Mandag 29. januar i år ble det kjent at Ada Sofie Austegard representert ved advokatfirmaet Elden DA har tatt ut stevning mot staten ved Justisdepartementet på bakgrunn av at hun mener å ha rett til å bli hørt i forbindelse med spørsmålet om permisjon og prøveløslatelse for de personer som står ansvarlige for drap og grovt seksuelt motivert overgrep mot hennes datter og en annen jente i den såkalte Baneheia-saken. Søksmålet er tatt ut på prinsipielt grunnlag, og støttes av Stine Sofie Stiftelse.
På lederplass i enkelte aviser, samt andre media kanaler ble det den 30. januar tatt til motmæle. Innvendingen synes å være at straffedømte skal gjøres i stand til å komme tilbake til samfunnet og at permisjoner mv. er viktig i så henseende. På lederplass i en avis tillegges de fornærmede og etterlatte å ville føre strafferettpleien tilbake i til private rettsoppgjør preget av personlig hat og ønske om hevn.
Disse avisredaksjoner synes å ha misforstått det stevningen gjelder. Verken Austegard eller Stine Sofies stiftelse ønsker på noe vis å angripe de domfeltes adgang til permisjon. Det er selvsagt stiftelsens syn at de som er dømt for straffbare handlinger skal rehabiliteres og at de skal gjøres i best mulig stand til å tilbakeføres til samfunnet. Noe annet hadde vært stikk i strid med ofrene og de etterlattes interesse.
Søksmålet handler ene og alene om retten til å uttale seg, herunder retten til å bli tatt på alvor. Det har aldri vært uttalt fra verken saksøker eller stiftelsen at man er imot at det innvilges permisjoner. Sakens anliggende er den forvaltningsrettslige prosess ved vedtak om permisjon og prøveløslatelse. Det er således staten som saksøkes, ikke den domfelte.
Forvaltningsretten bygger på den tanke at avgjørelser generelt sett blir bedre dersom de som blir berørt av en avgjørelse får komme med innspill under prosessen. Det er ingen sakelige argumenter for at dette overordnede prinsipp skal tilsidesettes ved de vedtak det her er tale om.
Det er spørsmål om hvor raskt permisjon skal iverksettes, og det kan settes vilkår for permisjoner. Et slikt vilkår kan for eksempel være at den domfelte forbys å ta kontakt med offeret for den kriminalitet han har begått, eller at han oppholder seg på bestemte steder. Når Kriminalomsorgen ved sine vedtak har lagt til grunn at de pårørende ikke har rett til å bli hørt, er det vanskelig å se hvorledes denne vurderingen skal skje på en betryggende måte. Det kan heller ikke skade at Kriminalomsorgen får informasjon om vedtakets virkning for kriminalitetsofrene.
Det er ikke gjort gjeldende at de fornærmede og pårørende skal gis noen generalfullmakt til å nekte den domfelte permisjoner, slik enkelte medier synes å legge til grunn.
Stine Sofies Stiftelse har førstehånds kunnskap om hvorledes pårørende og offer for kriminalitet tenker. Det føles krenkende og lettvint når stiftelsen tillegges primitive tanker som hat og hevn. Det er ikke slik at man mister evnen til forstandig tanke og refleksjon dersom man selv, eller noen som står en nært, blir utsatt for overgrep. Imidlertid har de pårørende og ofrene for kriminalitet behov for at deres interesser blir ivaretatt, rettferdighet og en forsvarlig saksbehandling. Ofrene for kriminalitet kan også oppleve det som svært traumatisk, når man kort tid etter en helt uforskyldt negativ opplevelse, kan risikere å stå ansikt til ansikt med den person som med forsett har utført den handling som utløste traumet. Graden av sårbarhet er individuell, og det er således nødvendig for en forsvarlig vurdering av disse spørsmål at de myndigheter som skal ta stilling til en søknad om permisjon har kunnskap om dette. Når de pårørende nektes å uttale seg får man således en mangelfull prosess, der ofrenes rettssikkerhet tilsidesettes.
Etter menneskerettighetskonvensjonen har enhver rett til frihet og sikkerhet. Enhver har videre rett til å få av sine borgelige rettigheter avgjort på en rettferdig måte og rett til effektive rettsmidler, når rettighetene etter konvensjonen krenkes. Dette medfører at den som anfører at rettighetene etter konvensjonen krenkes, som den altoverskyggende hovedregel har krav på å bli tatt seriøst og få realitetsbehandlet de anførsler man fremsetter. Disse rettighetene synes oversett av de to ovennevnte aviser, samt forvaltningsmyndighetene som avviste klagen.
Det er absolutt viktig at disse spørsmål diskuteres offentlig, og stiftelsen har ingenting i mot at de som mener at de fornærmede og etterlatte ikke skal høres fremmer sine synspunkter. Det er imidlertid viktig at debatten føres på saklig vis. Dessverre har enkelte medier sporet av ved å tillegge stiftelsen motiver og meninger den ikke står for.