Meninger

I samme utgave av Advokatbladet reiste advokat Jeppe Normann tvil ved hvorvidt bedriftsadvokatene vil kunne oppfylle kravet om uavhengighet etter reglene for god advokatskikk.

Advokatforeningens generalsekretær Merete Smith responderte på innlegget fra Normann. Hun sa seg enig i at det er en viktig problemstilling og imøtekom derfor en åpen diskusjon omkring temaet. Dog påpekte hun at dette er en problemstilling ikke bare for bedriftsadvokatene for alle alleadvokater.  Også eksterne advokater kan komme i et forhold til en klient som gjør at tilliten til om advokaten er uavhengig kan bli svekket

De særlige problemstillingene som knytter seg til bedriftsadvokatene er ikke ukjente – i alle fall ikke for de advokater som er ansatt i en bedrift. Vi  er enig i at dette er problemstillinger som bør drøftes med jevne mellomrom – men diskusjonen bør også omfatte andre advokaters roller, for eks som styremedlemmer, investorer, ”talsmenn”, lobbyister med mer, i en advokatbransje som blir stadig mer kommersialisert og inntektsfokusert. Vi  ønsker således diskusjonen velkommen, og benytter anledningen til å svare litt mer direkte på de forhold Normann tok opp.

Alle advokater, også bedriftsadvokatene, er pålagt å fremme rett og hindre urett. Som kjent innebærer dette bl a en plikt til  objektiv og profesjonell rådgivning. Samtidig er det også advokatens oppgave å fremme sin klients interesser innen de grenser som forannevnte setter. Etter det utvalget har grunn til å tro opptrer de fleste advokater – også bedriftsadvokatene - som uavhengige juridiske rådgivere som gir objektive og nøkterne juridiske råd og som bestreber seg på å etterleve reglene for god advokatskikk. Normann bekrefter også at det er få klagesaker mot bedriftsjurister. I tillegg skal som nevnt bedriftsadvokaten, på lik linje med advokater for øvrig, ivareta sin arbeidsgiver / klients interesser innenfor lovens rammer.

I forrige artikkelserie var følgende uttalelse i forbindelse med Akzo Nobel saken gjengitt fra direktøren i den britiske Law Society:

”Inhouse advokatene er førstelinjegarantister for compliance.”

Også andre fremtredende advokater har påpekt at i det moderne næringsliv er ofte bedrifts advokatene den fremste håndheveren av lovgivningen.

Disse advokatene har et langsiktig perspektiv i forhold til sine klienter (virksomhetens ansatte) og en ”oppdrager” rolle, mens ekstern advokatenes rolle som oftest er mer oppdragsbasert.

Dette tilsier at samfunnet har en betydelig interesse i at bedriftsadvokatene fremstår som en sterk og uavhengig yrkesgruppe – et mål som også ekstern advokatene bør støtte opp om.

Og nettopp derfor er det så viktig at også bedriftsadvokatene omfattes av reglene for god advokatskikk for å kunne ivareta sin selvstendighet i forhold til så vel sin arbeidsgiver som til omverden for øvrig. Kravene er viktige for å legitimere bedriftsadvokatens utøvelse av sin rolle og  støtte opp under tilliten til hans uavhengighet som juridisk rådgiver. I forlengelsen av dette følger også den nødvendige begrensningen i arbeidsgivers styringsrett overfor de ansatte advokatene.

Når det gjelder taushetsplikt og fortrolighet kan ikke vi  se at dette  utgjør et problem for bedriftsadvokatene, og heller ikke Høyesterett har  sett dette som problematisk. I en kjennelse inntatt i Rt 2000 s. 2167, tok HR stilling til om to sider utarbeidet av bedriftens intern advokat og inntatt i et internt strategidokument, kunne kreves fremlagt av motparten i en rettssak (Balder saken). HR fant at tvml §250, jf ny tvistelov §22-5, omfatter også utenlandske advokater og advokater som er ansatt i et selskap. HR uttalte bl a:

”Det avgjørende må være om advokaten utfører et arbeid for sin oppdragsgiver eller for det selskap vedkommende er ansatt i, som er av en slik karakter at det må anses som advokatvirksomhet.”

Som det fremgår mener HR at det sentrale er i hvilken rolle vedkommende opptrer. For bedriftsadvokater krever det en bevisst holdning hvis de også har andre oppgaver i bedriften enn som juridisk rådgiver, men problemstillingen må som sagt gjelde generelt for alle advokater. Dersom vedkommende f. eks. er med på å ta kommersielle beslutninger, kan det  være grunn til å anse det som noe annet enn utøvelse av advokatvirksomhet. Dette gjelder selvsagt også for eksterne advokater når de opptrer som styremedlemmer eller endog styreleder i andre bedrifter, og den praksis som har vært og fremdeles eksisterer mange steder, hvorved vedkommende advokat også selv eller gjennom sitt firma i tillegg gir advokatbistand til den samme bedrift, reiser de samme spørsmål om uavhengighet til klienten.

De fleste bedrifter har formodentlig også et saksbehandlingssystem for bedriftsadvokatene som begrenser tilgangen til taushetsbelagt informasjon, og ansatte i mange bedrifter er allerede underlagt en taushetsplikt som forutsetter dette.

Vi vil avslutningsvis påpeke at det er unøyaktig når det påstås at Norge i dette anliggende er et annerledesland – både i Storbritannia, Danmark, Spania og Island gjelder det tilsvarende regler som i Norge for bedriftsadvokater.

Dette temaet er for øvrig behandlet av Advokatforeningen og tilgjengelig på deres nettside. Lenke til artiklene er som følger:

http://www.advokatforeningen.no/Advokatroller1/Roller/Bedriftsadvokat/Profesjonsetikk-Uavhengighet-for-bedriftsadvokater/

 

Ingen har prosedert flere saker enn Hans Stenberg-Nilsen som formelt har hatt sin advokatbevilling aktivisert til og med 2010. Avstanden til de neste på listen er betydelig, og rekorden kan ikke slås. Denne prestasjonen ser ut til å være helt glemt av Advokatbladet.  

Min undersøkelse viser følgende: Et lovdatasøk på ”Stenberg-Nilsen”, kombinert med at søket begrenses til saker i avdeling, gir 1205 treff i perioden 1964-2004.
50 av disse er sivile saker og 1155 er straffesaker. Nevnte søk er ikke tilstrekkelig, jf at Stenberg-Nilsen ble Høyesterettsadvokat i 1962. Et tilsvarende søk på ”Stenberg Nilsen”, dvs uten bindestrek, gir ytterligere 12 treff. Av disse er 4 sivile saker, hvorav 3 var hans prøvesaker, og 8 er straffesaker.  Hans Stenberg-Nilsen har med andre ord i perioden 1961-2004 prosedert 1217 saker for Høyesterett – 1163 straffesaker og 54 sivile saker.

**

Høyesterettsadvokat Hans Martin Stenberg-Nilsen ble utnevnt til Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden på Representantskapsmøtet i mai 2008. Ordensrådet la vesentlig vekt på det betydelig bidrag han har ytt til samfunnet, advokatstanden og enkeltindividet gjennom sin innsats som forsvarer og sitt fokus på ytringsfrihet, rettsikkerhet og etikk. Stenberg-Nilsen har etter det Advokatbladet får opplyst hos Lovdata, ført 1223 saker i Høyesterett i perioden 1961 til 2004. Red 

 

 

 

Noe av den kritikk mot vedtak fattet av Tilsynsrådet som reises av Reikerås og som også er kommet til uttrykk i media, er knyttet til Bruusgaards habilitet i forhold til statsautorisert revisor Stiansen.  Det fremstilles som om Bruusgaard og Stiansen var eller er forretningsforbindelser.  Det antydes at Bruusgaard nærmest har tildelt Stiansen oppdraget som Tilsynsrådets revisor, og det fremstilles som om det er en forretningsforbindelse av Bruusgaard som har utarbeidet bokettersynsrapportene som i sin tur danner et viktig utgangspunkt for Tilsynsrådets vurderinger av om det er grunnlag for reaksjon mot en advokat.  En slik fremstilling er ganske enkelt ikke riktig.

Bruusgaard har i sitt tilsvar til Reikerås selv gjort rede for de faktiske forholdene.  Bruusgaard og Stiansen ble kjent med hverandre i forbindelse med Tilsynsrådet.  De var altså ikke tidligere forretningsforbindelser.  På det tidspunkt de to ble kjent med hverandre, var Stiansen allerede tildelt revisoroppdraget av det forrige styret i Tilsynsrådet.  Det har vist seg at de gjennom passive investeringer har investert i samme faste eiendom.  Også på dette punktet har Bruusgaard redegjort for hvilken type investering det dreier seg om.  Det virker etter mitt syn svært kunstig å karakterisere en slik sammenheng mellom Stiansen og Bruusgaard som forretningsforbindelse, men ordbruken her er uten rettslige konsekvenser.  Det sentrale er at den type relasjon som er skapt gjennom denne form for passive investeringer under enhver omstendighet ikke representerer en nærhet som gjør at inhabilitetsbestemmelsen i forvaltningslovens § 6, 2. ledd kommer til anvendelse.

 

 

Etter innstilling fra styret i Tilsynsrådet mistet Marius Reikerås sin advokatbevilling etter vedtak i Advokatbevillingsnemnden. Det foreligger nå rettskraftig dom i sivil sak som fastslår Reikerås’ plikt til å tilbakebetale beløp til sine klienter. Det foreligger også straffedom mot Reikerås hvor han dømmes for en rekke lovbrudd til fengsel i fem måneder. Dommen er, så vidt forstås, ikke rettskraftig.
Reikerås valgte selv ikke å følge opp sitt saksanlegg mot Advokatbevillingsnemndens vedtak. Hans alternative metode synes å være grov sjikane mot meg og andre involverte. Angrepene mot meg personlig tar jeg med fatning. Det som for meg er mest forstemmende, er at det også rettes hatske og ubegrunnede personangrep både mot den forvalter Tilsynsrådet engasjerte for å avvikle Reikerås’ advokatvirksomhet etter tap av bevilling. Det samme skjer overfor den prosessfullmektig som har representert klient i erstatningssøksmålet, som altså førte frem.
Når det gjelder beskyldningene mot meg, er det korrekt at Tilsynsrådet ikke har fulgt bestem¬melsene om offentlige anskaffelser ved engasjementet av revisor Stiansen. Hverken mine forgjengere i styret eller Tilsynsrådets administrasjon har vært oppmerksom på at reglene om offentlig anskaffelse kom til anvendelse på oss. Dette er et brudd på gjeldende lovbestemmelser som både styret og administrasjonen i Tilsynsrådet i flere sammenhenger har beklaget. Vi har også erkjent dette så snart vi ble kjent med bestemmelsen.
Det er likevel viktig at dette ikke medfører noen ugyldighet av de avtaler som er inngått med revisor Stiansen. Han ble engasjert av det tidligere styret i Tilsynsrådet etter en omfattende anbudsprosess. De avgjørelser som det sittende styret har fattet og som altså strider mot anskaffelsesreglene, er tre fornyelser hver for to år.
Det anføres av Reikerås at jeg også var inhabil ved vedtaket om fornyelse. Begrunnelsen synes å være at jeg har foretatt passive kapitalplasseringer med mindre andeler i seks prosjekter hvor revisor Stiansen også har eierinteresser. De seks prosjektene er organisert av et prosjektmeglerfirma jeg i mange år har benyttet. Revisor Stiansen har personlig eierandeler i to av prosjektene, i de fire andre har han eierinteresser gjennom deleide selskaper. Stiansens eierinteresser i prosjektene varierer med andeler på 0,5 % til 2 %.
Jeg har aldri truffet eller snakket med revisor Stiansen utenom i møtene i Tilsynsrådet. Vi har aldri diskutert våre felles investeringer og har aldri vært på møte sammen i verken styrer eller generalforsamlinger i selskapene. Det er en smakssak om man vil kalle dette en forretningsforbindelse. Men det sentrale spørsmål er at disse passive, felles investeringer ikke medfører noen form for inhabilitet for min del.
Kontraktene med revisor Stiansen er altså ikke ulovlige. Jeg understreker for ordens skyld at alle avtaler med Stiansen er inngått etter innstilling fra administrasjonen og etter enstemmig vedtak fra alle tre styremedlemmer i Tilsynsrådet. Mine to styrekolleger har separat vurdert min habilitet, og bekrefter at jeg er habil.
For øvrig er jeg av den oppfatning at innlegget klart er preget av forfatterens motiver. Det ene forhold hvor jeg klart nok kan kritiseres, er vel kjent for Justisdepartementet. Det er for meg et vesentlig poeng at jeg til tross for Reikerås’ gjentatte bakvaskelser i flere sammenhenger i fjor høst både er blitt innstilt av Advokatforeningen som fortsatt styreleder i Tilsynsrådet og oppnevnt av Kongen i statsråd.
Det er etter min egen oppfatning en viktig oppgave Tilsynsrådet utfører og som ivaretar advokatstandens felles interesser. Kvaliteten på det arbeidet jeg gjør, overlater jeg til andre å bedømme, men som en av mine kolleger sier: Det er et verv med begrenset oppside.

Kapital oppsummerer i nr 3. 2011, noen av de forhold som er avdekket rundt din person:
• Lot heleridømt advokat få beholde bevillingen
• Tilsynsrådet betalte forretningsforbindelsen 12 millioner kroner for oppdragene
• Samarbeidet, som skjedde i brudd med offentlige anskaffelsesregler, medførte at   Tilsynsrådet måtte betale en bot på kr 430 000.
• Fikk fornyet ledervervet i Tilsynsrådet, regelbruddet til tross.

I tillegg er det andre forhold som er avdekket.
Det er avdekket at Tilsynsrådet, ved deg som styrets leder, grovt uaktsomt har brutt lov om offentlige anskaffelser fra primo 2002 og frem til i dag.

Dette er slått fast av Klagenemnda for offentlige anskaffelser, ref sak nr. 2009/229, hvor Tilsynsrådet er ilagt et gebyr på kr 400 000,-. Det vises også til at det er utbetalt drøye 12 millioner kroner til revisjonsfirmaet Stiansen & Co i denne perioden. Altså 12 millioner kroner, som er utbetalt ulovlig fra Tilsynsrådet.
Det er avdekket at det var du og Svein Erik Stiansen som undertegnet de ulovlige kontraktene.
Paradokset er at som følge av at du og Tilsynsrådet klarte å holde lovbruddene skjult i tilstrekkelig mange år, ble gebyrene redusert til kr 400 000 som følge av delvis foreldelse.  
Det er avdekket at du og tilsynsrådets revisor Svein Erik Stiansen, har eierinteresser i flere
selskaper.
Hvor mange selskaper dere har eierinteresser i, vil du imidlertid ikke oppgi til meg.
Det er avdekket at når dere blir tatt for disse lovbrudd, så forsøker et samlet tilsynsråd å unnskylde seg med at dere trodde at rådet er å betrakte som et privat rettsorgan. Særlig oppsiktsvekkende blir dette når vi vet at din kone, Bjørg Ven, sitter som leder av KOFA.
Det er avdekket at tilsynsrådets styre selv ”gransker” de forhold som er avdekket rundt din person, når jeg ber om at disse forhold granskes. Når Tilsynsrådet gransker Tilsynsrådet, vet jo alle hva konklusjonen blir.

*
Advokatbladet gjør oppmerksom på at Marius Reikerås er fratatt advokatbevillingen. Tilsynsrådet for advokatvirksomhet konkluderte i 2009 med at Reikerås er uskikket til å drive advokatvirksomhet. Reikerås mistet bevillingen etter at Tilsynsrådet i en rapport slo fast at Reikerås urettmessig har mottatt to millioner kroner fra en alderdomssvekket mann. Advokatbevillingsnemnden mente dette var så kritikkverdig at det var nødvendig å reagere strengt.  Red. 

 

Innlegget kritiserer også de rettspolitiske betraktningene foreningens leder Berit Reiss-Andersen kom med i forrige utgave av Advokatbladet.

For å ta det første først: Advokat Stephan Didrich Eid har rett i at foreningen i de konkrete sakene han omtaler, har brukt for lang tid. Det er bra at foreningen har kritiske og utålmodige medlemmer som stiller krav til foreningen, og det er en styrke at en debatt som dette kommer her i Advokatbladet.

Samtidig må jeg få lov til å minne om at all vurdering av straff må følge grunnleggende regler for rettssikkerhet, herunder gi mulighet for kontradiksjon. Dette gjelder ikke mindre for en medlemsforening enn for andre dømmende instanser. Derfor har vi omfattende regler for klagebehandling både i foreningens disiplinærsystem og i eksklusjonssaker. Til orientering valgte foreningens hovedstyre å bruke sitt siste møte til en prinsipiell gjennomgang av foreningens selvjustis for å se den i et lengre perspektiv og for å vurdere om det på enkelte punkter er grunnlag for en kursjustering.

Et grunnleggende prinsipp i all selvjustis innad i Advokatforeningen er at beslutningene er offentlige når prosessen er gjennomført. Like selvfølgelig må det være at prosessene gjennomføres uten at utfallet forskutteres.

Når det gjelder Berit Reiss-Andersens rettspolitiske betraktninger i lederkommentaren ”Advokater i straffefeltet” så mener jeg den bør leses slik den er ment – som en påpekning av en mulig rettslig konsekvens for andre saker, ikke som en kommentar til en avgitt dom der faktum er vurdert av Høyesterett.

 

Jeg er mer bekymret over Advokatforeningens manglende fasthet og handlekraft når det avdekkes grove brudd på advokatetikk,  også fra mer kjente medlemmer av foreningen som til dels lever av sin kjendisstatus og generere betydelige oppdrag på denne måte.

Jeg kan ikke se at Advokatbladet har tatt opp denne debatten redaksjonelt, og bør ikke Advokatbladet være  opptatt av etiske standarder og at disse også skal gjelde medlemmer av foreningen? Det er et tankekors at vi for å være medlemmer i Advokatforeningen er pålagt diverse kurstimer i etikk, men det har tydeligvis ingen konsekvenser å opptre uetisk.

Vi snakker altså om advokat Morten Furuholmen som sammen med advokat Berg er underkjent av Høyesterett i en sak som fremstår som ganske grov. Advokat Furuholmen er dømt for forsøk på heleri. Det bør ikke advokater befatte seg med.

Jeg har overfor Advokatforeningens generalsekretær stilt spørsmålet om Advokatforeningen mener at Høyesterett skyter over mål ved å dømme advokat Furuholmen? I såfall mener Advokatforeningen at Høyesterett mangler bakkekontakt og et tilstrekkelig godt judisium?

Etter det jeg har kunnet forstå har advokat Morten Furuholmen fått beholde sin advokatbevilling og hittil sitt medlemskap i Advokatforeningen, se bl.a følgende oppslag i nettavisen: http://www.nettavisen.no/nyheter/article3075690.ece

På linken fremgår mange meningsytringer fra vanlige folk som er opprørt over at advokat Furuholmen synes å slippe greit unna denne saken uten konsekvenser for hans virke.

Jeg frykter at jeg som medlem i foreningen kan oppfattes som medlem av "skurkeklubben", fint selskap og bra for omdømmet?  Jeg har stilt spørsmål til generalsekretæren om Advokatforeningen i det hele tatt har vurdert advokat Furuholmens medlemskap? Hvis ikke er det utrolig sløvt av en forening som i festtaler holder fanen for ærlighet og tillit svært høyt...

Jeg skjønner at advokat Furuholmen antagelig har for mange venner i miljøet til å bli ekskludert, herunder støttes han av advokat John Chr. Elden som er sentral i Advokatforeningen, så da kan advokat Furuholmen ikke stemples som så slem som Høyesterett sa han var.

Leder Berit Reiss-Andersen synes ikke opptatt av omdømmet overhodet i sitt innlegg. Hun er bare opptatt av ikke å bli identifisert med sin klient og trekker avslutningsvis linjer til regimet i Iran som undertrykker og forfølger bl.a  advokater. Artikkelen til Berit Reiss-Andersen er på dette punkt helt utenfor straffefeltet og hun skyter langt over mål.

Jeg vurderer faktisk å melde meg ut av Advokatforeningen om advokat Furuholmen får fortsette som medlem...

Tilsynsrådets styreleder la i et intervju på i NRK vekt på at Furuholmen hadde lovet at saken var et engangstilfelle som ikke kom til å gjenta seg.... så det er ikke bare i den katolske kirke det er fritt frem for å synde bare man møter i skriftestolen en gang i blant....

Jeg har stilt spørsmålet om når  Advokatforeningen skal ta stilling i saken?? Vil Advokatbladet ta saken opp på prinsipielt grunnlag eller er kjendiseriet nok en gang en sperre for saklig diskusjon om temaet?  Hadde denne saken dreid seg om advokat Hvermansen i Innvik hadde vel eksklusjon vært foretatt i fjor når lagmannsrettens dom forelå?
       
Advokatforeningens generalsekretær Merete Smith har svart meg kort at  ”Ekskluderingssaker tar tid og behandles grundig internt i foreningen. Eventuelle eksklusjoner fra Advokatforeningen er offentlige når vedtak er fattet.”
       
Jeg oppfatter svaret dithen at Advokatforeningens sentrale tillitsvalget ikke ser,  eller ikke vil se de sterke omdømmehensyn som gjør seg gjeldende,  ikke bare for Advokatforeningen, men også for de enkelte medlemmer av foreningen i denne sak. Saken har pågått i media i lengre tid og lagmannsrettens dom forelå allerede i 2010.
 
Advokatforeningen har altså hatt lang tid til å forberede saken. Oppfatter jeg svaret fra generalsekretæren rett,  har Advokatforeningen først nå etter Høyesteretts dom, begynt arbeidet med å vurdere Advokatforeningens eventuelle reaksjon,  og at vurderingen kommer til å ta ”laang” tid?  Foreningen burde jo hatt en strategi klar den dagen Høyesteretts dom forelå.....
 
Jeg ser tegningen i saken ut fra generalsekretærens svar;  man bruker lang tid og kommer med en vurdering/stillingtagen  høsten/vinteren 2011/2012 og da er saken blitt så gammel at det er behendig "å la nåde gå for rett". Man kan la advokat Morten Furuholmen fortsette som medlem etter en ”samlet vurdering”.   Elegant og nok en ubehagelig sak kan legges i skuffen med "tidsargumentet" og man slipper å ta konsekvensen av brudd på etiske regler som er blitt så viktige for advokatstanden.
 
Jeg tror Advokatforeningen bør ta denne saken svært alvorlig, jfr. linken ovenfor hvor noen av såkalt ”alminnelige” folks reaksjon fremkommer mot saken.
 
 Advokatforeningens omdømme bør ivaretas og inntrykket av "laugsvesen" som beskytter sine egne mot ubehagelige følger av en Høyesterettsdom.  Dommen utgjør faktisk en realitet og virkelighet. Dommen er faktisk rettskraftig og endelig.  Dommen er svært alvorlig for advokatstanden. Dommen setter standard for at medvirkeransvaret faktisk også kan ramme de som mener de har krav på ikke å bli identifisert med den person de hjelper.  Dommen understreker det selvfølgelige i at advokater ikke kan medvirke til straffbare handlinger, og så løpe vekk under henvisning til at man har krav på ikke bli identifisert med klienten.
 
Jeg finner leder Berit Reis-Andersens bekymring for at lovlige krav nå kan unndras rettens behandling helt ubegrunnet. Høyesterettsdommen er unik og vel nærmest enestående etter at advokatene har virket i Norge i mer enn 100 år.  Jeg minner om at advokat Furuholmen ikke bare sendte et testbrev til Toskas "debitor" for å få frem innsigelser til kravet. Nei, advokat Furuholmen gikk hardt på i saken over lang tid,  og han fremmet sågar en konkursbegjæring mot vedkommende på vegne av sin unge klient David Toska. Jeg minner videre om at David Toska kun kunne vise til en karriere fra ransvirksomhet og umulig kunne ha disponert lovlige kr. 5 000 000. Når man som Furuholmen er så lite tenksom og prøver å innbille andre og Høyesterett at man som advokat var i god tro, reises spørsmålet om man har hatt nødvendig innsikt for å drive som advokat.  Morten Furuholmen burde etter mitt skjønn ha tatt konsekvensene av saken selv,  levert sin advokatbevilling og avsluttet foreningsmedlemskapet i stillhet.
 
Jeg imøteser en skikkelig videre behandling av denne saken i Advokatforeningen slik generalsekretær Merete Smith har lovet som svar på min henvendelse.

Kan ikke dere lage en link slik at innlegg i Advokatbladet lett kan spres på andre nettsteder. Nedslagsfeltet blir bare større og det er viktig av advokatene blir mer synlig.

Tor Langbach innrømmer at han sluttet som forsvarer før han mistet sin medmenneskelighet. Er det da dommerstillingen som har gjort ham så selvtilfreds?

Det foreligger slik jeg ser det ingen tvil om intensjonen med opprettelsen av fylkesnemndene, var for å styrke barn og foreldres rettsikkerhet. Dessverre fungerer ikke nemnds ordningen slik den var tenkt, det er et dysfunksjonelt forvaltningsorgan som også legger premissene for sakens videre behandling i rettsystemet. Loven kan ikke forvaltes bedre enn systemet tillater. Det er som regel barnevernlederen som fører en barnevernsak, dermed kan tidligere saksbehandleres journalnotater fremlegges uten at de selv møter for å forsvare disse. Saksbehandlerens journalnotat blir regnet som ett fullverdig bevis i fylkesnemnda, altså at den ene parts subjektive oppfattning og synsing, fremlegges og godtas av nemnda som det reelle virkelighetsbilde. Selv om den private part korrigerer dette, vil dette allikevel stå igjen som sannheten. Dette samt samtaler med saksbehandler i forkant av sakkyndige utredninger bidrar til å farge den sakkyndiges syn. Fylkesnemndas sakkyndige kan vanskelig kalles uhildet når de lønnes og velges ut av den offentlige part, samt at de representerer det samme geografiske området og kommer fra et lite fagmiljø der det ikke er tradisjon for uenighet. Det kan virke som det råder en ukultur i fagmiljøet. Muligheten til kontradiksjon er ikke tilstrekkelig så lenge det er den offentlige part som velger hvilke sakkyndige som skal utrede foreldre og barn. Noen er så ærlige i denne debatten at de sier at fylkesnemnda ikke har de samme kravene til bevisførselen som en ordinær domstol, men forsvarer det med at de tror det er bedre å ta ett barn for mye en ett for lite. Selv er jeg uenig denne argumentasjonen. Det biologiske prinsipp er nedfelt som en av hovedpilarene som barnevernloven er tuftet på, fordi det både nasjonalt og internasjonalt er en gjengs oppfatning av at biologien er særdeles viktig for barnet. Dette hensynet synes fylkesnemndene alt for ofte å overse. Hvem skal ivareta barns behov for å oppleve ubetinget kjærlighet fra sitt kjødelige opphav, og den tryggheten dette gir? Om nemnda skulle fungert i tråd med sin intensjon burde det vært konstruert som ett møte der det var rom for å legge frem flere konstruktive løsningsforslag slik at alle impliserte i fellesskap kunne komme fram til et kompromiss til beste for barnet, ikke som den rettsbastard det fremstår som i dag. Fylkesnemndene støtter en samværspraksis som medfører at barna knapt nok får se foreldre og øvrige familie, eksempel på vanlig praksis er 6 samvær a 3 timer i året, dette er selvfølgelig ikke tilstrekkelig for å opprettholde en god relasjon mellom barna og de biologiske foreldrene. I saken K&T VS Finland i 2001, fastslo menneskerettighetsdomstolen at samvær et par timer så sjeldent som 1 gang i måneden var brudd på EMKs artikkel 8. Det er også ett faktum at stadig flere plasseres utenfor hjemmet, en økning på 40 % de siste 20 årene, til tross for at dette er i strid med domspraksis ved menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og ikke minst FNs barnekomité, som har kritisert Norge for dette. Etter det jeg kjenner til ligger det nå klagesaker i Strasbourg for å få avgjort om fylkesnemndsordningen er forenelig med EMK artikkel 6. Menneskerettighetene gjelder også for saksbehandlingen i forvaltningen. I motsetning til i rettsvesenet trår vedtaket i kraft umiddelbart selv om saken er anket, dette bryter også med grunnleggende rettspraksis. Jeg har aldri hørt om noen forsvarer for den private part som hevder styrkeforholdet i fylkesnemnda er jevnt. Jeg har tvert i mot lest at mange advokater har kritisert dette forvaltningsorganet, Venhild Katarina Thiis, Fridtjof Feydt og Christine Hamborgstrøm for å nevne noen. Jeg har også snakket med alminnelige fylkesnemnds medlemmer som har følt seg som ett gissel i denne settingen og føler at de blir overkjørt gang på gang. ”Sist jeg var innkalt ble jeg fysisk sjuk etterpå, og føler at dette er en påkjenning for sinn og skinn. Man kan aldri vinne fram som vanlig medlem. Overmakta er for stor og vedtaket allerede fattet før man går inn til hovedforhandlingene. Jeg følte meg som en bøddel, sjøl om jeg gikk imot vedtaket” Sier ett nemnds medlem som faktisk ble sykemeldt etter sin deltakelse i fylkesnemnden. Nylig la regjeringa ved Fornyings- og administrasjonsdepartementet fram en stortingsmelding (nr 19 2008-2009) om statsforvaltninga, der heter det at ”Forvaltningen har makt, og skal bruke denne i tråd med rettsstatens krav til rettssikkerhet for innbyggerne. Forvaltningen er bundet av lov, vedtak skal ha riktig innhold og være fattet på riktig måte. Meldingen sier at forvaltningen har et særskilt ansvar for dem som ikke like enkelt kan fremme interessene sine. Forvatningen har også et selvstendig ansvar for at saker er godt utredet og at beslutninger basert på forsvarlig kunnskap.” Når dette eksplisitte kravet fra regjeringen beviselig ikke lar seg realisere innenfor fylkesnemndene synes jeg det er på sin plass å avvikle fylkesnemndsordningen, og legge barnevernssaker inn under rettsvesenet, slik at internasjonale menneskerettighets konvensjoner og våre krav til rettsikkerhet oppfylles også i barnevernssaker. Ola Kristian Johansen, sosiologistudent.