Debatt

Det er et voldsomt behov for rettshjelp blant landets huseiere. I 2009 behandlet Huseiernes Landsforbunds hovedkontor omkring 33 800 muntlige og skriftlige henvendelser. Tar vi med henvendelsene til våre distriktsrepresentanter rundt om i alle landets fylker, blir det totale antall henvendelser nærmere 50 000. Dette viser hvilket enormt behov folk har for juridisk rådgivning i forbindelse med boligen sin.
Antall konflikter knyttet til kjøp og salg av bolig har vært økende også i 2009, på tross av finanskrise og perioder med full stans i boligomsetningen. Vi ser ellers en svak nedgang i antall saker som gjelder krav mot entreprenører og håndverkere ved bygg av nye boliger. Dette kan være et uttrykk for at krisen i byggebransjen har rensket ut de mest useriøse aktørene i bransjen.
Problemer i husleieforhold er det enkeltemaet vi får flest henvendelser om. Det er viktig at utleiere og leiere setter seg inn i reglene som gjelder på området, og bruker gode og sikre leieavtaler. Vi kan bidra med rådgivning for utleiere både før leieforholdet inngås, underveis, og ved avslutningen, og har også standard leieavtaler som sikrer klare og forutberegnelige leieforhold, sier advokat Leisner.
For øvrig er problemer innad i sameier og borettslag saker vi får mye av. Antall konflikter mellom naboer, særlig angående trær og busker som tar utsikt og lys holder seg også konstant fra år til år.

Hun påpeker bl a at jeg ikke viser til noen eksempler.
La meg da først ta høringsuttalelsene. Advokatforeningen har gitt en lang rekke høringsuttalelser innen utlendingsretten. Jeg utfordrer Bente Mostad Tjugum til å komme med et eneste eksempel på innspill fra Advokatforeningen som har en tendens i restriktiv retning i forhold til forslaget man kommenterer. Her er noen i motsatt retning fra det siste året:

- endringer i statsborgerskapsloven:
Advokatforeningen går mot forslaget om statsborgerprøve, går mot forslag om kvalifisert sannsynlighetsovervekt (i motsetning til alminnelig sannsynlighetsovervekt) for å legge til grunn at oppgitt identitet er korrekt ved søknad om norsk statsborgerskap. Det argumenteres bl a med uskyldspresumsjonen.

- forslag om skjerpelser i hva som skal telle som botid for opparbeidelse av permanent oppholdstillatelse:
Advokatforeningen stiller seg kritisk bl a til at tid under soning eller forvaring ikke skal være kvalifiserende som botid.

 - forslag til nye regler om utvisning
Advokatforeningen fremmer flere synspunkter i liberal retning, advarer generelt mot bruk av varig utvisning.

- forslag om innstramminger i asylpolitikken - de 13 innstrammingstiltakene varslet høsten 2008:
Advokatforeningen:
* stiller seg kritisk til forslaget om fire års utdanning eller arbeidserfaring i Norge for referansepersoner med oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i saker om familiegjenforening. Anfører behov for nærmere drøftelser og utredninger på en rekke områder.
* går mot forslaget om at manglende tilknytning til et geografisk område i saker som omhandler internflukt, ikke skal være tilstrekkelig for å få opphold på humanitært grunnlag.
* reiser innvendinger mot forslaget om at praksis etter Dublin II-reglene tilpasses praksis i andre land
* Til problemstillingen enslige mindreårige asylsøkere er Advokatforeningens anliggende å uttrykke bekymring for bruk av røntgen-tester, samt å etterlyse forslag som bedre kan ivareta gruppens interesser av forening med foreldrene. Departementets påpekning av at det har en sterk økning i andelen søkere som påberoper seg å falle under denne kategorien og at en betydelig andel av disse bedømmes å være over 18, velger Advokatforeningen å overse.
Selvsagt er det mye god juss i Advokatforeningens høringsuttalelser på dette kompliserte rettsområdet. Men god juss vil det fortrinnsvis være også der en advokat argumenterer for klientens interesser. Poenget er at utvalget av argumenter og vinklingen på rettskildebruken er preget av ståstedet. Det samlede inntrykk er at Advokatforeningens engasjement på dette området er svært ensidig. Standardformuleringene i alle nyere høringsbrev, som Mostad Tjugum refererer, endrer ikke på det.
Så langt om høringsuttalelser. Hva gjelder utadrettet virksomhet for øvrig, kan man ikke ha fulgt særlig mye med de siste årene for ikke å ha fått med seg at Mostad Tjugums mangeårige forgjenger som lovutvalgets leder har hatt utallige offentlige opptredener hvor han har fremmet synspunkter på asyl- og utlendingsfeltet i samme retning. En artikkel av ham i Dagsavisen 10. november i fjor omhandler regjeringens forsøk på innstramming og har overskriften ”Inhuman og feilslått asylpolitikk.”
Det er meningsløst å prøve å bestride at Advokatforeningen har fremstått som et klart talerør for en mer liberal innvandringspolitikk, eller – om man vil - for å styrke innvandreres og asylsøkeres rettslige posisjoner. Advokatforeningen oppfattes av mange i dag å være en del av asyl-lobbyen. Jeg mener det ikke er et selskap foreningen skal befinne seg i.
La meg si at jeg selv i lang tid har vært sympatisk innstilt til foreningens linje og forstår at ideelle beveggrunner, ikke bare ønske om egen profilering i markedet, ligger bak. Men jeg har etter hvert kommet til at advokatstanden må ta et delansvar for at debatten på dette feltet har vært mangelfullt informert av de med kunnskaper og ressurser. Dette har igjen vært medvirkende til en samfunnsutvikling som ikke har vært forutsett, enn si planlagt eller vedtatt, og med store konsekvenser også av negativ art for det norske samfunnet.
Som Mostad Tjugum viser til, har vi hatt formell innvandringsstopp siden 1975. Siden da har innvandringsbefolkningen økt fra ca 75 000 til 500 000. Det forteller noe om mangel på politisk styring. Det er også Mostad Tjugum inne på når hun fremhever betydningen av internasjonale rettsregler på dette området. Men Advokatforeningen burde se det som en oppgave å vise mulighetsrommet for politisk handling, ikke – slik man etter mitt skjønn gjør - prøve å minske det. Advokatforeningen burde også – ut fra sin førstehåndskjennskap til saksfeltet – være i forkant med å si fra om svindel, misbruk og håndhevingsproblemer for eksempel innenfor de store hullene i ”innvandringsstoppen”: familieforening/-etablering og asyl, ikke holde munn for så til slutt å være en bremsekloss for tiltak når problemene blir åpenbare.
Spørsmålet om de enslige mindreårige asylsøkere er illustrerende. Med støtte i barnekonvensjon, rettsikkerhetsargumenter og humane holdninger stiller Advokatforeningen opp blant de som vil styrke den rettslige posisjonen til denne gruppen. Aktørene i den internasjonale kjempeindustrien som det er å få folk fra fattige og dysfunksjonelle land til den rike verden, har fanget opp de fordeler det gir å være under 18 år. En økende andel forsøker nå – usant - å fremstille seg som mindreårige. Advokatforeningen bør ikke bidra til å gjøre slik svindel lettere.

Det var en gang – for ikke så lenge siden – en advokatkappe som hang i et kleskott. Den hadde tilhørt fruens far, og den hadde deltatt i mange store rettssaker som alle kunne lese om i avisen og som hadde gått like opp til høyesterett.

”Akk disse moderne stoffer”, bemerket kappen med et sukk, ”cordfløyel og kunstig tråd som spinnes av cellulose og olje.  Nei, takke meg til de ekte stoffer.  Fløyel og silke i oppslag og kraver burde være et minimum.”

”Jeg setter det hygieniske høyt”, sa legekittelen som hang ved siden av.  ”Men jeg har naturligvis  ikke noe imot silke”.  ”Selvfølgelig,  De er jo så moderne”  svarte advokatkappen.  ”Jeg synes et plagg skal ha verdighet,  det skal markere en avstand og skille seg fra de gemene plagg”.

Dette var nok en hentydning til de andre plaggene i klesskapet.  Der hang  velbrukte kjoler og dresser og arbeidsplagg av mange slag.  Der var til og med en narredrakt fra en maskerade,  men den var slengt hen i bunnen av skapet, hvor den nå lå sammenkrøpet.

”Ja verdigheten kan jeg personlig bekrefte”  sa legekittelen.  ”Respekten, ærbødigheten overfor vår opphøyete gjerning er uløselig knyttet til legens hvite kittel.  Vi bevarer livet og avhjelper legemlige svakheter.  Dette må legen alltid huske og legekittelen  minner alle om dette.”

”Det er godt å høre om de høye gjerninger” sa advokatkappen.  ”Advokaten arbeider for rett og rettferdighet.  Han skal legge vekk sin egen personlige interesse  i sakens utfall.  Gjennom kappen markeres det upersonlige, men samtidig fellesskapet med dommeren og med motpartens advokat.  Den markerer avstanden fra den gemene hop, hvis problemer er overlatt oss til prosedyre og avgjørelse.  Riktignok sitter klienten ved advokatens side eller bak ham i rettssalen,  men kappen viser at avgjørelsen, rettsspillet, diskusjonen og sakens gjennomlysning skjer mellom dem som bærer kappen.”

Da kappen hadde sagt dette, lød støy fra værelset utenfor.  Det var barn som løp inn og åpnet skapdøren.  ”Mor, se på dette, kan vi ikke ta noe her?”
”Joda kjære, ta hva dere vil,  det har hengt der så lenge.”
”Vi finner sikker noe til fille-samleren”,  sa barna,  ”og disse kan vi bruke,  fritt for den til utkledning.”
Dressene og kjolene ble brukt til arbeidsklær, i haven og i arbeidsstuen, der barna malte og laget figurer i leire.  Men narredrakten fikk det morsomst. Den kom på maskerade.  Kappen og kittelen, de ble gitt til fille-samleren og ble til klutepapir, slik som dette eventyret er skrevet på.

I artikkelen i Advokatbladet nr 12 for 2009 om advokatkappenes lange historier gjengis kgl.res. av 7. desember 1899, og det fortelles at tegningen som fulgte resolusjonen dessverre har gått tapt.
Det eksemplar av den kgl.res. med tegning som ble sendt lagmannen i Borgarting i 1889, har overlevd, og har i dag en hedersplass på veggen i lagmannsrettens lokaler. Jeg har herved gleden av å oversende en kopi.
Vennlig hilsen
Nils Erik Lie

Under billedkopien står det:
De ved Lagmandsretterne ansatte Embedsmænd skal under Retsmøderne bære en embedsdragt bestaaende af en Kappe overensstemmende med omstaaende tegning. Kappen, der skal række til ankelleddet og have en Vidde af ca. 3 1/2 Meter, forfærdiges af sort Uldstof. For Rigsadvokaten, Dommerne og Statsadvokaterne anbringes rundt Halsen som en fladt liggende Krave en 15 cm. bred Bræm, der fortsættes i 10 cm. Bredde paa Forsiden af Kappen til dennes nederste Kant. Rundt de vide aabne Ærmers nederste Kant anbringes en Bræm af 8 cm. Bredde. Retsskrivernes Kappe har en smal nedbrettet Krave og er uten Bræm. Krave og Bræm paa Kappen er for Rigsadvokaten og Dommerne af sort Fløjel, for Statsadvokaterne af sort Silke.

Det er ikke nok før det ikke lenger vil være en gla’sak at et advokatfirma har fått 33 % kvinnelige partnere.
Det er ikke nok før det oppleves som fullstendig fjernt å skrive et leserinnlegg som ”Nok om likestilling nå?”.
Samfunnsforsker Selma T. Lyng ved Arbeidsforskningsinstituttet foretok på oppdrag av advokatforeningen en undersøkelse av kvinnefrafallet i bransjen i 2008. Hennes oppdrag var å undersøke årsakene til hva som fremkommer av våre egne bransjeundersøkelser: Langt flere kvinner enn menn forlater yrket etter at de har stiftet familie. Rapporten er god og opplysende lesning og anbefales alle som ønsker innspill til tiltak som kan bidra til å holde på ansatte kvinnelige advokater. I flere kommentarer til rapporten har representanter for de mest fremtredende advokatfirmaene i Norge uttalt at det er viktig for bransjens konkurransekraft å få kvinnene til å bli i yrket. Ikke bare for å utnytte deres kompetanse, men også for å speile samfunnet for øvrig, hvor likestillingen jevnt over er kommet lenger enn i vår bransje, jf for eksempel høyesterettsjusitiarius Tore Scheis kommentar i Advokatbladet 12/2009.
Advokatforeningens faste utvalg for fremme av kvinneandelen i yrket arbeider med en tiltakspakke for advokatfirmaer som ønsker å beholde de kvinnelige advokatene. Tiltakspakken vil være basert på Lyngs forskningsrapport og internasjonale arbeider og prinsipper for beste praksis. Tiltakspakken vil bli lansert i år. I forbindelse med dette arbeidet vil kvinneutvalget invitere til dialog med representanter for de store og ellers toneangivende advokatfirmaene, og andre som måtte være interessert i å henge med på og påvirke den positive utviklingen i vår samtid.
I Bull & Co fortsetter vi arbeidet for mangfold. 70 % mannlige og 30 % kvinnelige advokater innebærer neppe mannsdiskriminerende praksis. Vi tok for øvrig til orientering opp en mannlig partner den 1. januar. Ikke alle lar seg skremme av kvinner.

Tilsynsrådet for Advokatvirksomhet har i advokatforskriften § 4-5 hjemmel for å kreve at en advokat, uhindret av taushetsplikt, utleverer opplysninger til Tilsynsrådet.  Denne opplysningsplikten strekker seg også til at Tilsynsrådets revisor har den samme retten til å få opplysninger.

Advokaters primære regel om taushetsplikt er straffeloven § 144.  Det er videre regler om taushetsplikt i  domstolloven § 218, 3. ledd og i Regler for god advokatskikk, kapittel 2.3.  Regler for god advokatskikk er tatt inn i advokatforskriften som kap. 12 i denne og har derved karakter av rettsregler.  Vi får dermed et par sett med regelkollisjoner her som jeg ikke kan se at noen, verken Tilsynsrådet, Advokatbevillingsnemnda eller Advokatforeningen har tatt prinsipiell stilling til.

Den første regelkollisjonen er mellom taushetsbestemmelsene i straffeloven § 144 og forvaltningsloven § 13b nr 5 og 6.

Domstolloven § 225 i.f. fastslår at ”Forvaltningslovens bestemmelser gjelder for Tilsynsrådets virksomhet”.

Min forståelse av dette er at denne bestemmelsen gjelder for Tilsynsrådets forvaltningsmessige oppgaver som tilsynsmyndighet overfor advokater.  Tilsynsrådets leder Hege Bjølseth hevder imidlertid at Tilsynsrådets sekretariat oppfatter dette som at taushetsbestemmelsene i forvaltningsloven § 13 ff går foran taushetsbestemmelsen i straffeloven § 144, og at det derfor i samsvar med fvl § 13b nr 5 og 6 er opp til Tilsynsrådet å beslutte om en eventuell utlevering av ellers taushetsbelagte klientopplysninger til ”andre offentlige myndigheter” når man finner grunn til det. 

Nå er forholdet at hjemmelen for Tilsynsrådet til å kreve utlevert ”alt” av opplysninger fra en advokat, uten hinder for advokatens taushetsplikt, som nevnt finnes i advokatforskriften § 4-5.  Det er i mot gjengs lære at en forskriftsbestemmelse gyldig kan oppheve en lovbestemmelse.  Dersom det hadde vært lovgivers intensjon ved opprettelsen av tilsynsmyndighetene slik de er organisert i dag etter endringene i domstolloven i 1995 burde dette kommet klart frem ved at dette var tatt inn i loven selv. I den anledning kan det bemerkes at strl § 144 også gjelder leger, og så vidt jeg kan se er alle unntak fra leger og annet helsepersonells taushetsplikt etter strl § 144 hjemlet i egne lovbestemmelser, spesielt helsepersonellovens kap 5 og 6, og i smittevernsloven § 2-2.  Jeg er ikke kjent med forskriftsbestemmelser som alene opphever legers taushetsplikt ellers.

Den andre regelkollisjonen som er aktuell er mellom advokatforskriften § 4-5 og pkt 2.3.1 i advokatforskriften kap. 12 (reglene om god advokatskikk).  De står i den samme forskriften og er dermed i utgangspunktet likestillet.  Departementet har tydeligvis ikke sett eller forestillet seg en konflikt her.

Hva gjelder?

Min mening er at løsningen må bli den samme som man tydeligvis har sett når det gjelder forvalterinstituttet slik det fremgår av advokatforskriften kap. 7.  Der er det bestemt i § 7-7 at den forvaltede advokat uten hinder av taushetsplikt må gi forvalteren ”nødvendige opplysninger”.  Til gjengjeld er det i § 7-3 bestemt at forvalteren har samme taushetsplikt som advokater ellers, og i kommentarene til § 7-3 er dette presisert til at forvalteren har taushetsplikt etter strl § 144.

Taushetsbestemmelsen i domstolloven § 218, 3. ledd som er en nyere bestemmelse enn strl § 144 bør også taes med i betraktning, særlig sett i sammenheng med medvirkningsalternativet i straffebestemmelsen i domstolloven § 234.

Det som i denne sammenheng etter min mening er gjeldende rett i dag er:

I den utstrekning advokatforskriften § 4-5 lovlig gir tilsynsmyndigheten og deres medhjelpere (revisor for eksempel) krav på også å få utlevert opplysninger advokaten etter strl § 144 har taushetsplikt om så er tilsynsmyndighetene underlagt den samme taushetsplikt som advokaten selv hadde.  Opplysninger om advokaten selv og hans virke er et resultat av at tilsynsmyndighetene i denne sammenheng er et forvaltningsorgan og advokaten er part i forhold til dette.  For disse forhold er det taushetsbestemmelsene i forvaltningsloven §§ 13 – 13e som gjelder, og da er det ikke lovstridig om Tilsynsrådet f.eks i samsvar med fvl § 13b nr 5 og 6 rapporterer eventuelle lovbrudd fra advokatens side videre til aktuelle myndigheter, eksempelvis politi eller likningsmyndigheten.  Samme type opplysninger som gjelder advokatens klienter vil imidlertid fremdeles være vernet etter bestemmelsene i strl § 144, og kan kun utleveres til ”andre offentlige myndigheter” etter samtykke fra den som har krav på hemmelighold, dvs klienten, eller etter rettslig kjennelse fra en domstol.

Jeg viser til artikkelen ”Må møte i retten med spebarn” i Advokatbladet nr. 12 for 2010. Artikkelen – og ikke minst halen fra Advokatforeningens generalsekretær – nødvendiggjør en kommentar fra lagmannsrettens side.

Berammelsen av saken til mars 2010 skjedde etter en omhyggelig vurdering i lagmannsrettens ledelse av de prinsipielle spørsmål forsvareren hadde reist.

Saken, som gjelder overtredelse av straffeloven § 390 a, ble henvist til ankeforhandling 22. september 2009. Hovedforhandling skal etter strpl. § 275 holdes så snart som mulig, og etter Stortingets måltall i ethvert fall innen tre måneder. Ankeforhandling skulle således vært holdt innen 22. desember 2009. Berammelse i desember lot seg imidlertid ikke gjøre, siden hele måneden allerede var fullberammet i alle avdelinger.

Som Høyesteretts ankeutvalg har pekt på, er det tungtveiende hensyn, også samfunnsmessige, som begrunner de knappe tidsfristene for berammelse av straffesaker. En tiltalt må derfor, dersom oppnevnelse av ønsket forsvarer vil medføre forsinkelse av betydning, akseptere oppnevnelse av en annen forsvarer, jf. strpl. § 102. I praksis har forsinkelser på opptil 6 uker ut over 3-månedersfristen vært godtatt. Omberammelse etter forsvarerens ønske i den foreliggende sak ville imidlertid innebære en forsinkelse på mer enn 6 måneder i forhold til retningslinjene.

Utsettelse til juni 2010 ville derfor ikke i noe fall ha blitt akseptert, uansett hvilken begrunnelse knyttet til eget forhold forsvareren hadde påberopt. Det er i denne forbindelse vanskelig å se hvorfor et likestillingsargument knyttet til barsel og amming skal tillegges større vekt enn andre i og for seg gode grunner til å begjære utsettelse. Advokatens personlige behov for utsettelse er uansett underordnet nødvendigheten av å få sakene avviklet så snart som mulig. Dette har vært ansett som avgjørende, i denne sak som ellers

Advokat Østberg fremsetter påstander i sitt innlegg i Advokatbladet nr 12 vedrørende Advokatforeningens lovutvalg for asyl- og utlendingsrett, som ikke kan stå uimotsagt. Påstandene er; ”Enda mer utpreget er klientidentifikasjonen – under dekke av å være ”uavhengig” og ”ekspertorgan” – i Advokatforeningens offentlige rolle på et felt som har en del berøringspunkter med kriminalpolitikken: innvandringspolitikken og utlendingsretten. Her fremstår Advokatforeningen som en aktivistisk pådriver i en bestemt retning, noe jeg mener er problematisk både i forhold til samfunnsansvaret og i forhold til medlemsdemokratiet. Det må kunne stilles spørsmål om ikke Advokatforeningens utadrettede virksomhet på dette området bør være basert på et bredere grunnlag enn å la det hele skjøttes av et lovutvalg så preget av klientinteressene og så lite av samfunnets interesse i kontroll med innvandringen kunnskap om dens faktiske utslag, slik som å få vite om f eks misbruk og omgåelser, huller i systemet, utilsiktede utslag av regler, uthaling og unnvikelsestaktikk osv.”

Advokat Østbergs beskrivelse bærer preg av manglende viten om hva lovutvalget holder på med. Østbergs påstander, om blant annet at Advokatforeningen er en aktivistisk pådriver i en bestemt retning, er det ikke gitt et eneste konkret eksempel på.

Lovutvalgets virksomhet dreier seg i all hovedsak om å skrive høringsuttalelser. Advokatforeningen har egne retningslinjer for lovutvalgenes virksomhet. Lovutvalgene står fritt til å uttale seg om fagjuridiske og rettspolitiske spørsmål, og lovutvalgene bør være særlig oppmerksomme på rettssikkerhetsspørsmål. Uttalelser som skrives av de enkelte lovutvalg sendes sekretariatet for gjennomlesning og signering før de sendes på vegne av Advokatforeningen.

I Norge har det vært innvandringsstopp siden 1975. Tillatelse gis kun etter søknad, og grovt sett gjelder dette til utlendingers nærmeste familie og til utlendinger som besitter den arbeidskraft som Norge har behov for. Advokatens rådgivning går derfor i stor utstrekning på å gi veiledning i forhold hva som kreves for at tillatelse skal gis. Som en forlengelse av dette er det vanskelig å tenke seg at Advokatforeningens lovutvalg skal ha noen interesse i en bestemt retning. Det samme gjelder på sanksjonsfeltet innenfor utlendingsretten; straff, bortvisning, utvisning og tilbakekall.

Når det gjelder asylinstituttet, fordrer det at søknad fremsettes på norsk grense. Norsk flyktningrett er i all hovedsak bestemt gjennom internasjonal rett. Selv om det gis et annet bilde i media, er det ikke mye igjen å bestemme noe politisk om. Høsten 2008 lanserte regjeringen flere tiltak for innstramning av norsk asylpolitikk. I tillegg har det i 2009 vært mange lov- og forskriftendringer på høring, grunnet iverksettingen av ny utlendingslov 1. januar 2010.

Der hvor Advokatforeningen har uttalt seg om forslag til endringer i utlendingsforskriften, herunder regjeringens innstramning av norsk asylpolitikk har Advokatforeningens lovutvalg gjentatte ganger formidlet følgende i sin innledning av høringsuttalelsen; ”Advokatforeningen registrerer at tiltakene er begrunnet med innstramning av asylpolitikken. Advokatforeningen har ingen politiske synspunkter, men er opptatt av at forslagene fremstår som hensiktsmessige og tillatelige innenfor gjeldende rettslige rammer.” Internasjonale regler (Flyktningkonvensjonen, Dublinkonvensjonen, EMK art 3 m.v.) setter skranker for norsk asylpolitikk. Retten til respekt for familieliv setter også grenser for regler innenfor reglene om familieinnvandring. Dessuten kan det fremstå som hensiktsmessig at Norge harmoniserer sine regler med EU direktivene på feltet, slik at Norge som et land i Europa ikke skiller seg vesentlig ut.

Utover dette, hvor det ikke finnes konkrete skranker, kan også Advokatforeningen i sine høringsuttalelser finne det hensiktmessig å stille spørsmål ved om det å innføre det aktuelle tiltak vil være hensiktsmessig for å oppnå det aktuelle formål. F eks kan det være hensiktsmessig å spørre om strengere krav til inntekt og underhold for innvilgelse av familieetablering faktisk vil redusere ankomsten av asylsøkere. Det kan videre spørres om en utlendings fravær av familie kan lede til dårligere integrering og mer kriminalitet. Slike synspunkter går direkte på formålet med den tilsiktede endring, og er ikke uttrykk for ”en bestemt retning”.

Foruten høringsuttalelser har ikke lovutvalget for asyl- og utlendingsrett noen særlig virksomhet.

Det er etter dette vanskelig å ta advokat Østbergs påstander alvorlig. Som vanlig ellers er i media, presenteres utlendingsretten som et felt preget av politikk og lite juss. Faktum er at norsk utlendingsrett oversvømmes av internasjonale regler og avgjørelser, som i sum bestemmer mye mer enn hva departementet kan finne på av endringer på egen hånd. Som aktør (høringsinstans) på utlendingsrettens område skal Advokatforeningens lovutvalg for asyl- og utlendingsrett avgi uavhengige uttalelser, med fokus på fagjuridiske og rettspolitiske spørsmål. Det mener vi at vi gjør.

Høyesterettsjustitiarius Tore Schei har i forrige nummer av Advokatbladet en kommentar til vår artikkel om henvisningsprosenten i Høyesterett i sivile saker.
Selv om Schei som utgangspunkt synes å slutte seg til vårt syn om at Høyesterett kan få en utfordring med å fylle sin hovedoppgave om å arbeide for rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling ved en henvisningsprosent på 15, mener han utfordringene først og fremst ligger i tilfanget og utvelgelsen av saker og i domsskrivingen i Høyesterett. Schei fremholder at en henvisningsprosent på 15 fra ankeutvalget er "stor nok" til å få fremmet de sakene hvor Høyesteretts avgjørelser vil være av vesentlig betydning for rettsanvenderne. Det er selvsagt ankeutvalgets privilegium å bestemme hvilke saker som skal fremmes for Høyesterett, og som Schei bemerker har henvisningsprosenten de siste 10 årene vært mellom 19 og 13, dvs. en middelprosent på rundt 15. Den bør neppe bli særlig lavere før det vil bli utfordrende å oppfylle Høyesteretts hovedoppgave.   
Schei skriver at det ikke er grunnlag for å se henvisningsprosenten som et resultat av Høyesteretts fokus på rask saksbehandling, og uttaler videre at Høyesterett for praktiske formål ikke har restanser. Til dette repliseres at vi i vår artikkel kun har reist spørsmål om det økte fokuset på redusert saksbehandlingstid har medvirket til den lave henvisningsprosenten. Spørsmålet er naturlig idet antall saker som henvises som utgangspunkt antas å kunne påvirke saksbehandlingstiden, samt fordi saksbehandlingstiden i Høyesterett har gått ned de siste årene. Vi tror saksbehandlingstiden nå ikke bør bli særlig kortere. Vår opplevelse er at aktørene i det sivile rettslivet legger større vekt på økt mulighet til å få saken prøvet av Høyesterett enn saksbehandlingstidens lengde.
Opplysningene fra Schei om hvilken tid som medgår til straffesaker og sivile saker, er interessante. Opplysningene viser at det ikke er grunn til vår implisitte bekymring om at straffesakene gjør at det blir for liten tid til de sivile sakene. Det er ellers vårt syn at det ikke er unaturlig at Høyesterett bruker minst like mye tid på de sivile sakene som straffesakene.

Vi er enig med Scheis kommentar om at det er advokatens oppgave å spisse ankeerklæringen og få frem det prinsipielle ved saken som tilsier at Høyesterett bør ta den til behandling. Videre har vi ingen grunn til å betvile Scheis bemerkning om at Høyesterett ser alt for mange utflytende ankeerklæringer der de rettslige spørsmål kommer helt i bakgrunnen. Som nevnt i vår artikkel som startet debatten, kan det å anke av ulike grunner sitte ”løst” hos noen advokater, og vi var der også innom at advokatene ikke skriver gode nok anker. Schei kan likevel synes å rette skytset vel mye i retning av advokatene. Vi har forståelse for at høyesterettsjustitiarius i Advokatbladet avstår fra å slutte seg til vårt syn om at lagmannsrettenes dommer ikke sjelden formuleres på en måte som gjør at de fremstår som mer konkrete/bevisorienterte enn det reelt sett er grunnlag for. Men vi tror Høyesterett bør erkjenne at det vanskeliggjør samtykke når lagmannsretten formulerer dommen på en mer faktumorientert måte enn det egentlig er grunnlag for. Når dette skjer er det lagmannsretten som kan komme til å skyve de rettslige betraktningene og problemstillingene i bakgrunnen, og det kan bli vanskelig for advokaten å få disse forholdene tilstrekkelig frem i anken. Underinstansenes måte å skrive dom på og eventuelle ønske om å redusere muligheten for overprøvelse, bør ikke få medvirke til at ankesaker ikke tillates fremmet for Høyesterett. Når dette er sagt, understrekes det som ble påpekt i vår artikkel om at det blir for enkelt kun å "bebreide" lagmannsrettene idet henvisningsprosenten vil være en konsekvens av mange forhold. 

Scheis kommentar avsluttes med en oppfordring til advokatene om å bruke de alminnelige domstolene. Schei uttaler at dersom advokatene i større grad evner å løfte frem og tydeliggjøre de prinsipielt viktige rettsspørsmålene i de sakene hvor det er slike spørsmål, vil Høyesterett da gjøre sitt for å bidra til den rettsavklaring og rettsutvikling som rettslivet trenger. Advokatene bør merke seg denne appellen. Advokatene bør også notere seg Scheis råd om at når det ankes til Høyesterett i saker hvor saken ikke har utpreget prinsipielt tilsnitt, er det viktig å få frem at saken gjelder et praktisk typetilfelle som man ikke har høyesterettspraksis for, og ikke en spesiell variant som det er lite trolig vil dukke opp igjen. Dersom advokatene følger dette, og deres arbeid med å få saken inn for Høyesterett ikke vanskeliggjøres i unødig grad av underinstansenes måte å skrive dom på, bør henvisningsprosenten kunne øke i årene fremover. Når Høyesterett i de sivile dommene i Norsk Rettstidende 2008 kom til et annet resultat enn lagmannsretten i over 50 % av sakene, blir vår avsluttende replikk at denne debatten i så fall kan medvirke til å øke sjansen for at sivile parter til slutt ender med et korrekt domsresultat.   

Da jeg leste artikkelen tenkte jeg umiddelbart: hva så ?  En advokat skal vel ikke vurderes ut fra sitt kjønn?  Er kjønn blitt en form for kvalitetssikring av advokater nå?

Jeg forstår at kvinner selvsagt søker å fremme sine egne interesser slik menn kanskje har gjort siden skapelsen. Men vi er vel kommet lengre enn dette nå med de siste 40 års endringsprosesser?  Advokatbladets eneste redaktør og eneste journalist er begge kvinner. Advokatforeningens generalsekretær og ledelse består av kvinner. Er det virkelig i dag behov for artikler som fremstiller ansettelse av kvinnelige advokater og ny partner som en nyhetssak og endog som en gladsak? 

Det er 30 år siden likestillingslovens ikrafttredelse og det begynner å bli nok nå.
Samfunnet gjennomgår nå en økende feminisering hvor menns verdier og holdninger stadig søkes skjøvet tilbake.
Da likestillingsarbeidet tok til forut for vedtagelse av likestillingsloven, var det viktig å få et samfunn hvor også kvinnelige verdier og tenkemåter fikk plass i samfunnsutviklingen. Man hadde altså formentlig en idé om at menn og kvinner er grunnleggende forskjellige i vesentlige handle- og tenkemåter.
 
I vår tid oppleves at menns tankegods fortrenges og tradisjonelle mannlige verdier og tenkemåter svekkes.  Det er bekymringsfullt  at gutter i økende grad faller ut av videregående skole i større grad enn jentene, og det er nå hele 70% jenter av de som begynner på juss i Oslo. Jentene får ofte gjennomsnittlig bedre karakter enn guttene. Evnen til å erverve tyngre kunnskap og formidle denne muntlig er blitt stadig viktigere i IT- og mediesamfunnet hvor tradisjonell ufaglært manuell arbeidskraft sliter med å opprettholde etterspørselen.

 I  juristenes hverdagsliv har det på disse 30 årene skjedd en revolusjon. I advokatvirksomhet og i domstolene møter det ikke sjelden flere kvinner enn menn, herunder som aktorer og dommere. Forsvareren er ofte en mann, det ble også illustrert på forsiden av det samme advokatbladet nr.11.09 hvor det bare var avbildet en kvinne av i alt tolv forsvarere. Men flere av våre dyktigste forsvarere er kvinner.

Da likestillingsloven ble innført var det mekanismer i samfunnet som kunne hemme kvinners karriere og utvikling. I artikkelen om Advokatfirmaet Bull opplyses at  de ikke lenger har det beryktede ”glasstaket”, vel og bra. Men når man nå er kvitt dette hemmende ”glasstaket” og når dette oppfattes som et klart tilbakelagt stadium, må man nå ikke havne i den ”andre grøfta” og legge føringer i advokatfirmaene som diskriminerer menn.  Da mister vi alt vi har vunnet i likestillingskampen. 

Særlig reagerte jeg på oppslaget om at Advokatfirmaet Bull nå kun har kvinnelige fullmektiger og  ikke synes å være særlig bekymret for dette, men fremhever det som et fortrinn.  Ifølge advokat Kristine Madsen er det ”helt tilfeldig at alle fullmektigene er kvinner”.  Men helt vilkårlig og tilfeldig er det vel likevel ikke,  for Bull velger ifølge Madsen blant de ”beste advokatene, og det var mye høyere karakterer på de kvinnelige søkerne enn på de mannlige….  Det kan diskuteres om en ensporet vurdering av bokstavkarakterer er den mest formålstjenlige måten å velge ut fremtidige advokatemner på.

Jeg kan forstå at blind utvelgelse etter karakter er en makelig og matematisk måte å gjennomføre ansettelsesprosessen på, men det er jo ingen god måte om man ønsker et godt og mangfoldig arbeidsmiljø hvor både menn og kvinner deltar på like fot.

 En god advokat skapes av mer enn karakteren til embetseksamen. En advokat skal være et ”helt menneske” med svært mange kvaliteter for å kunne utføre en optimal jobb. Vi har sett glitrende advokater med heller middelmådig eksamenskarakterer, og vi har sett at folk med beste karakter kanskje faller helt igjennom med en teoretisk tilnærmingsmåte til yrket. Jeg minner om at Winston Churchill slet i skolen og ofte leverte svake prestasjoner karaktermessig.

Det er selvsagt ikke noe i veien for,  om noen virkelig skulle ønske det, å danne rene kvinneadvokatfirmaer,  hvor samtlige partnere er kvinner hvis noen skulle mene dette er bra for arbeidsmiljøet og klientene.

Men når man ansetter nye medarbeider må man følge norsk lov, herunder arbeidsmiljøloven og likestillingsloven. Kan man da gjøre som Advokatfirmaet Bull og ansette bare kvinner som fullmektiger?  Likestillingsloven § 4 annet ledd uttrykker at ”Ved ansettelse, forfremmelse, oppsigelse eller permittering må det ikke gjøres forskjell på kvinner og menn i strid med § 3” hvor § 3 anviser at ”Direkte eller indirekte forskjellsbehandling av kvinner og menn er ikke tillatt.”

Jeg synes ikke oppslaget om ansettelsesprosedyrene hos Bull var noen gladsak, men et bekymringsfullt oppslag som bør sendes over til Likestillingsombudet for eventuell videre vurdering. Men der er situasjonen den samme, i alle år siden opprettelsen av Likestillingsombudet har det kun vært oppnevnt  kvinner i vervet,  Sunniva Ørstavik starter i 2010 som det 6. kvinnelige ombudet.  I løpet av 31 år siden 1978 har man har ikke funnet en mann verdig til dette viktige ombudet. 

Advokatfirmaet Bulls praksis kan lett føre til ansettelser som reelt er strid med likestillingslovens grunnidè, eller i hvert fall lett blir illoyale mot likestillingslovens generalklausul og meningen med å ha en likestillingspolitikk. Henvisningen til utvelgelse etter karakter gjør ikke prosessen uangripelig.

For Advokatfirmaet Bull sin del kan jeg bare ønske lykke til,  og for firmaets fremtid håpe at potensielle mannlige dyktige advokatemner ikke har valgt bort dette firmaet i sin mulige karriereplanlegging.

Med hilsen

Advokat Stephan Didrich Eid