I etterkant av 22. juli har advokater kommet i et skarpere søkelys enn ellers. Det er en gylden anledning for vår profesjon å vise vår profesjonalitet. Det vil si at vi i vårt arbeide lever opp til advokatprofesjonens kjerneverdier. Uavhengighet. Fremme klientene interesser. Overholde taushetsplikt. Være etterrettelige i forhold til alle aktører i saken. Slikt som burde være en del av ryggmargsrefleksen til alle advokater.
Når hovedforhandlingen i terrorsaken begynner i april, vil det være 137 bistandsadvokater i saken, i tillegg til et forsvarerteam og aktoratet. Historisk har vi aldri hatt en straffesak med så mange advokater knyttet til saken. Årsaken er selvsagt det store antall fornærmede, men også nyere tids endring av straffeprosessloven hvor fornærmedes rolle har blitt styrket.
Ofrene i 22. juli saken er svær sårbare mennesker og de fleste av dem er svært unge. De aller fleste er blitt kastet ut i en situasjon hvor de skal forholde seg til en etterforskning, en rettssak og en advokat. En verden som tidligere har vært ukjent for dem. Vi må som advokater vise at vi er tilliten verdige og at vi kan gi verdifull bistand.
Men jeg blir bekymret når jeg leser Aftenposten som har intervjuet ofre fra Utøya. De intervjuene lister opp en rekke krav til advokatene. Det gjelder blant annet krav om informasjon, om at advokaten skal være tilgjengelig for klienten. Klientene var urolige for hvordan bistandsadvokatene uttalte seg i media og ønsket at uttalelsene skulle klareres med dem først. Det som gjorde mest inntrykk var kravet om at advokatene ikke må lekke til pressen. "Vi må kunne stole på dere". Der er vi ved kjernen, en klient må kunne stole på sin advokat og stole på at advokaten overholder de grunnleggende regler som gjelder for advokatprofesjonen.
Hele Norge vil følge vår profesjon med argusøyne til våren. Vi må oppføre oss slik at det ikke gir grunnlag for klagemål. Det generelle kravet til advokaters opptreden er at det skal være saklig og korrekt. La det skje.
I etterkant av rettergangen bør vi antakelig ha en debatt om de utfordringene som ligger i bistandsadvokatenes rolle. Cathrine Grøndal har nylig publisert en svært tankevekkende artikkel i Samtiden. Hun stiller et vanskelig spørsmål om den hjelpen bistandsadvokaten gir, muligens hindrer offeret i å komme videre fordi det ligger i bistandsadvokatens rolle å fokusere på skaden. Vi spør om det negative; hvor stor var skaden, hvor stort var traumet, hvor vondt gjør det? Vi spør ikke om de gode opplevelsene, av for eksempel samhold i etterkant av forbrytelsen. Vi spør ikke om hva offeret har mestret eller kjempet seg ut av, for det berører ikke vår oppgave som er å underbygge et erstatningskrav. Erstatningskrav skal underbygges ved å dokumentere skadens omfang. Kan det være større hjelp i å frigjøre seg fra skaden? Et klokt spørsmål fra Grøndahls side.
Vi er på et område hvor det ikke finnes klare svar. Men jeg håper at vi i etterkant av denne saken er villige til å reflektere over vår egen advokatrolle og prosessordningen på prinsipielt grunnlag. Ikke minst håper jeg at de unge stemmene fra Utøya vil gjøre seg gjeldende.