Meninger

I 2001 ble min ektemann, han jeg hadde vært gift med i 31 år, drept, sovende i sengen ved siden av meg. Tolv knivstikk, mange i hode, hals og ansikt, tok livet av ham. Før han ség sammen greide han å krype ut av soverommet mot en telefon som sto på arbeidsrommet, 20 meter unna. Han var altså bevisst til det siste, men blodtapet tok livet av ham. Den brutale og rusede drapsmannen var vår leieboer. Han hadde etter å ha gjennomsøkt kjøkkenet etter en egnet kniv, tatt seg inn på vårt soverom. Han fikk ti års fengsel.

Gjennom tre lange rettsprosesser i tingrett og lagrett hvor jeg var hovedvitnet, sto disse litt hjelpeløst utskårne dyrene for meg; Ikke hør! Ikke se! Ikke snakk!

Vi som har opplevd norsk rettspraksis, har fått innsikt i jussens språklige verden, en verden vi så gjerne skulle vært spart for. I rettssalen gjelder det å tildekke. Mitt vitnemål måtte være så nøytralt som mulig, jeg var best tjent med å ordlegge meg neddempet og forsiktig. Aktorat, forsvarer og dommere må for all del ikke se for seg åstedets brutale gru, ikke høre for sitt indre øre offerets gutturale skrik om hjelp, sterke ord og uttrykk kunne virke provoserende på dem som er satt til å heve lov og rett. Det eufemistiske språket lever sitt eget liv i norske rettssaler, skulle du slumpe til å bryte de hemmelige kodene, blir du klubbet ned, det er nemlig ikke ”juss!”.
I en rettssal er det ingen morder, drapsmann eller blodig slakter, det er en tiltalt.
En tiltalt er senere en innsatt, til slutt en bruker. Da er den språklige absurditeten komplett. Han (oftest en han), blir å betrakte på likefot med klientene i NAV-systemet. En gammel bestefar som får tjenester utført av det kommunale hjelpeapparatet.
Dette tilslørende, eufemistiske maktspråket, hvem er tjent med det? Ikke offeret, ikke de pårørende, hvem da? KROM (Norsk forening for kriminal reform), selvfølgelig, men det må være andre sterke krefter som også ser seg tjent med hverken å ville se eller høre.
Jeg opplevde at drapsmannen fikk slippe å se bildene fra sengen og rommet der drapet ble begått. Det ville nemlig være tilleggsstraff, sa jussen! Men at jeg som hadde vært til stede ved drapet, og hadde måttet både se og høre, kunne hatt behov for skjermende tilrettelegning, det er ”ikke-juss!”.
I vitneboksen akkurat idet lagrettssaken startet, fikk jeg, helt uforberedt slengt den blodige kniven foran meg, jeg skulle bevitne autentisiteten. Dette er gangbar juss, da er ikke synet av bestialiteten så nøye, det er bare drapsmannens synsinntrykk som må skjermes

Følelser er truende, især i rettssalen, for da kommer visstnok ”vikingloven” inn. Det betyr ifølge juristene, at hevnen kommer krypende inn i rettssystemet. Og i Norge hevner vi 
ikke, vi straffer bare rettferdig!  Men kanskje skulle en rettsprosess også kunne virke forsonende? Hvis prosessen hadde elementer av at gjerningsmannen skulle ta innover seg hva
 han hadde forvoldt, at han skulle innse sin onde handling og de konsekvensene den har påført andre, ville muligens begrepet rettferdighet fått et annet innhold. For når retten i ord og handling nekter å la følelsene få en plass i rettergangen, vil i alle fall ofrene oppleve rettsprosessen som degraderende og fremmedgjørende.
For hvem har bestemt hva som er rettferdighet? Er det uavhengig av tid og sted? Ville vårt samfunns definisjon av en rettferdig straff gjelde i for eksempel, Pakistan?
I gamle dager het det i slike bestialske saker at drapsmannen hadde forbrutt sitt liv, mens i dag heter det at han skal tilbake til samfunnet og bli en god samfunnsborger. Hvordan kan vårt samfunn godta denne omskrivningen av virkeligheten, hvilke krefter har fått det politiske Norge til å svelge denne språklige bløffen?
Objektivitet er et nøkkelord. Gjennom rettsforhandlingene må alt nøytraliseres ned til objektivitet. Den mest effektive strategien i forhold til objektivitet, er å fortie. Ikke si! Ikke hør! Ikke snakk!
Juryen tåler ikke sterke emosjonelle utbrudd, alle føler seg ubekvemme, ubehjelpelige og får kvalmefornemmelser. De ordene som kunne beskrive den bestialske ugjerningen, må unngås, de defineres som brudd på objektiviteten! Ingen ville høre hvordan det kjennes å dra opp kniven som ble stukket inn i skulderen på mannen min, det blir for tøft for lovens håndlangere, de må spares for den beskrivelsen, for hvordan kan de da ivareta objektiviteten?
Drapsofferet er ikke til stede i rettssaken. At han ikke er til stede i selve rommet, er jo nokså åpenbart! Men han er heller ikke aktivt til sted i selve rettsprosessen. Han har en birolle i dramaet som utspilles mellom forsvarer og aktor. Ingen spør hvem den drepte var, alt er konsentrert rundt den som drepte. Det er ikke offeret som står tiltalt, hans personlighet og liv, tanker og følelser, har ingen relevans, ingen interesse. Hvem som ble drept, er rettssaken totalt uvedkommende.        
Denne herskerstrategien, at hele systemet er innrettet på at det absolutt ikke skal være et personlig møte
mellom den drepte og de som skal straffe på hans vegne, er satt i et helt bevisst system. Angsten for at den drepte får en stemme, en menneskelig stemme, er uvirkelig å bli konfrontert med. Hvem trues av å høre hvem den drepte var? Er det ikke sant at alt som kan være til ”sakens opplysning” er av interesse? Er det farlig for norsk straffelov å la offeret bli hørt? Truer det rettssikkerheten?
Hvorfor skal ingen se foto av den drepte, tør man ikke se hvilket menneske dette dreier seg om? Den som drepte er hele tiden til stede, de involverte partene er ikke til tvil om hans personlighet, hvorfor virker da den andre parten, den gjerningen gikk utover, så truende på objektiviteten?
I min manns rettssak er det mulig at retten hadde funnet motivet for leieboerens ”umotiverte og uforståelige” drapshandling, om min manns personlighet hadde fått lov å komme til orde. I alle fall i et glimt inne i rettssalen. Men ordene som kunne fortalt om det resurssterke overskuddsmennesket som var blitt drept, var altså for farlige! Kanskje politi og anklagemakt hadde fått en ledetråd om de hadde våget å se den drepte inn i øynene?
Noen av oss lever med den naive forestillingen at en rettssak er til for å oppnå en slags rettferdighet. Siden staten gjennom rettsvesenet er pålagt å dømme og straffe, er ofre og pårørende tilskuere til prosessen. Vi er gjort maktesløse, har ikke krav på annet enn medlidenhet. Gjennom det tildekkende juristspråket oppleves denne prosessen ytterligere fornedrende; først påføres vi svære traumer ved det tapet vi har lidt, så forsterkes dette gjennom rettsvesenets umenneskliggjøring. Maktens autoritet, de som definerer og bestemmer over våre liv, har oppnådd det som var hensikten, nemlig å få oss taust til å godta de premissene de har lagt.
Rettssystemets undertrykkende funksjon i vårt samfunn blir ytterligere forsterket gjennom lagrettens rett til å si kun ”ja” eller ”nei” i skyldspørsmålet. Hvor ellers i samfunnet får vi være så stumme? Politi, skole og helsevesen, alle må grunngi sine avgjørelser, avgjørelser som griper dypt inn i den enkeltes liv.
Da lagretten frifant min manns drapsmann, uten å måtte begrunne frifinnelsen med ett ord, da hadde språket tapt og uvettet vunnet. Et samfunn som holder seg med et slikt system, fortjener ikke annet enn at ”de verste” blant oss får gå fri. Når vi ikke kan verge oss bedre, må vi finne oss i vår avmakt, vi får de politikerne vi fortjener og det juridiske systemet de tillater.
Hvem skal bestemme at ”apenes politikk” fortsatt skal trives i det norske rettssystem? Hvorfor skal vi tillate at juristene unntas fra både å se og å høre? Skal vi la oss slå ut av advokatenes veltalende retorikk, denne kompakte herredømmekulturen som ikke kan ta selvkritikk?    
 
 

 

I Advokatbladet 2/2010 tar advokat Silje Elisabeth Stenvaag til orde for at hun ble provosert av Madsens foredrag. Både Madsen og Advokatforeningens leder Berit Reiss-Andersen kommenterer advokat Stenvaags innlegg i Advokatbladet 3/2010.

Innledningsvis skal kort bemerkes at Yngre advokater Oslo krets, er en undergruppe av Oslo krets. Yngre advokaters mandat er å ivareta vår medlemsgruppes – advokater og advokatfullmektiger under 40 år – interesser, både faglig og sosialt. Når YA arrangerer kurs og liknende er målet å finne temaer som favner bredt, og som vi antar har interesse for flest mulig i medlemsmassen. Tittelen ” Hvordan lykkes som advokat” bør kunne sies å være av interesse for store deler av medlemsmassen i motsetning til mer fagspesifikke temaer. Madsens foredrag tok utgangspunkt i den typiske forretningsadvokaten.  YA er likevel av den oppfatning at foredraget har overføringsverdi til advokater og advokatfullmektiger som arbeider innenfor de fleste andre typer fagfelt.
 
Foredraget kan imidlertid være egnet til å skape debatt. Advokat Stenvaag reiser i Advokatbladet 2/2010 spørsmål om ”Hva slags holdninger ønsker Advokatforeningen å formidle?”.  I sitt foredrag uttaler Madsen blant annet at det kan være lurt å vurdere det å søke seg ut av advokatbransjen i det man er inne i en småbarnsperiode sett hen til mulighetene for karriereutvikling.  Det er blant annet denne holdning advokat Steenvaag finner grunn til å stille spørsmål ved i Advokatbladet 2/2010. Madsen tar til motmæle i Advokatbladet nr. 3/2010. YA har i etterkant av det siste nummeret av Advokatbladet fått en rekke tilbakemeldinger fra andre yngre advokater og advokatfullmektiger som også føler seg provosert av Madsens anbefaling.  Det er tydelig at temaet engasjerer. Vi ser problemstillingen også i sammenheng med arbeidstidsproblematikken som har vært i fokus i bransjen det siste året, senest i Advokatbladet 3/2010 hvor også leder av YA, Cecilie Wille Søvik, uttaler seg om saken. Som Wille Søvik uttalte, er det viktig for YA at bransjen etablerer en praksis som muliggjør det å ha små barn og en meningsfull fritid ved siden av en advokatkarriere.

YAs mandat er som tidligere nevnt å fremme og fronte medlemsgruppens interesser. Det har imidlertid vist seg vanskelig å fronte de yngre advokaters synspunkter når det er få som tør å tilkjennegi dem. Tidligere erfaringer fra debatten om advokatfullmektiger og arbeidstid viser at mange hadde sterke meninger om temaet, men det var ingen som ønsket å stå frem med dem. YA er derfor positive til at advokat Stenvaag offentlig bekjentgjør sine meninger om temaer som angår og engasjerer medlemsgruppen.

YA ønsker debatt og innspill om temaer som påvirker de yngre advokaters arbeidshverdag og yrkesliv. YAs leder har nå fått observatørstatus i Advokatforeningens hovedstyre. Hovedstyret er åpne for innspill fra vår medlemsgruppe, og denne muligheten benytter YA seg allerede av.  YA oppfordrer derfor alle yngre advokater til å engasjere seg i debatter som angår vår yrkesfremtid, enten dette er overtidsproblematikk, prosedyrespørsmål, advokatyrket kombinert med småbarnsliv eller andre temaer som måtte engasjere.

For øvrig opplyser vi om at Advokatforeningen også arbeider med et prosjekt kalt ”advokater med småbarn”. Dersom noen ønsker å delta i dette arbeidet, eller har innspill til dette, kan advokatfullmektig Gunn Cecilie Ringdal kontaktes – gcr@jus.no. For andre innspill til Yngre advokater kontakt  YA’s sekretær, Jannicke Knudsen – jk@jus.no.

 

Slike spørsmål vanskeliggjør en på forhånd ofte vel planlagt eksaminasjon av et motvillig vitne som ofte kan ha avgjørende betydning for saksutfallet. Det er langt mellom de dommere som bare godtar vitner av virkelig betydning for sakens opplysning og aksepterer at advokatene ofte trenger vesentlig spillerom og tid for å få frem sannheten fra motvillige vitner.

Problemer som her er nevnt er til å leve med, men i den senere tid har jeg i flere forbindelser blitt møtt med problemer som gjør en effektiv og  profesjonell utførelse av advokatyrket vanskelig. Jeg tenker på yrkesgrupper utover de spesielt nevnte i tvistelovens 22-5, som påberoper seg taushetsplikt. Det er etter hvert blitt vanskeligere og vanskeligere for en advokat å få samtaler om og opplysninger fra personer med kjennskap til det aktuelle
saksforhold, idet disse i tide og utide påberoper seg taushetsplikt. De fleste vitner lever feilaktig i den tro at de kun har plikt til å uttale seg om et forhold som står for retten når han blir spurt av dommeren.

Det eksisterer også et utpreget økende lojalitetsforhold avhengig av hvilken part som har påberopt seg vitnet i den aktuelle rettssaken. Et vitne for saksøkte skal under ingen omstendighet snakke med saksøkerens advokat før rettssaken. Her er generelt store misforståelser ute og går. Det bør skapes større forståelse for at det er advokatens oppgave forut for hovedforhandlingen å søke å bringe faktiske forhold på det rene beste mulig. Det er ikke uetisk å søke opplysninger hos vitner forut for hovedforhandling i sin alminnelighet.

I den senere tid er jeg blitt oppmerksom på særlig to yrkesgrupper som påberoper seg taushetsplikt i utpreget grad med hjemmel i nylig vedtatte forordninger. Jeg tenker på eiendomsmeglerlovens §3-6 og forsikringsvirksomhetslovens  § 6. Begge disse relativt nye lover har fått en utforming - og ikke minst en paragrafoverskrift - som i utpreget grad
vanskeliggjør innhenting av opplysninger om rene faktiske forhold som overhodet ikke burde vært taushetsbelagt. Jeg spør meg hvor har Advokatforeningen vært for å ivareta advokatenes behov for å få tilgang til faktiske opplysninger forut for hovedforhandlingen eller forut for vurderingen om søksmålet skal anlegges eller ikke.

Etter min oppfatning burde Advokatforeningen arbeide for innføring av en generell rettsregel, gående ut på at advokater skal ha anledning til å søke opplysninger i meget vid utstrekning når opplysningene søkes for å klargjøre et saksforhold som står for domstolene eller når opplysningene søkes for å ta stilling til om søksmål skal anlegges eller ikke. Jeg finner ikke anledning til å utdype ytterligere omkring en slik regels ordlyd eller i hvilken lov den skal
inntas eller hvilke forbehold som må tilknyttes regelen. Advokatforeningen bør gjennom sitt arbeid med å avgi lovuttalelser og kvalitetssikre disse, påse at advokaters opplysnings- og innsynsrett knyttet til saker som skal eller står for retten bør lettes, ikke vanskeliggjøres gjennom generelle vidtrekkende bestemmelser om taushetsplikt for de ulike yrkesgrupper.

Jeg regner med at denne henvendelse blir oversendt fra Advokatforeningen til ett eller annet lovutvalg, og at jeg senere ikke hører noe fra dette. En tanke kunne kanskje være å be tidligere førstelagmann Nils Erik Lie, som har skrevet en bok om vitneavhør, om å utrede nærmere forholdet mellom advokater og vitner forut for rettsforhandlingen. Se hans for øvrig utmerkede bok "Parts- og vitneavhør" s 127.  Etter min oppfatning går den generelle vitneplikt som kommer frem av tvistelovens § 24-1 vesentlig lenger enn til bare å fortelle sannheten i et rettsmøte etter innkalling.

 

Kristine Madsen skriver i sitt svar i Advokatbladet 3/2010 at det er en oppgave for advokatforeningen og Kvinneforeningen å formidle karriéreråd. Dette er jeg naturligvis helt enig i, og er sikker på at advokat Stenvaag også er det. Problemet er imidlertid hva som formidles gjennom Madsens kurs.

Under hele kurset satt jeg med opplevelsen av at den eneste måten å oppnå suksess som advokat er gjennom å bli partner. Det å være ansvarlig for egne saker på annen måte enn som partner var ikke et tema for Madsen, selv om hun fremstiller det slik i sitt svar. Videre mener jeg Madsen misforstår sin rolle når hun mener Stenvaags assosiasjoner til begrepet ”superplease” får stå for hennes egen regning. Kurset var myntet på yngre advokater og advokatfullmektiger. Når majoriteten av de som var til stede tolker begrepet ”superplease” på samme måte som Stenvaag, hvilket jeg oppfattet at de gjorde, får Madsen et problem. En erfaren og profilert advokat som skal forelese og være et forbilde for yngre advokater bør være mer bevisst på sin begrepsbruk og på hvilke holdninger hun ønsker å formidle. Og særlig når dette gjøres med foreningen i ryggen. Madsen skriver at smisk gjennomskues, men hun nevnte også i samme kurs at man bør tilby seg å trille mentorens koffert, hvilket vanskelig kan oppfattes som annet enn smisk?

Jeg satt igjen med en emmen smak i munnen etter å ha hørt Madsens kurs og de holdningene hun formidlet til en gruppe interesserte og kunnskapshungrige advokater. Hun viste en svært nedlatende holdning til advokater som ikke hadde ambisjoner om å bli partner i et av de større firmaene. Videre syntes det som at hun mente at advokater som var småbarnsmødre i størst mulig grad burde skjule dette for sine kunder. At hun anbefalte å finne jobb andre steder i denne perioden, som i Finanstilsynet, ble ikke fremstilt som en mulighet til å skaffe seg bred erfaring, men et sted å gjemme seg bort uten arbeidspress og samtidig få betalt.

Og er det ikke nettopp kvinnelige advokaters opplevelse av å være i en negativ karrierespiral i småbarnsperioden vi ønsker å motvirke? Mener virkelig lederen av Kvinneutvalget at løsningen for unge kvinner da er å trekke seg ut, istedenfor at vi fortsetter å stå på kravene og kjempe for en utvikling på dette punkt? Jeg har vanskelig for å forstå at dette er signalene Kvinneutvalget ønsker å sende ut til unge advokater og advokatfullmektiger.

Jeg vet ikke om foreningens leder Reiss-Andersen har vært til stede under Madsens kurs. Men jeg mener, og det er kanskje Reiss-Andersen enig i, at Madsens kurs i regi av Advokatforeningen burde hete ”hvordan å lykkes som partner”. Eller mener Madsen at alle de advokatene som aldri blir partner ikke har lykkes i sitt yrkesliv? Jeg tror ikke advokat Stenvaag nødvendigvis mener at det å jobbe med asylrett, fri rettshjelp og strafferett gir større lykke enn å jobbe med forretningsjuss. Jeg oppfatter det derimot slik at Stenvaag ikke finner seg i at den eneste måten å ha suksess som advokat er ved å jobbe med forretningsjuss og å bli partner. For det inntrykket ga Madsen under sitt kurs. Reiss-Andersen skriver fra sin talerstol at man ikke kan anklage forretningsadvokater for å være ukvinnelig ambisiøse. Dette er å snu saken på hodet. Poenget til Stenvaag var jo nettopp motsatt: Å forsvare seg mot en holdning om at å jobbe med andre typer juss enn forretningsjuss gjør deg til mindre suksessfull og ambisiøs i advokatyrket. Jeg mener som Reiss-Andersen at vi absolutt bør ha flere kvinner som har ansvar, tjener penger og er sjefer. Men jeg forbeholder meg retten til å kalle meg selv ambisiøs og suksessfull som advokat selv om jeg ikke nødvendigvis ønsker å bli partner i et større firma.

 

 

Madsen har i siste nummer av Advokatbladet et tilsvar til Stenvaags kommentar til et foredrag Madsen holdt i Yngre advokaters forening.

Madsens tilsvar har en innretning som ville vakt mindre oppmerksomhet om dette var budskapet i foredraget om hvordan man lykkes som advokat. Jeg er ingen yngre advokat og var derfor heller ikke til stede under foredraget.

Det som derimot overrasker meg er andres omtale av saken i Advokatbladet. Redaktøren har en leder under tittelen ”Karriere og familieliv”. Perspektivet er den gode mor og ektefelle. I et blad der redaksjonen opplyses å være avsluttet 8.mars, kan  ikke dy meg for å påpeke datoen, skriver Berit Reiss-Andersen om temaet på siden ”Formannens talerstol”. Sikkert velment forsøk på å gjøre alle til lags, eller ”superplease”, som er tema i debatten. Tendensen i omtalen er likevel ikke av det gode. Er ambisjoner reservert forretningsadvokatverden? Jeg har heller ikke oppfattet at Stenvaag hevder at lykken er straffesaker, fri rettshjelp og asylsaker. Dette er ingen konkurranse om hva som er lykken.

Foreningen må favne om mangfoldet og representere et verdigrunnlag som de fleste kan kjenne seg igjen i.   Også menn som ikke har jaktet på å bli partner i forretningsadvokatfirmaer! Eller for den saks skyld, menn som nettopp jakter på det!
Kanskje ambisjonen kan være å gjøre noe nyttig for klientene, eller var det kundene?  

Dette er dommerforeningens leder sitert på i februarnummeret av Advokatbladet. Han sier videre at Domstoladministrasjonen ikke bør ha noen rolle å spille ved utnevnelse av dommere og at DA i dag har en mye mer sentral rolle enn de burde ha. Nils Asbjørn Engstad ender opp med bl.a. å foreslå at Innstillingsrådet bør få et selvstendig sekretariat og at Justisdepartementet ikke bør bestemme hvem som skal være medlemmer av rådet.    

Innstillingsrådet ble etablert i 2002 som en del av den store domstolsreformen. Rådet er uavhengig, selvstendig og frittstående og er gitt en sentral posisjon ved utnevning av dommere. Rådet kan ikke instrueres av andre og arbeidsform og kriterier fremgår av et praksis-/policynotat som rådet selv har utformet. 

Stortinget har bestemt at rådet skal gi innstilling på tre i rangert rekkefølge og med forutsetning om at Kongen i statsråd som den klare hovedregel skal velge den som er innstilt først. For rådet har det vært vesentlig å markere dette og med svært få unntak har Kongen utnevnt den først innstilte. De få avvikene har stort sett vært fordi Kongen har gått enda lengre i kvotering av kvinner. 

Utgangspunktet var Domstolskommisjonens forslag om at rådet skulle bestå av de samme som skulle være styret i den nye domstolsadministrasjonen, og at utnevnelsene fortsatt skulle skje i statsråd. I Ot. prp. 44 (2000-2001) ble innstillingsoppgavene imidlertid bl.a. vurdert så omfattende at det ble foreslått et eget selvstendig Innstillingsråd med tre dommere, to andre jurister og to allmenne representanter.

Det ble forutsatt at rådet ville værer avhengig av et profesjonelt sekretariat som ble lagt til den nye domstolsadministrasjonen, men slik at rådet selv skulle bestemme arbeidsfordelingen mellom rådet og sekretariatet. Det har rådet gjort og beskrevet i praksis/policy-notatet. I proposisjonen ble ikke problematisert om rådet derved kunne få en for nært tilknytning til DA. Direktøren i DA ble også gitt møte- og talerett i rådet, men ikke forslagsrett.

Det ble fort klart at DA ikke hadde kapasitet til å betjene rådet fullt ut, og rådets medlemmer måtte derfor raskt ta på seg vesentlige oppgaver både ved intervjuing, referanseinnhenting og skriving av innstillinger. Samtidig ble det klart for rådet at  disse funksjoner gav medlemmene vesentlig og viktig innsikt og kompetanse. Senere har vurderingene gått på å finne en arbeidsfordelinger tilpasset den kapasitet og kompetanse DA har kunnet avse, og som samtidig ikke gjør arbeidsbyrden for stor for medlemmene. Dette har ikke vært enkelt.

Rådet etablerte en ordning med intervjugrupper bestående av to fra rådet og en fra sekretariatet. Gruppen ledes av et av rådets medlemmer og det meste av skriving/redigering i de enkelte innstillingene gjøres av gruppens leder. Alle i gruppen deltar under intervjuingen, referanseinnhentingen og vurdering av forslaget til rådet.

Rådet har selv aldri følt at denne ordning har berørt rådets uavhengighet i forhold til DA. I de fleste tilfeller er intervjugruppen enig. Når saken behandles i rådet, får alle i intervjugruppen redegjøre for sitt syn, men det er selvsagt bare rådets medlemmer som deltar i avstemmingen. Rådet kjenner seg absolutt ikke igjen i at det skulle være ”karrierefremmende å stå på god fot med DA”.

Direktøren i DA har tidligere foreslått at direktøren skulle blir formelt medlem av rådet, for å styrke DAs arbeidsgiverfunksjon. Det har Innstillingsrådet vært i mot. Forslaget er ikke tatt til behandling av DAs styre og er per tiden ikke en aktuell problemstilling. Men dette synliggjør at dagens ordning med et uavhengig råd med avgjørende innflytelse på utnevning av sentrale medarbeidere og ledere i domstolene – ikke er uproblematisk i et organisasjonsperspektiv. 

Dommerforeningens kritiske syn er med utgangspunkt i internasjonale og prinsipielle perspektiver på forholdet mellom den dømmende makt i forhold til de to andre statsmakter, og at selv med dagens selvstendig domstolsadministrasjon og innstillingsråd, er båndene for tette. Dette er selvsagt viktige prinsipielle spørsmål.

Rådet må imidlertid forhold seg til det Stortinget har vedtatt. Dagens ordning er en avveining av demokratiske, konstitusjonelle, personellfaglige og allmenne hensyn. Et frittstående sekretariat vil utad kanskje kunne ha visse fordeler, men vil også ha klare begrensninger. Man ville bl.a. miste muligheten for å kunne trekke på den kompetanse og kapasitet som ligger i DA. Fra  rådets side er det uansett – i første omgang viktigst at DA ytterligere styrker sekretariatet.   
 
På den annen side må rådet – med utgangspunkt i dommerforeningens synspunkter – også  vektlegge hvordan dagens ordning tar seg ut utenfra – nasjonalt og internasjonalt. Og rådet har derfor i økende grad, utad markert rådets selvstendige og uavhengige stilling – først og fremst i forhold til Justisdepartementet/Kongen, men også i forhold til DA. Større endringer i tråd med dommerforeningens synspunkter, vil eventuelt måtte besluttes av Stortinget. 

 

Kvinnen testamenterte sin formue til personer som «arbeider mot fremmedinnvandring til Norge». I følge informasjon som SOS Rasisme sitter på skal Benjamins drapsmann, nå være tiltenkt over 1 million kroner. Det er imidlertid hans mor som står oppført i arvelisten ført i pennen av Erik Gjems-Onstad, dette for å unngå at staten konfiskerer arvepengene. Drapsmannen ble som kjent dømt til å betale flere hundre tusen kroner til Benjamins mor i erstatning og oppreisning etter drapet på Holmlia i 2001.

Norge er i dag et av de landene i Europa som er minst rammet av nazistisk organisering, og man trenger ikke gå lenger enn til Sverige for å se hva en unnlatende holdning kan medføre. Her regner sikkerhetspolitiet med et tusentalls godt organiserte nazister, som fører dødslister over politikere, antirasister, dommere, politifolk og andre "fiender".

Advokat Sverre K. Berge har nå tatt et klart valg om ikke å bidra til en slik utvikling.

Både SOS Rasisme og andre mener at det å belønne rasistisk hets, vold og drap strider mot internasjonale konvensjoner, norske lover og den alminnelige rettsoppfatning. Jusprofessor Alf Petter Høgberg har tidligere uttalt at testamentet oppfordrer til ulovlig virksomhet, og også Justisdepartementet har varslet at de vil følge denne saken.

Advokat Berge har imidlertid vist at det ikke er nødvendig å avvente en full juridisk vurdering for å ta stilling i denne saken.
Drapet på Benjamin Hermansen, og hele nazismen som vesen, er så avskyelig at det påhviler ethvert menneske et moralsk ansvar for å hindre flere uskyldige ofre.

Vi vil derfor oppfordre alle norske advokater og jurister til ikke å ha noen befatning med dette testamentet.
Det vil stå stor respekt av en samlet advokatstand om det tas et klart standpunkt mot finansiering av rasistiske drap, og annen nazistisk aktivitet.

 

Innledningsvis vil jeg gjerne bemerke at jeg synes det er feilslått av både redaktør og Reiss-Andersen å vri dette om til en ”kvinnedebatt”. Mitt debattinnlegg handlet kun om hvilke holdninger og verdier foreningen har i forhold til hva som er å lykkes som advokat, helt uavhengig av kjønn.

Reiss-Andersen tillegger meg holdninger hun ikke har grunnlag for. Når hun skriver at ”Stenvaag mener åpenbart det er større lykke for en advokat å jobbe med straffesaker, fri rettshjelp og asyl enn å arbeide med forretningsjuss i et større firma” må jeg spørre hvor hun har dette fra? Det som provoserte meg i utgangspunktet var at foredraget som Advokatforeningen arrangerte het ”Hvordan lykkes som advokat”, og at svaret som ble gitt var at ”det er å bli partner i et stort forretningsadvokatfirma”. Jeg har ikke sagt at det ene eller det andre er en større lykke; kun at det finnes mange måter å lykkes som advokat på.

Reiss-Andersen mener at kritikken mot Madsen er urettferdig fordi ”Madsen tok vel ikke mål av seg å forklare hvordan bygge opp en allmennpraksis eller bli en god forsvarer?”. Det gjorde hun garantert ikke, men kritikken var heller ikke rettet direkte mot henne; den var rettet mot foreningen. Hvorfor kaller Advokatforeningen dette foredraget ”Hvordan lykkes som advokat” uten å presisere at det er mange veier å gå? Og at foreningen ikke mener at det å bli partner er den eneste måten å lykkes som advokat på?

Det som nå provoserer meg – langt mer enn det Madsens foredrag gjorde – er når Reiss-Andersen spør seg ”Er det ukvinnelig å være ambisiøs?”. I sammenhengen blir det relativt tydelig at Reiss-Andersen mener at det er Madsen og hennes like som er ambisiøse. En nærliggende antitetisk tolkning av dette er at resten av oss er uambisiøse. Jeg håper jeg har feiltolket hva Reiss-Andersen mener her. Selv om man ikke jobber i et forretningsadvokatfirma betyr ikke det at man ikke har ambisjoner. Vi har ambisjoner om å stå på for våre klienter, være faglig dyktige og selvfølgelig tjene penger på det. Jeg vil gjerne ikke kalles uambisiøs fordi jeg er kritisk til at foreningen kun hyller partnerne. Det er kanskje på sin plass å spørre om det er slik at foreningen har delt oss opp i klasser, hvor partnerne i de større forretningsadvokatfirmaene er en elite og alle vi andre kontingentbetalende medlemmer bare nødvendig støy? Eller hvorfor karakteriserer Reiss-Andersen det å bli partner som ”å nå toppen”? Hvem definerer hva som er ”toppen”?

Holdningene som gjenspeiles i Reiss-Andersens innlegg er etter mitt syn skuffende. Det kan se ut som om foreningen ikke anerkjenner og verdsetter alle sine medlemmer like høyt. Foreningen bør helt klart komme på banen og være tydelig med at alle medlemmer er likeverdige. Som det ble stående på trykk i forrige utgave ser det nemlig ut til at foreningen mener at medlemmene er helt like. Bare at noen er likere enn andre.

Med unntak av at jeg fikk godskrevet to timers etterutdanning og kjøpt billig øl, var det en nedslående opplevelse.

Kristine Madsens budskap var at den eneste måten å lykkes som advokat på, er å bli partner i et stort forretningsadvokatfirma, slik som henne. Veien til suksess hadde hun oppskriften på, og det viktigste her er at du som ung advokat eller fullmektig må ”superplease” partnerne. Det var vel få i lokalet som ikke fikk assosiasjoner til hva som ligger i begrepet ”superplease”. I alle fall var budskapet at man skal slikke partnerne opp etter ryggen. De som ikke gjør dette vil aldri oppnå suksess.

I forhold til arbeidsmiljø, arbeidsvilkår og selvrespekt hos unge fullmektiger og advokater er det etter min oppfatning trist at Madsen får spre dette budskapet med Advokatforeningen i ryggen. Etter hennes oppfatning bør man f.eks. helst jobbe i det offentlige i den perioden man har små barn, fordi det kan få negative konsekvenser i jobbsammenheng dersom man har forpliktelser på hjemmebane. At hun er leder for Advokatforeningens Kvinneutvalg fremstår som noe ironisk i mine øyne.

Det jeg synes er mest trist, er at Advokatforeningen betaler en person med disse holdningene for å lære yngre advokater og fullmektiger hvordan man lykkes som advokat. Mener Advokatforeningen at det kun er partnere i de store firmaene som har lykkes? De som teller flest millioner og har de aller største firmaene som kunder? Hva skjedde egentlig med å fremme rett og hindre urett? Å bistå enkeltpersoner som strever med straffesaker, utlendingssaker, erstatningssaker og trygdesaker eksisterer tydeligvis ikke i Madsens verden. Hun meddelte for øvrig at det ikke heter klienter, men kunder. ”Klienter, det er sånne som går på NAV, det.”

Det store flertallet av advokater verken blir eller har noe ønske om å bli partnere i de største forretningsadvokatfirmaene. Å jobbe som selvstendig næringsdrivende eller i firmaer med flate strukturer der man ikke trenger å slikke seg oppover oppleves rimelig meningsfullt for mange. Å formidle at man da ikke har lykkes som advokat er bare galt. At Madsen mener dette er hennes sak, men at Advokatforeningen engasjerer henne som foredragsholder er langt verre. Det hadde vært fint om Advokatforeningen kunne vurdere nærmere hvilke holdninger den ønsker å formidle før Madsen engasjeres til lignende foredrag.  

I 2008 mente vi at innføringen av de nye prosessreglene i Tvisteloven skulle forenkle behandlingen av sivile saker, og gjøre det mulig å “spare inn” på innsatsen. Vi trodde i vårt tillitsfulle enfold at den nye loven skulle effektivisere, forenkle og forbedre. Forutsatt at dommerne og (de andre) advokatene ville følge opp lovens intensjoner, naturligvis.
Erfaringene etter to år er blandete men en hovedlinje er at det er blitt mer byråkrati og mer surr, og noen tendens i retning av styring av sakene ("spissing") har vi til gode å se. Tvertimot er erfaringene så langt at den nye loven – utover å fordre betydelig egeninnsats med “etterutdanning” for å finne ut hva som er nytt og hvor det gamle står nå – har som hovedvirkning å påføre mer arbeid.
Det kan sies mye om planmøtene som nå skal gjennomføres, men at det effektiviserer saksbehandlingen må høre til sjeldenhetene. Det er stort sett alltid den faste “smørbrødlisten” som tas opp, og til vanlig er det to-tre spørsmål som er relevante. Likefullt, først må advokater og dommere forberede seg, så vente på å få i gang telefonmøtet, dernest gjennomføre møtet og svare på spørsmål og behandle problemstillinger som overhodet ikke angår saken, og endelig må man nødvendigvis rapportere til klient (han må jo få vite hva han betaler for). Å be retten om å ta dette skriftlig faller alltid for døve ører, av grunner vi aldri har klart å forstå.
Forutsetningen om at retten og partene skal sørge for å “spisse” saken blir ikke fulgt opp. Hverken av advokatene eller av dommerne. Her har vi fått enkelte a-ha opplevelser og enkelte skrekk-opplevelser. Vi kan rett nok ikke forvente at dommere skal vite alt om alle mulige tekniske sammenhenger og spørsmål, men det må være mulig å forstå hva som er innenfor tviste- og bevistema og hva som i beste fall er i den suborbitale periferi. Dommerne har langt å gå for å komme på høyden i dette departementet. Her bør de ta beina på nakken snarest.
En del advokater må også lære at det å ivareta egen parts interesser, IKKE er synonymt med å fantasere opp alle tenkelige og utenkelige faktiske og rettslige grunnlag. Slikt hører studietiden til. Det er de holdbare og troverdige argumenter retten skal høre.
Og i småkravssakene var det ikke meningen at retten skulle gjennomføre “gammeldagse” heldags hovedforhandlinger om saker til femti-seksti tusen kroner. Det var det vi skulle ha slutt på. Likevel gjøres det… i stedet for å lese seg opp på saken, ønsker dommerne tydeligvis å få det hele presentert på et sølvfat etter den gamle metoden. Og den av advokatene som er forberedt ihht. lovens forutsetninger, får en heftig dag.
Advokatene har et særskilt ansvar her. Det må være mulig å forholde seg til lovens forutsetninger og likevel klare å opplyse saken tilfredsstillende sett fra egen parts ståsted. Ellers gjør man jo ikke jobben? Det er langt fra alle subsidiære og atter subsidiære poenger som har slik interesse at det på død og liv må gjentas etter at det først er anført i stevning eller tilsvar … og man må kunne ha troen på at retten også “kan” jussen. Mer konsentrert fokus på faktum hadde vært velkomment i mange saker.
Utenfor tvistesakene og over til forholdet mellom advokat og klient, kan vi rapportere at interessen for oppdrag på fastpris ikke ser ut til å være så hjertelig til stede (annet enn for utredninger og enkelte andre dokumentbaserte oppdragstyper). De større sakene – derunder prosessoppdrag – virker ikke å være attraktive for alternativ prising. Av grunner vi ikke helt ser, virker det som om det rettshjelpkjøpende publikum mener seg best tjent med å betale pr. time. Det er ikke umulig at de mener at det på den måten er mer sikkert at hver stein i saken blir snudd og at ikke noe blir oversett eller tatt med harelabb.
Vi vil slett ikke undervurdere våre kunder når det gjelder dette – når de velger som de gjør, har det sannsynligvis en god grunn. Men vi tror fortsatt at fastprisete oppdrag vil vokse i fremtiden; dog noe hemmet av Tvistelovens krav til at alt skal redegjøres for i form av et timetall når sakskostnadsoppgaven skal skrives. Det motiverer i alle fall ikke til nytenkning.
I hvilken retning bransjen går i 2010 lar vi denne gang være å ta konkret stilling til for det å spå om fremtiden er for vanskelig. Vi håper at vi får den virkning av Tvisteloven og domstolenes praktisering av den at vi får mer interessante diskusjoner om både faktum og juss, men vi frykter at det blir mer av det samme gnålet og oppkonstruerte påskuddsbaserte argumenter også i fremtiden. Og vi er skeptisk til om dommerstanden vil ta de grep som er nødvendige for å avhjelpe dette.
På kundebehandlings- og salærfronten skal vi forsøke å bli mer effektive selv og fremdeles prøve ut alternative beregningsmodeller for vederlaget for de tjenester vi yter. Om vi lykkes og om forhåpningene slår til, får vi se nærmere på om et års tid.

 

Jeg er på reise og får ikke tilskrevet Advokatbladet på annen måte (sms), men jeg vil med dette gi min fulle støtte til innlegget fra Silje Elisabeth Stenvaag på side 56 i nr. 2.
Jeg håper virkelig Advokatforeningen tar inn over seg at vi skal hjelpe våre klienter, fremme rett og ikke bare "superplease" grådige partnere og mele vår egen kake. Stor respekt til Stenvaag for dette.

Jeg mener det er en åpenbar oppgave både for Advokatforeningen og kvinneutvalget å formidle karriereråd, myntet både på forretningsadvokater og andre grupper. Den naturlige karriereveien innenfor advokatbransjen er å være ansvarlig for egne saker, som partner eller på annen måte, og det bør være et siktemål for alle som ønsker å være privatpraktiserende advokat. Om man skal lykkes som advokat må man skaffe seg oppdrag. Det forutsetter at man markedsfører seg på en eller annen måte, enten man driver med strafferett eller forretningsjus. Stenvaags assosiasjoner til hva jeg omtalte som ”superpleasing” får stå for hennes regning. Det det handler om er å stå på og levere gjennomtenkt og godt faglig arbeide. Smisk blir selvfølgelig gjennomskuet.
Det er relevant å bruke forretningsadvokatvirksomhet som eksempel, da denne delen av bransjen ansetter en betydelig andel yngre advokater. Når det er sagt mener jeg mine råd er overførbare til enhver virksomhet hvor inntektsgrunnlaget er basert på salg av personlig rådgivning.
Min anbefaling om at man bør vurdere å søke seg ut av bransjen i småbarnsperioden er kontroversiell. Når jeg likevel anbefaler dette, er det av to grunner. Først og fremst fordi det er svært viktig for en advokat å ha annen erfaring enn advokatvirksomhet. Både i det offentlige og i det øvrige næringslivet er det mange stillinger som gir verdifull kompetanse for en advokat, og slike kompetansehevingsmuligheter kan neppe overvurderes. Rent karrieremessig er det en fordel å skaffe seg slik erfaring relativt tidlig i karriereløpet. For det annet viser undersøkelser at det er i småbarnsperioden flest kvinner opplever at de kommer inn i en negativ karrierespiral som ansatte advokater, og kvinnefrafallet er stort. Årsakene til dette er belyst av forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet Selma Therese Lyng, i hennes rapport for Advokatforeningen: ”Opp eller ut? En kvalitativ rapport om kvinnelige advokaters vei ut av bransjen og utfordringer knyttet til å kombinere karriere og omsorgsansvar” 2008. Lyng peker på at ”I likhet med andre konkurranseutsatte kunnskapsorganisasjoner i ”den nye økonomien” gjelder også i advokatbransjen at du som medarbeider ”ikke er bedre enn ditt sist leverte produkt”. Svangerskap, permisjon og en påfølgende krevende småbarnsfase svekker åpenbart mange kvinners konkurransebetingelser i en kortere eller lengre periode.” Dette er svært uheldig for bransjen, men er et faktum enten Stenvaag liker det eller ikke så lenge omsorgsansvaret fortsatt deles så ulikt mellom kvinner og menn. Da kan det være mer motiverende og karrierefremmende å utvikle seg i en jobb som er lettere å kombinere med småbarnsfasen, enn å oppleve å bli akterutseilt i et firma  - i konkurranse med kolleger med mindre omsorgsansvar og bedre konkurransebetingelser.
Kvinneutvalget ser det som sin oppgave å bidra til å bedre forholdene. En måte å bidra til å bedre forholdene på, er bevisstgjøring av yngre advokater. Det hjelper i hvert fall ikke å underkommunisere /underspille de kravene og konkurransebetingelsene som gjelder i bransjen.

 

To ferske eksempler:
22.12.09 mottok jeg 5 sider prosesskrift  + 105 sider bilag fra et kjent advokatfirma i Oslo. 14
dagers fristen løp ut 29.12.s.å.
Jeg vet ikke om fristen løper i rettsferien!? 29.12.09 var også fristen for sluttinnlegg. Jeg representerte 3 klienter i saken. To av disse var reist på juleferie.
I går (4/2) mottok jeg sluttinnlegg (frist 02.ds) til en sak som skal behandles i retten den 16. ds. Med sluttinnlegget fulgte 6 nye bilag og 7 sider dokumenter i saken.
Det anmodes om at Advokatforeningens lovutvalg og Justisdepartementet ser på dette og bidrar til lovendring.
Dersom systemet med sluttinnlegg skal ha noen mening må det være slik at saksforberedelsen først avsluttes. Vi advokater må få anledning til å motta dokumentene fra motparten, behandle disse i samråd med vår klienter og eventuelt svare.
Deretter når saksforberedelsen er avsluttet, kan domstolen avkreve sluttinnlegg.
Tillater meg også å bemerke at dersom lovens opplegg og system nå i praksis blir at vi skal
jobbe ad hoc på denne måten, kan det føre til en dramatisk økning av utgiftene for klientene.
Jeg mener det burde være slik at først avsluttes saksforberedelsen, gjerne innen en frist.
Deretter settes ny frist for sluttinnlegg.
Det fører ikke til bedre, raskere og billigere prosesser at det kontradiktoriske systemet brytes og vi ikke får anledning til forsvarlig saksbehandling. Problemet har aldri vært de sedvanlige 21 dagers frister for dokumentbehandling etc. Derimot ER det et problem at enkelte saksbehandlere ved forskjellige domstoler iblandt setter kortere frister slik at vi knapt rekker kontakt med klient og annen drift av kontoret.
Og siden jeg først har brukt tid på å skrive påpekes en raritet i vårt system: Vi får 21 dagers frist enten stevningen etc. er en banal sak på 2 sider - eller vi får et "bokverk" på 200 sider!
Ja vi kan få forlengelse osv., men alt tar tid og det er jo ikke sikkert dette innvilges. Da blir fristen enda vanskeligere…
Takknemlig for snarlige tilbakemeldinger.

Kan ikke dere lage en link slik at innlegg i Advokatbladet lett kan spres på andre nettsteder. Nedslagsfeltet blir bare større og det er viktig av advokatene blir mer synlig.

Tor Langbach innrømmer at han sluttet som forsvarer før han mistet sin medmenneskelighet. Er det da dommerstillingen som har gjort ham så selvtilfreds?

Det foreligger slik jeg ser det ingen tvil om intensjonen med opprettelsen av fylkesnemndene, var for å styrke barn og foreldres rettsikkerhet. Dessverre fungerer ikke nemnds ordningen slik den var tenkt, det er et dysfunksjonelt forvaltningsorgan som også legger premissene for sakens videre behandling i rettsystemet. Loven kan ikke forvaltes bedre enn systemet tillater. Det er som regel barnevernlederen som fører en barnevernsak, dermed kan tidligere saksbehandleres journalnotater fremlegges uten at de selv møter for å forsvare disse. Saksbehandlerens journalnotat blir regnet som ett fullverdig bevis i fylkesnemnda, altså at den ene parts subjektive oppfattning og synsing, fremlegges og godtas av nemnda som det reelle virkelighetsbilde. Selv om den private part korrigerer dette, vil dette allikevel stå igjen som sannheten. Dette samt samtaler med saksbehandler i forkant av sakkyndige utredninger bidrar til å farge den sakkyndiges syn. Fylkesnemndas sakkyndige kan vanskelig kalles uhildet når de lønnes og velges ut av den offentlige part, samt at de representerer det samme geografiske området og kommer fra et lite fagmiljø der det ikke er tradisjon for uenighet. Det kan virke som det råder en ukultur i fagmiljøet. Muligheten til kontradiksjon er ikke tilstrekkelig så lenge det er den offentlige part som velger hvilke sakkyndige som skal utrede foreldre og barn. Noen er så ærlige i denne debatten at de sier at fylkesnemnda ikke har de samme kravene til bevisførselen som en ordinær domstol, men forsvarer det med at de tror det er bedre å ta ett barn for mye en ett for lite. Selv er jeg uenig denne argumentasjonen. Det biologiske prinsipp er nedfelt som en av hovedpilarene som barnevernloven er tuftet på, fordi det både nasjonalt og internasjonalt er en gjengs oppfatning av at biologien er særdeles viktig for barnet. Dette hensynet synes fylkesnemndene alt for ofte å overse. Hvem skal ivareta barns behov for å oppleve ubetinget kjærlighet fra sitt kjødelige opphav, og den tryggheten dette gir? Om nemnda skulle fungert i tråd med sin intensjon burde det vært konstruert som ett møte der det var rom for å legge frem flere konstruktive løsningsforslag slik at alle impliserte i fellesskap kunne komme fram til et kompromiss til beste for barnet, ikke som den rettsbastard det fremstår som i dag. Fylkesnemndene støtter en samværspraksis som medfører at barna knapt nok får se foreldre og øvrige familie, eksempel på vanlig praksis er 6 samvær a 3 timer i året, dette er selvfølgelig ikke tilstrekkelig for å opprettholde en god relasjon mellom barna og de biologiske foreldrene. I saken K&T VS Finland i 2001, fastslo menneskerettighetsdomstolen at samvær et par timer så sjeldent som 1 gang i måneden var brudd på EMKs artikkel 8. Det er også ett faktum at stadig flere plasseres utenfor hjemmet, en økning på 40 % de siste 20 årene, til tross for at dette er i strid med domspraksis ved menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og ikke minst FNs barnekomité, som har kritisert Norge for dette. Etter det jeg kjenner til ligger det nå klagesaker i Strasbourg for å få avgjort om fylkesnemndsordningen er forenelig med EMK artikkel 6. Menneskerettighetene gjelder også for saksbehandlingen i forvaltningen. I motsetning til i rettsvesenet trår vedtaket i kraft umiddelbart selv om saken er anket, dette bryter også med grunnleggende rettspraksis. Jeg har aldri hørt om noen forsvarer for den private part som hevder styrkeforholdet i fylkesnemnda er jevnt. Jeg har tvert i mot lest at mange advokater har kritisert dette forvaltningsorganet, Venhild Katarina Thiis, Fridtjof Feydt og Christine Hamborgstrøm for å nevne noen. Jeg har også snakket med alminnelige fylkesnemnds medlemmer som har følt seg som ett gissel i denne settingen og føler at de blir overkjørt gang på gang. ”Sist jeg var innkalt ble jeg fysisk sjuk etterpå, og føler at dette er en påkjenning for sinn og skinn. Man kan aldri vinne fram som vanlig medlem. Overmakta er for stor og vedtaket allerede fattet før man går inn til hovedforhandlingene. Jeg følte meg som en bøddel, sjøl om jeg gikk imot vedtaket” Sier ett nemnds medlem som faktisk ble sykemeldt etter sin deltakelse i fylkesnemnden. Nylig la regjeringa ved Fornyings- og administrasjonsdepartementet fram en stortingsmelding (nr 19 2008-2009) om statsforvaltninga, der heter det at ”Forvaltningen har makt, og skal bruke denne i tråd med rettsstatens krav til rettssikkerhet for innbyggerne. Forvaltningen er bundet av lov, vedtak skal ha riktig innhold og være fattet på riktig måte. Meldingen sier at forvaltningen har et særskilt ansvar for dem som ikke like enkelt kan fremme interessene sine. Forvatningen har også et selvstendig ansvar for at saker er godt utredet og at beslutninger basert på forsvarlig kunnskap.” Når dette eksplisitte kravet fra regjeringen beviselig ikke lar seg realisere innenfor fylkesnemndene synes jeg det er på sin plass å avvikle fylkesnemndsordningen, og legge barnevernssaker inn under rettsvesenet, slik at internasjonale menneskerettighets konvensjoner og våre krav til rettsikkerhet oppfylles også i barnevernssaker. Ola Kristian Johansen, sosiologistudent.