Ingen alminnelig rett til å fremme direktekrav i entrepriseforhold

Midtbygningen, Juridisk fakultet. FotoMidtbygningen, Juridisk fakultet. Foto: Thea N. Dahl

En ny dom fra Høyesterett slår fast under dissens 3-2 at en entreprenøren ikke kan fremme direktekrav mot to rådgivere som var engasjert av entreprenørens avtalepart.

Høyesterett avsa 27. november 2018 dom (dissens 3 – 2) – HR-2018-2256-A  som gjaldt hvorvidt en entreprenør kan fremme direktekrav mot to underrådgivere som var engasjert av entreprenørens avtalepart. Flertallet (Kallerud, Møse og Utgård) kom til at det ikke forelå direktekravsadgang etter ulovfestet rett. Dommen er viktig og avklarer adgangen til å fremme direktekrav i entrepriseforhold etter ulovfestet rett.

Kort om sakens bakgrunn: Statsbygg (byggherre) inngikk avtale med et entreprenørselskap om rehabilitering av deler av «Midtbygningen» på Det juridiske fakultet i Oslo. Entreprenøren inngikk på sin side kontrakt med et arkitektfirma, som skulle stå for rådgivning. Arkitektfirmaet engasjerte to underrådgivere til å bistå seg (ankemotpartene i Høyesterett). Arkitektfirmaet gikk konkurs, og entreprenøren fremsatte erstatningskrav direkte overfor underrådgiverne, men fikk ikke medhold i noen instans.

Ingen bestemmelser om direktekravsadgang

Avtalen mellom entreprenøren og arkitektfirmaet var basert på NS 8402 «Alminnelige kontraktsbestemmelser for rådgivningsoppdrag honorert etter medgått tid». Denne standarden har ikke bestemmelser om direktekravsadgang. Det var intet avtaleforhold mellom entreprenøren og de to underrådgiverne, men de ble ved en muntlig avtale engasjert som assisterende byggeledere innenfor sine fag.

Blant flertallet var det enighet om at det i norsk kontraktsrett ikke er etablert en alminnelig ulovfestet direktekravsrett. Førstevoterende så på de fem aktuelle dommene, Rt-1976-1117 (Siersta), Rt-1981-445 (Davanger), Rt-1995-486 (Nordland), Rt-1998-656 (Veidekke) og HR-2018-648-A (bruktbil), og oppsummerte avsnitt 63 – 64:

«… Det har vært en forsiktig utvikling i retning av større aksept for direktekrav på ulovfestet grunnlag. Det er imidlertid tale om få avgjørelser over et nokså langt tidsrom fra ulike rettsområder. Argumentasjonsmønstret har felles trekk, men vel så karakteristisk er at begrunnelsene er nøye forankret i det aktuelle saksforholdet.

Veidekke-dommen er nok den dommen som tydeligst markerer en rettsutvikling, særlig fordi det der ikke bygges på noen form for overtakelse av kontraktsposisjon. Konkret avgjør imidlertid ikke dommen mer enn at direktekrav aksepteres dersom en underentreprenør har en nærmere beskrevet «særlig stilling». Er forholdene som i Veidekke-dommen, vil det altså være grunnlag for direktekrav. Jeg er imidlertid åpen for at det etter en konkret vurdering i den enkelte sak kan ligge til rette for å godta rett til direktekrav i et videre omfang enn det som ble gjort i de tidligere dommene. …»

Ingen tilkjent sakskostnader

Etter å ha sett på utviklingstrekk i lovgivningen og NS-standardene, konkluderte førstvoterende avsnitt 80:

«Generelt står nok adgangen til å fremme direktekrav noe sterkere i dag enn da Veidekke-dommen ble avsagt i 1998. Men det er fortsatt ikke grunnlag for konstatere at det eksisterer noen alminnelig rett til å fremme direktekrav i entrepriseforhold. Tilfeller som faller utenfor det lov- eller avtaleregulerte må fremdeles vurderes konkret ut fra de momenter som er fremhevet i rettspraksis.»

I den konkrete vurderingen kom flertallet til at entreprenøren ikke tillates å fremme direktekrav mot de to underrådgiverne. Da saken reiste tvilsomme spørsmål, ble sakskostnader ikke tilkjent for noen instans.

Mindretallet mente det motsatte

Mindretallet (Falch og Ringnes) kom til motsatt resultat. De oppsummerte sitt syn på rettsstillingen slik avsnitt 127:

«På denne bakgrunn mener jeg [Falch] at rettsstillingen på entrepriseområdet kan oppsummeres slik: Dersom skyldneren har hatt en «særlig stilling» under utførelsen av kravshaverens oppdrag, slik Høyesterett fant var tilfellet i Veidekke-dommen, kan direktekrav fremsettes etter den såkalte dobbeltbegrensningsmodellen. Men direktekrav er ikke utelukket selv om dette kriteriet ikke er oppfylt. I så fall må det gjøres en nærmere avveining av behovet og betenkelighetene. Slik mener jeg rettsstillingen også var da avtalene ble inngått i 2011.»

Per Racin Fosmark

Per Racin Fosmark. FotoPer Racin Fosmark er lagdommer i Borgarting lagmannsrett.

Han har over 25 års erfaring som advokat og møterett for Høyesterett.

Han er også leder av Reklamasjonsnemnda for eiendomsmeglingstjenester, og er redaktør av Lovdatas sivile flaggsaker.

Fosmark er redaktør for Advokatbladets fagsider Ju§nytt.

Se vårt e-blad-arkiv fra Ju§Nytt her.