor være ”infisert” på en slik måte at den må distribueres eller publiseres vederlagsfritt under samme lisens som den åpne kildekoden. Fra en praktisk synsvinkel kan det imidlertid synes som om dette er et tema som hittil ikke har skapt de store utfordringer i Norge, selv om det finnes eksempler fra utlandet på at dette har gitt seg utslag i prisreduksjoner grunnet latent risiko for nedsatt fremtidig inntjening. Det må også føyes til at dette gjelder normalt kun i den grad man har å gjøre med en programvareprodusent som benytter seg av den tradisjonelle forretningsmodellen hvor koden lisensieres mot vederlag.