Den 1. januar 2001 ble Utlendingsnemnda opprettet. Stortinget ønsket et uavhengig organ som skulle være klageorgan i utlendingsakene.
Utlendingsnemnda er et forvaltningsorgan, og i den grad det ikke er nevnt spesielle saksbehandlingsregler i utlendingsloven, gjelder forvaltningslovens regler.
Behandlingsformene i Utlendingsnemnda fremgår av utlendingslovens § 38 b. Jeg skal her si noen uærbødige ord om hvorledes jeg oppfatter saksbehandlingen i Utlendingsnemnda i de sakene hvor det har vært anledning til å møte sammen med klient.
Berammelsen av møtet skjer i god tid. De gangene jeg har vært der, har ikke møtet begynt som bestemt.
Når møtet begynner og vi kommer inn, sitter allerede saksbehandler og tolken der sammen med UNE. Den skriftlig redegjørelsen ligger klar. Den har aldri vært på mer enn to A4 sider.
Det viser seg at nemnda sitter med en rekke dokumenter. Det opplyses ikke om innholdet i disse. Jeg forsøkte en gang å spørre om det var dokumenter som vi burde ha innsyn i, men fikk til svar at det var ikke mulig å kunne redegjøre for alt.
Jeg er i meget sterk tvil om dette er i overensstemmelse med forvaltningslovens § 18. I det minste burde det derfor redegjøres for hvilke dokumenter som det ikke var anledning til å få gjennomgått.
En saksbehandler presenterer saken for nemnda. Den skriftlige redegjørelsen som ligger klar når vi kommer inn, har søkeren og hans advokat ikke fått se på forhånd. Hvorfor er det så vanskelig å sende den til advokaten til gjennomlesning i rimelig tid i forveien?
Selv om man har meldt inn til Utlendingsnemnda på forhånd hvilket språk tolken skal beherske, har det vist seg at det er kommet en tolk som søkeren ikke er helt fornøyd med. Utlendingsnemnda har da gitt uttrykk for at man tror det går bra. Det er vanskelig å stå i mot å få utsatt saken med ny tolk på det tidspunktet.
Utlendingsnemndas formann begynner så å stille spørsmål til søkeren. Utlendingsnemndas formann blar i sine papirer sammen med de to medlemmene, og det er umulig å vite hvilke dokumenter man spør fra. Fra spørsmålsstillerne sies det ikke noe om svarene passer til de opplysningene de har, slik at man eventuelt kan korrigere seg og få stilt oppklarende spørsmål og kommet videre på den måten. Det er umulig for søkeren og dens advokat å vite hvorledes svarene passer inn i de opplysningene som Utlendingsnemnda sitter med. Spørsmål for å kunne oppklare misforståelser og lignende, er derfor ikke mulig.
I pausene har det vist seg at saksforbereder og tolk drikker kaffe sammen med Utlendingsnemnda, mens søkeren og advokaten må vente på gangen.
Når saken er avsluttet blir saksforbereder bedt av Utlendingsnemnda om å være igjen sammen med denne for å kunne svare på spørsmål. Søker og advokat har ingen anelse om hva som det blir spurt om og snakket om i et slikt møte.
Dette var noen uærbødige overflatekrusninger om Utlendingsnemnda. Jeg tror det er gode muligheter for et forbedringspotensiale.