Undertegnede sender denne henvendelse til Dem på vegne av Advokat¬foreningens lovutvalg for sivilprosess og voldgift.
I tvisteloven er det som kjent innført den ordning at "sluttinnlegg" vanligvis skal inngis ved endt saksforberedelse. Bestemmelsen har ingen parallell i tvistemålsloven. Formålet med bestemmelsen er å medvirke til den avklaring og konsentrasjon som den nye loven forutsetter.
Før ikrafttredelsen av den nye loven hadde en del domstoler allerede innført liknende ordninger, og partene ble bedt om å sende inn dokumenter kalt "anførselsskrift" eller "sluttinnlegg". I en del tilfeller ble det uttrykkelig bedt om at slike dokumenter skulle oversendes elektronisk i word-format, slik at anførslene kunne "klippes og limes" direkte inn i rettsavgjørelsen. Vårt utvalg fikk flere henvendelser om slik praksis som ble ansett som uheldig, og dette er også fulgt opp ved omtale på kurs, innlegg i Advokatbladet mv. Siden det må være klart at en slik praksis ikke er i overensstemmelse med tvisteloven, har vi antatt at dette etter hvert ville gå seg til.
Vi er imidlertid blitt gjort oppmerksom på at Borgarting lagmannsrett også etter den nye loven ber om at sluttinnlegg skal oversendes elektronisk på denne måten. Selv om det ikke sies uttrykkelig at dette skal muliggjøre en slik klipping og liming som nevnt, er det vanskelig å tenke seg annet formål for kravet om særskilt elektronisk oversendelse i word-format. Et eksempel på slik henvendelse fra lagmannsretten vedlegges.
Det følger klart av forarbeidene til tvisteloven at sluttinnlegget ikke skal benyttes på denne måten. Dette er også klart formulert av høyesterettsdommer Skoghøy, som i en artikkel om loven i Jussens Venner for 2006 skriver følgende på side 290:
"I løpet av de senere år har enkelte domstoler begynt å be partene innen avslutningen av hovedforhandlingen om å levere elektroniske "anførselsskriv" slik at retten kan "klippe" anførslene inn i dommen. Denne praksis er etter min oppfatning temmelig meningsløs. Begrunnelsen for at retten skal gjengi partenes anførsler i dommen, er tredelt. For det første vil det tvinge retten til å sette seg inn i partenes prosedyrer. For det andre vil det kunne gi muligheter for å kontrollere at de anførsler partene har kommet med, er blitt riktig oppfattet av retten. I saker hvor partene har fri rådighet, vil det for det tredje gi grunnlag for å kunne kontrollere at retten har holdt seg innenfor det de faktiske grunnlag partene har påberopt. Dersom anførslene blir levert elektronisk slik at retten bare kan "klippe" dem inn i dommen, vil disse formålene ikke bli ivaretatt. Etter min mening må derfor dommer som er blitt til på en slik måte, anses å være beheftet med en saksbehandlingsfeil."
I en fotnote oppgir Skoghøy også at "Tore Schei og Dag Bugge Nordén uttalte seg i tilsvarende retning i foredrag på Det alminnelige dommermøte i Tromsø 9. juni 2006."
Schei mfl har tilsvarende uttalelser i den nye kommentarutgaven til tvisteloven, bind I side 426.
Vi ber etter dette om at lagmannsretten endrer den praksisen som innebærer at sluttinnlegg skal oversendes på denne måten. Selv om foranledningen til formuleringen i den konkrete saken ikke skulle være et ønske om en slik bruk av sluttinnlegget, er fremgangsmåten egnet til å bli oppfattet slik. Andre henvendelser til oss har også indikert at dette er egnet til å så tvil om dommerne på selvstendig vis bearbeider anførslene. Allerede denne mistanken er jo svært uheldig. Det er vårt syn at krav om sluttinnlegg i det minste bør presiseres på en slik måte at det blir klart at slik bruk som nevnt er uaktuell.
Vi har i denne omgang valgt å rette henvendelsen til Borgarting lagmannsrett, på grunn av domstolens størrelse og rolle. Vi har imidlertid også orientert Advokatbladet, slik at tilsvarende praksis ved andre domstoler også kan påvirkes.