Stine Sofies Stiftelse arbeider for barn og pårørende av barn som er utsatt for kriminelle handlinger. Arbeidet består blant annet i å forbedre den nåværende rettstilstand for denne gruppen.
Mandag 28. august 2006 var det nøyaktig 25 år siden Marianne Rugaas Knutsen 7 år forsvant i Risør. Gjerningspersonen som sto bak bortføringen og det eventuelle drapet på Marianne kan derfor ikke lenger straffes for forbrytelsen, selv om politiet skulle greie å bevise at vedkommende er skyldig. Dette skapte stor debatt i nærmiljøet til Marianne, at det strider mot folks rettsfølelse var alle avisinnleggene i lokalpressen ang saken, et tydelig bevis på. Stine Sofies Stiftelse mener at en debatt rundt denne problemstillingen bør gjenopptas og at drap begått med overlegg/forsett unntas fra den alminnelige regelen om foreldelse.
Straffelovskommisjonen foreslår i Inst. O. nr. 72 en helt ny bestemmelse om at visse straffbare handlinger skal det gjøres unntak fra regelen om foreldelse. Dette gjelder folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og/eller krigsforbrytelser og straffeansvaret skal bestå så lenge lovbryteren lever. På bakgrunn av disse endringer mener Stine Sofies Stiftelse at også drap utført med overlegg/forsett skal inn under denne bestemmelsen.
I. Kap. 27.1.2 i Inst. O. nr 72: står det følgende: komiteens flertall ser at behovet for å straffe avtar etter hvert, og hensynet til lovbryter og lovbryters familie tilsier at adgangen til å stille vedkommende til ansvar på et gitt tidspunkt bør falle bort.
Stine Sofies Stiftelse synes det er lite treffende å pårope hensynet til gjerningspersonen og vedkommendes familie. En slik tenking underminerer det viktigste hensynet, nemlig hensynet til offerets pårørende. I tillegg støter dette mot samfunnets behov for på ethvert tidspunkt å kunne oppklare og straffeforfølge så alvorlige forbrytelser uavhengig av tidsfaktoren. Andre hensyn som trekker i retning gjerningspersonen og dennes pårørende, bidrar også til å svekke de sterke preventive elementene som samfunnet ellers er opptatt av å formidle i så støtende og alvorlige saker.
At en drapsmann som en konsekvens av foreldelsesreglene kan unndra seg straff, støter antageligvis også sterkt mot folks rettsfølelse.
Den som har tatt en annens liv kan ikke forvente at samfunnet ser det som rimelig at etter som tiden går skal en kunne slippe å stå til ansvar. Det må kunne hevdes at selv en gjerningsperson ikke reflekterer i slike baner etter å ha begått en så alvorlig forbrytelse.
Hvorfor skal hensynet til gjerningspersonens pårørende vektlegges? Det må jo tas utgangspunkt i at de ikke har visst om at de har en drapsmann i familien. I motsatt fall kan det stilles spørsmål ved moralen eller beskyttelsesbehovet i en slik ”setting”. Dersom de har vært uvitende om at
gjerningspersonen er et familiemedlem, hvilke hensyn er det da som fordrer beskyttende hensyn under henvisning til tidsaspektet? I motsetning til offerets pårørende har de ikke vært utsatt for belastningene med år med sorg og savn som skal bearbeides. Stiftelsen kan ikke se hvilke andre hensyn som gjør seg gjeldende i en slik tenking.
Det kan også argumenteres for foreldelsesfrister i drap med at faren for at rettsavgjørelser kan bli feil etter som tiden går. At bevisene svekkes med tiden vet vi alle, men dette er et rettssikkerhetshensyn som både påtalemyndigheten, domstolene og forsvarerne er innforstått med. Denne åpenbare erkjennelsen innebærer selvsagt en automatisk bortsiling av gamle saker hvor det ikke kan stables på beina sikre fellende bevis. Med andre ord: Etter som tiden går vil kravene til bevis skjerpes i tråd med tidsaspektet nettopp med tanke på muligheten for å trå feil.
Silingsprosessen starter allerede hos lavere påtalemyndighet og forsterkes når saken kommer til
riksadvokatembetet. I praksis vil det ikke bli reist tiltale i saker hvor riksadvokaten ikke får presentert absolutte og ugjendrivelige bevis for utvelgelse av aktuell gjerningsperson. Og skulle noen tenke seg at det kunne svikte i denne vurderingen, vil saken ikke stå seg bevismessig i domstolen med dagens krav til bevisførsel.
Media oppmerksomheten og samfunnskritikken i kjølvannet av de omtalte justismordsakene de siste årene har i hvert fall ikke svekket rettssikkerhets tenkning og kravene til hva som må serveres av bevis i de alvorligste sakene. De aktuelle sakene ligger for øvrig langt tilbake i tid, og rettsutviklingen, bevissikringen og dagens krav til kvalitet i alle ledd i straffesakskjeden fungerer på en helt annen måte som selvstendige rettsikkerhetsfaktorer nå enn tidligere. Dette er også viktige bidrag i en debatt om foreldelsesreglene for drapssaker bør utvides eller tas helt bort – det ser ikke ut som om dette overhodet er debattert i innstillingen fra Justiskomiteen.
Stine Sofies Stiftelse har foretatt en undersøkelse for å kartlegge foreldelses regler i:
• Sverige: Likt som i Norge 25 år.
• Finland: Drap 20 år, Mord ingen foreldelsesfrist.
• England & Wales: Ingen foreldelsesfrist.
• Skottland: Ingen foreldelsesfrist.
Stine Sofies Stiftelse sendte et brev til Justisdepartementet med det samme innholdet som nevnt ovenfor 9.november 2006. Først 24.januar mottok vi svar fra departementet med beklagelse over at svaret kom så sent. De takker stiftelsen for innspillet, men mener imidlertid at det ikke er grunn til foreta noen revurdering nå av de nylig vedtatte – men ikke ikraftsatte – foreldelsesreglene i straffeloven 2005.
Dette begrunnes med følgende: ”Sitat” Som Stine Sofies Stiftelse påpeker, er de gjeldene foreldelsesregler hovedsakelig begrunnet ut fra hensynet til lovbryteren og hans familie, forestillingen om en økning i risikoen for bevissvekkelse etter hvert som tiden går, og en antakelse om at straffens preventive virkning vil avta med tiden. Spørsmålet om disse forhold kan begrunne at de gjeldene foreledelsesfrister bør videreføres, var til vurdering i Stortingets justiskomite i forbindelse med arbeidet med straffeloven 2005, se punkt 27.1 i Inst. O. nr. 72 (2004 – 2005) og Ot.prp.nr.90 (2003 – 2004) side 380 - 391. Et mindretall i Stortingets justiskomite foreslo her en regel, ikke ulik § 1 annet ledd i den finske straffeloven kapittel 8 som Stine Sofies Stiftelse viser til, om å unnta fra foreldelsesreglene overtredelser av straffebud som faller inn under straffelovens høyeste strafferamme. Dette forslaget fikk imidlertid ikke tilslutning fra komiteens flertall. ”Sitat slutt”.`
I forkant av brevet som stiftelsen sendte til Justisdepartementet foretok vi en ringerunde til de som var justiskomiteens medlemmer på det tidspunktet da Inst.O. nr 72 (2004 – (2005) ble behandlet. Av de 5 vi fikk snakket med og lagt frem problemstillingen for fikk vi følgende svar:
”Sitat”
- Enig med deg i at teknologien endrer seg så vi bør kanskje se på dette på ny, jeg kan for øvrig ikke huske at det var noe diskusjon rundt dette med foreldelsesfrist på drap.
- Helt enig med deg i dette, jeg stemte mot.
- Jeg stemte mot. Klart det ikke burde være foreldelsesfrist på drap. Problemstillingen var ikke gjenstand for særlig diskusjon.
- Var ikke fornøyd med formuleringen, så langt har det nok vært for mye fokus på gjerningspersonen. Stortinget skal jo behandle dette i 2007 så jeg er enig i at loven er gjenstand for bearbeiding. Dette ble forøvrig grundig diskutert.
- Jeg må ha vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket, hadde jeg fått anledning ville jeg trekt min stemme tilbake.
”Sitat slutt”
Stine Sofies Stiftelse synes på bakgrunn av dette at det er svært beklagelig at Justisdepartementet ikke ser at det er noen grunn til å foreta noen revurdering.