Altfor mange advokater stiller ledende spørsmål i retten. Det kan være greit der det er tale om uomstridte omstendigheter som man bare må kjøre igjennom for å komme til sakens kjerne. Ut over det er det absolutt ikke greit. En utbredt måte å stille ledende spørsmål på, er å starte spørsmålet med flg.: ”NN (som enten er motparten, eksaminators egen part, motpartens vitne eller eksaminators eget vitne) har forklart at….osv.” . Det er rimelig klart at dette er en innledning som innbyr til svar i en bestemt retning. Hvis man åpner med å fortelle at fienden har fortalt dette og hint, så er det et signal til vitnet om at man nå forventer et svar i en annen retning, helst i motsatt retning. Jeg er sluttet å under meg over advokater som driver denne type eksaminasjonsteknikk. Det er altfor mange kolleger som er enten frekke eller udugelige hva gjelder eksaminasjonsteknikk. Jeg undrer meg derimot stadig over dommere som lar dette passere. Har de ikke noen overordnet forståelse for eksaminasjonens karakter og betydning? Det hadde vært å håpe at både dommere og advokater hadde tatt seg tid til å lese litt teori om parts- og vitneavhør og mer overordnet om prosedyreteknikk. Man kan ikke oppnå noe akseptabelt nivå i rettssalens kunst uten å ha lest litt teori. Det finnes lite på norsk, men noe er det, f eks fremstillinger av Johan Bredal, I.B Hjort, Hans Michelsen, Knut Boye og Nils Erik Lie. Sett i gang og les!