Det foreligger slik jeg ser det ingen tvil om intensjonen med opprettelsen av fylkesnemndene, var for å styrke barn og foreldres rettsikkerhet. Dessverre fungerer ikke nemnds ordningen slik den var tenkt, det er et dysfunksjonelt forvaltningsorgan som også legger premissene for sakens videre behandling i rettsystemet. Loven kan ikke forvaltes bedre enn systemet tillater.
Det er som regel barnevernlederen som fører en barnevernsak, dermed kan tidligere saksbehandleres journalnotater fremlegges uten at de selv møter for å forsvare disse. Saksbehandlerens journalnotat blir regnet som ett fullverdig bevis i fylkesnemnda, altså at den ene parts subjektive oppfattning og synsing, fremlegges og godtas av nemnda som det reelle virkelighetsbilde. Selv om den private part korrigerer dette, vil dette allikevel stå igjen som sannheten. Dette samt samtaler med saksbehandler i forkant av sakkyndige utredninger bidrar til å farge den sakkyndiges syn. Fylkesnemndas sakkyndige kan vanskelig kalles uhildet når de lønnes og velges ut av den offentlige part, samt at de representerer det samme geografiske området og kommer fra et lite fagmiljø der det ikke er tradisjon for uenighet. Det kan virke som det råder en ukultur i fagmiljøet. Muligheten til kontradiksjon er ikke tilstrekkelig så lenge det er den offentlige part som velger hvilke sakkyndige som skal utrede foreldre og barn.
Noen er så ærlige i denne debatten at de sier at fylkesnemnda ikke har de samme kravene til bevisførselen som en ordinær domstol, men forsvarer det med at de tror det er bedre å ta ett barn for mye en ett for lite. Selv er jeg uenig denne argumentasjonen. Det biologiske prinsipp er nedfelt som en av hovedpilarene som barnevernloven er tuftet på, fordi det både nasjonalt og internasjonalt er en gjengs oppfatning av at biologien er særdeles viktig for barnet. Dette hensynet synes fylkesnemndene alt for ofte å overse. Hvem skal ivareta barns behov for å oppleve ubetinget kjærlighet fra sitt kjødelige opphav, og den tryggheten dette gir? Om nemnda skulle fungert i tråd med sin intensjon burde det vært konstruert som ett møte der det var rom for å legge frem flere konstruktive løsningsforslag slik at alle impliserte i fellesskap kunne komme fram til et kompromiss til beste for barnet, ikke som den rettsbastard det fremstår som i dag.
Fylkesnemndene støtter en samværspraksis som medfører at barna knapt nok får se foreldre og øvrige familie, eksempel på vanlig praksis er 6 samvær a 3 timer i året, dette er selvfølgelig ikke tilstrekkelig for å opprettholde en god relasjon mellom barna og de biologiske foreldrene. I saken K&T VS Finland i 2001, fastslo menneskerettighetsdomstolen at samvær et par timer så sjeldent som 1 gang i måneden var brudd på EMKs artikkel 8. Det er også ett faktum at stadig flere plasseres utenfor hjemmet, en økning på 40 % de siste 20 årene, til tross for at dette er i strid med domspraksis ved menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og ikke minst FNs barnekomité, som har kritisert Norge for dette. Etter det jeg kjenner til ligger det nå klagesaker i Strasbourg for å få avgjort om fylkesnemndsordningen er forenelig med EMK artikkel 6. Menneskerettighetene gjelder også for saksbehandlingen i forvaltningen. I motsetning til i rettsvesenet trår vedtaket i kraft umiddelbart selv om saken er anket, dette bryter også med grunnleggende rettspraksis.
Jeg har aldri hørt om noen forsvarer for den private part som hevder styrkeforholdet i fylkesnemnda er jevnt. Jeg har tvert i mot lest at mange advokater har kritisert dette forvaltningsorganet, Venhild Katarina Thiis, Fridtjof Feydt og Christine Hamborgstrøm for å nevne noen. Jeg har også snakket med alminnelige fylkesnemnds medlemmer som har følt seg som ett gissel i denne settingen og føler at de blir overkjørt gang på gang. ”Sist jeg var innkalt ble jeg fysisk sjuk etterpå, og føler at dette er en påkjenning for sinn og skinn. Man kan aldri vinne fram som vanlig medlem. Overmakta er for stor og vedtaket allerede fattet før man går inn til hovedforhandlingene. Jeg følte meg som en bøddel, sjøl om jeg gikk imot vedtaket” Sier ett nemnds medlem som faktisk ble sykemeldt etter sin deltakelse i fylkesnemnden.
Nylig la regjeringa ved Fornyings- og administrasjonsdepartementet fram en stortingsmelding (nr 19 2008-2009) om statsforvaltninga, der heter det at ”Forvaltningen har makt, og skal bruke denne i tråd med rettsstatens krav til rettssikkerhet for innbyggerne. Forvaltningen er bundet av lov, vedtak skal ha riktig innhold og være fattet på riktig måte. Meldingen sier at forvaltningen har et særskilt ansvar for dem som ikke like enkelt kan fremme interessene sine. Forvatningen har også et selvstendig ansvar for at saker er godt utredet og at beslutninger basert på forsvarlig kunnskap.” Når dette eksplisitte kravet fra regjeringen beviselig ikke lar seg realisere innenfor fylkesnemndene synes jeg det er på sin plass å avvikle fylkesnemndsordningen, og legge barnevernssaker inn under rettsvesenet, slik at internasjonale menneskerettighets konvensjoner og våre krav til rettsikkerhet oppfylles også i barnevernssaker.
Ola Kristian Johansen, sosiologistudent.