Jeg kan jo tilføye at i samtaler utover lørdagskvelden med flere seminardeltagere fra ulike deler av landet, fikk jeg høre at det var viktige synspunkter jeg hadde kommet med og at de til dels var hjertens enige. Jeg har langvarig erfaring med at det er i baren om kvelden at mange tør å betro seg til presten…
Men, forståelse eller ikke, det har aldri vært i mine tanker å angripe forsvarerrollen, slik overskriften kan gi inntrykk av. Tvert om har jeg den største respekt for forsvarerjobben. Å ivareta folks rettssikkerhet og gi dem det best mulige forsvar, er en bærebjelke i rettsstaten. I møte med påtalemyndighetens etterforsknings- og maktapparat trengs dyktige forsvarere som står last og brast med klienten.
For å tydeliggjøre mitt anliggende (se min artikkel i Tidsskrift for strafferett, nr 3/07) viste jeg blant annet til Olav Hestenes, for å ha et speil til å vurdere tendenser blant dagens forsvarere, slik jeg registrerer det. Jeg siterte Hestenes på at han ”aldri har lagt skjul på at jeg arbeider best i de rettssaker hvor den tiltalte avlegger tilståelse.” Det betyr neppe at han bare førte saker der klienten tilsto. Og han oppnådde som kjent en rekke oppsiktsvekkende dommer i favør av sine klienter.
Når Hestenes er velegnet for mitt anliggende, er det fordi han representerer, slik jeg leser ham, en forsvarerfilosofi som er åpen for å se klienten i et videre perspektiv, ut over rettssaken. Han konstruerer ingen motsetning mellom et profesjonelt forsvarerarbeid og hva som er ”til beste for klienten” med henblikk på hans/hennes eventuelle rehabilitering.
Det er i dag overbevisende dokumentert fra ulike fagmiljøer, ikke minst fra psykiatrien, at der hvor man erkjenner skyld og tar ansvar, er mulighetene for å komme videre i livet mye bedre enn der hvor man seiler videre på løgn og bortforklaringer. Dette er også min entydige erfaring etter mine ni år som fengselsprest blant varetektsinnsatte..
Det ”problematiske” med Hestenes var at han hadde ”en egen mening om skyld,” uttalte Øystein Storrvik. Jeg undres: Er dette en presis beskrivelse av hva Hestenes sto for? Mener Storrvik at Hestenes` klienter fikk et dårligere forsvar enn det Storrvik gir sine klienter? Trygve Staff sa i debatten at ”det er godt at forsvarerrollen har endret seg siden Hestenes. Vi forholder oss til bevisene og så må klienten treffe avgjørelsen.” Forholdt ikke Hestenes seg til bevisene? Hvem var det som ropte ”Justismord” da en skyldkjennelse ble opplest i Trondheim? Ved gjenopptagelse ble mannen frikjent.
Jeg har lett i jurist- og forsvarerlitteraturen etter en faglig drøftelse av hvorfor så mange av dagens forsvarere avviser Hestenes, men resultatet har vært magert. Jeg tror det ville hatt stor interesse dersom det var blitt skrevet en innsiktsfull artikkel om utviklingen innen norsk forsvarermiljø fra Nordhus og Hestenes` dager og fram til i dag. Det jeg har funnet, har vært mer spredte ytringer, slik det også kom til uttrykk på Klækken. Eller kanskje er bildet mer sammensatt når man beveger seg bort fra det toneangivende forsvarermiljøet i Oslo og lytter til forsvarere fra andre deler av landet? Jeg fikk en følelse av dette utover lørdagskvelden på Klækken.
Når Storrvik i debatten gav uttrykk for at det ikke er forsvarerens rolle å ha sannhetssøkerens rolle, så er jeg hjertens enig. Referatet fra Klækken kan gi det motsatte inntrykket. Bevisbyrden ligger selvfølgelig hos påtalemyndigheten. Men derfra til å mene at sannheten kan være umoralsk og urettferdig, slik Storrvik hevdet, blir for meg et eksempel på hvordan en forsvarer tenker og argumenterer innenfor et snevert og innkapslet forsvarerunivers. Jeg viste i foredraget mitt bl a til Johs Andenæs som i en kommentar til hvordan Alf Nordhus drøfter ”det fatale spørsmålet” (i: Jeg tar saken), gir uttrykk for at ”en forsvarer burde kunne ta det med sinnsro at sannheten kommer frem.” Det er ikke vanskelig å nevne en rekke typer straffesaker, ikke minst i grovere kriminalitet, hvor Storrviks oppfatning av sannheten blir meningsløs. Og hva med saker hvor den tiltalte virkelig er uskyldig og kjemper sitt livs kamp for å bli trodd av retten? Da er det sannheten som berger den tiltalte og avverger justismordet.
Så kan det være verdt å nevne, til overveielse for alle som utøver den viktige og vanskelige forsvarergjerningen, at jeg adskillige ganger i min fengselstid er blitt oppsøkt av innsatte som er sinte og forbitret på forsvareren sin. Han/hun hadde forespeilet dem en mye mindre straff enn det de fikk. Hadde forsvareren holdt dem for narr? Eller bare bommet de rett og slett? Eller snakket de ham etter munnen og holdt kjeft om realitetene? Sånne spørsmål har jeg fått fra innsatte. Da er ikke respekten for forsvareren på topp. Det er ikke de forsvarere som snakker direkte og tydelig med sine klienter og som gir råd ut fra sin faglige innsikt og integritet, som mister respekten hos klientene. Heller ikke de som åpner for å snakke med klienten som til et menneske som har et liv etter rettssak og dom. Jeg tillot meg på Klækken å sitere den danske etiker og religionsfilosof Knut Løgstrup: ”Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre, uten at han holder noe av dets liv i sin hånd. ”
Dessverre har jeg også hørt av en god kollega at en innsatt utbrøt om sin forsvarer:” Han gjør bare det jeg sier.” Og det ble ikke sagt med respekt.