Her er høydepunktene fra Høyesteretts sivile saker i 2018

IllustrasjonsfotoIllustrasjonsfoto/iStock

2018 kunne by på alt fra ny hvitvaskingslov og seier for spiralnektlegen til tap for samene i bygdelaget og utvidet ansvar for «sjokkskader». Her får du et tilbakeblikk på året som har gått.

Lagdommer Per Racin Fosmark omtaler rettsåret 2018 som interessant.

– Vi har fått flere viktige avgjørelser fra Høyesterett, noe som bekrefter at Høyesterett først og fremst er en prejudikatsdomstol, sier han til Advokatbladet og fortsetter:

– Avgjørelser fra ankeutvalget har også stor betydning. Samtidig har det vært en betydelig lovgivningsaktivitet, særlig kan nevnes ny hvitvaskingslov og ny personopplysningslov.

Fosmark oppsummerer her noen av de viktigste høydepunktene fra Høyesterett i 2018:

Erstatningsrett: Ansvaret for «sjokkskader» utvidet

Høyesterett kom i dom – HR-2018-2080-A – til at man i dag må se noe annerledes på psykiske skader enn det som følger av de såkalte «sjokkskadedommer» – Rt. 1960 side 357 (Bersagel), Rt. 1966 side 163 (Sola) og Rt. 1985 side 1011 (Hauketo). Saken nå gjaldt retten til erstatning for økonomisk tap på grunn av psykisk skade som en mor ble påført da hennes sønn døde under behandlingssvikt under sykehusopphold. Moren fant sin sønn død på sykehuset.

Høyesterett kom i likhet med tingretten til at moren hadde krav på erstatning fra staten ved Pasientskadenemnda.

Det skal ikke lenger stilles krav om at skadesituasjonen var helt ekstraordinær eller særlig gruoppvekkende, men at grensene bør være en del romsligere – avsnitt 49:

«Den helt spesielt nære personlige og følelsesmessige bindingen som en forelder har til sitt barn, fører til at det alltid vil være en tung psykisk belastning når et barn dør eller blir hardt skadet. Ut fra dette er det generelt ikke upåregnelig med en reaksjon som også innebærer en psykisk skade hos forelderen. Dette gjelder selv om ingen bestemte personer kan lastes for dødsfallet, og selv om ikke forelderen selv er til stede når barnet dør eller blir skadet.»

«For at ansvar for slik psykisk skade hos forelderen skal kunne være aktuelt, må det likevel være forhold knyttet til skadesituasjonen eller omstendighetene rundt den som i seg selv representerer en særlig belastning for forelderen, utover selve tapet av, eller skaden på, barnet.»

«Nærheten mellom den psykiske skaden hos forelderen og den skadegjørende handlingen eller begivenheten vil være et moment i denne vurderingen. Og man må, her som ellers i erstatningsretten, innen rimelighetens grenser knytte vurderingen til den konkrete forelderens forutsetninger, enten vedkommende er alminnelig robust eller mer enn vanlig sårbar.»

En annen sak er at adekvansbetraktninger kommer også inn ved avgjørelsen av hvilke tapsposter som kan kreves erstattet, og når det gjelder omfanget.

Ny dom om hva som kan regnes som «samme krav» etter tvisteloven

Høyesteretts kjennelse i avdeling – HR-2018-1130-A – gjaldt hva som prosessuelt skal regnes som «samme krav», jf. tvisteloven § 19-15 tredje ledd. Saken gjaldt kundens krav om tilbakebetaling av vederlag (prisavslag) og erstatning etter et rørleggeroppdrag. Kunden var imidlertid ved rettskraftig fraværsdom i forliksrådet dømt til å betale to ubetalte fakturaer på til sammen i underkant av kr 200.000.

Høyesterett kom i likhet med tingretten og lagmannsretten til at kundens krav måtte avvises. Kravet om prisavslag og erstatning måtte anses som innsigelser mot betalingskravet, som var rettskraftig avgjort ved dommen fra forliksrådet.

Det er viktig å merke seg at Høyesterett nå definitivt har tatt avstand fra flertallets synspunkter i Rt. 2000 side 199 (Pelsdyrhall) om at krav på prisavslag og erstatning må anses som forskjellige krav, jf. også Rt. 2012 side 1138 hvor resultatet ble motsatt.

Per Racin Fosmark

Per Racin Fosmark. FotoPer Racin Fosmark er lagdommer i Borgarting lagmannsrett.

Han har over 25 års erfaring som advokat og møterett for Høyesterett.

Han er også leder av Reklamasjonsnemnda for eiendomsmeglingstjenester, og er redaktør av Lovdatas sivile flaggsaker.

Fosmark er redaktør for Advokatbladets fagsider Ju§nytt.

Se vårt e-blad-arkiv fra Ju§Nytt her.

Mangelskrav mot verksted for arbeid på bil solgt privat

Høyesterett kom i dom – HR-2018-648-A – til at en kjøper av en bruktbil fra en privat selger kunne fremme mangelskrav direkte mot et verksted som etter avtale med selgeren hadde gjort arbeid på bilen. Det var klart at hadde det mangelfulle verkstedarbeidet vært oppdaget mens selgeren eide bilen, ville han kunne reist mangelskrav mot verkstedet på grunnlag av reglene i håndverkertjenesteloven. Det springende punkt var om den nye eieren av bilen kunne gjøre mangelskrav direkte mot verkstedet uten å følge kontraktskjeden.

Kjøpsloven § 84 fastsetter vilkårene for å fremme krav mot tidligere salgsledd. Den gjelder etter ordlyden kun krav mot tidligere salgsledd – ikke mot en som i dette tilfellet hadde utført en tjeneste (reparasjon av bilen). Etter § 84 andre ledd gis imidlertid en privatperson som har kjøpt av en privat selger, visse rettigheter etter forbrukerkjøpsloven, jf. henvisningen til forbrukerkjøpsloven § 35.

Det sentrale spørsmålet var om kjøpsloven § 84 bare gjelder krav mot tidligere yrkessalgsledd, jf. ordlyden, eller om henvisningen i andre ledd til forbrukerkjøpsloven § 35 også omfatter § 35 fjerde ledd. Denne bestemmelsen omfatter yrkesutøvere som har utført arbeid på salgsgjenstanden.

Høyesterett kom til at det er god rettskildemessig dekning for å supplere kjøpsloven § 84 med ulovfestet rett (avsnitt 47). Det ble blant annet vist til Rt-1976-11117 (Siesta), Rt-1981-445 (Davanger) og Rt-1995-486 (Nordland). Reelle hensyn tilsa også at kjøperen burde ha et direktekrav mot verkstedet. Høyesterett viste også til tilgrensende lovgivning; bustadoppføringsloven § 37, avhendingsloven § 4-16 og håndverkertjenesteloven § 27 fjerde ledd, som alle har bestemmelser om direktekrav.

Samene i bygdelaget tapte i plenum

Høyesteretts enstemmige plenumsdom – HR-2018-456-P – gjaldt tvist om forvaltningen av en betydelig del av grunnen i Unjárgga gjelda/Nesseby kommune i Finnmark. Spørsmålet var om lokalbefolkningen i en bestemt del av kommunen, i tillegg til å ha bruksrettigheter som bygger på aldres tids bruk, også har rett til å forvalte de fornybare naturressursene (jakt, fangst og fiske) bruksrettigheten er knyttet til, eller om denne ligger hos Finnmarkseiendommen.  Finnmárkkuopmodat (FeFo) som grunneier.

FeFo vant frem i Høyesterett. Det ble fremhevet at lokalbefolkningens bruksrettigheter er selvstendige rettigheter med en opprinnelig karakter som gis dem et eget vern. Dette innebærer blant annet at FeFo ved sin forvaltning må prioritere lokale brukere ved ressursknapphet. Men det var ikke etablert en rett for lokalbefolkningen til forvaltning av naturressursene.

Høyesteretts løsning var ikke i strid med de folkerettslige regler som verner urfolksrettigheter, herunder ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater.

Høyesterett gjorde rede for hvem som som kan regnes som «hovedbedrift» på en arbeidsplass med arbeidere fra flere virksomheter

Høyesteretts dom – HR-2018-1769-A – tok stilling til hvem som etter arbeidsmiljøloven § 2-2 andre ledd skal anses som «hovedbedrift», og som har ansvaret for samordningen av arbeidet med helse, miljø og sikkerhet – HMS. Saken gjaldt spørsmålet om foretaksstraff og oppreisning etter et arbeidsuhell med dødelig utgang. Det var flere virksomheter som hadde arbeidstakere på den samme arbeidsplassen.

Høyesterett oppsummerer hva som ligger i uttrykket «hovedbedrift» i avsnitt 29-30. Slik uttrykket er brukt i arbeidsmiljøloven § 2-2 andre ledd og utføringsforskriften § 27-2 femte ledd viser det til en konkret helhetsvurdering. Spørsmålet er hvem som er nærmest til å ha ansvaret for samordningen av HMS-arbeidet. Det kan bare være én hovedbedrift. Man må se på både de formelle og faktiske omstendighetene, og det kan ikke oppstilles en uttømmende liste over relevante momenter.

Høyesterett peker imidlertid på en rekke relevante momenter. For eksempel vil eventuelle kontraktsforhold mellom de ulike arbeidsgiverne være relevant. Dersom man «bare» er underentreprenør eller underleverandør, trekker det i retning av at man ikke er «hovedbedrift».

Det kan også ha betydning om den ene av bedriftene er stasjonær, og har en sterkere fysisk tilknytning til arbeidsplassen enn de andre. Arten og omfanget av de arbeidsoppgavene som skal samordnes, kan også ha betydning. Dersom det foreligger bransjepraksis, vil det være relevant.

Foto av løve i Høyesterett

I 2015 var det 200 år siden Høyesterett avsa sin første dom i Norge. Foto: Henrik Evertsson

Pasientskadeerstatning: Ikke tilnærmet objektivt ansvar ved leiringsskader

Høyesteretts dom – HR-2018-1056-A – gjaldt krav om fastsettelsesdom for erstatning etter pasientskadeloven for nerveskade som oppsto i forbindelse med en hofteoperasjon. Den reiste spørsmål om tolkningen av pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav a, sammenholdt med bevisregelen i § 3 første ledd, som er en særlig bevisregel for pasientskader med uoppklart årsaksforhold. Regelen er særlig myntet på såkalte leiringsskader, en type nerveskader som kan oppstå ved operasjoner og andre inngrep.

En mann som hadde fått nerveskade i beina i forbindelse med en hofteoperasjon fikk ikke medhold av Høyesterett i at han hadde krav på pasientskadeerstatning. Høyesterett kom til at bestemmelsen i § 3 gjaldt selv om det her var tvilsomt om årsaken var uoppklart, og selv om det var en kjent medisinsk risiko. Høyesterett konkluderte videre med at bestemmelsen ikke kan forstås som en regel om tilnærmet objektivt ansvar ved leiringsskader.

Spiralnektlegen vant i Høyesterett

Høyesteretts dom – HR-2018-1958-A – gjaldt oppsigelse i 2015 av en fastlegeavtale fordi den katolske legen av samvittighetsgrunner ikke ønsker å sette inn spiral som prevensjonsmiddel. Legen vant frem i Agder lagmannsrett, og Høyesterett forkastet kommunens anke.  Det var inngått en bindende muntlig avtale i 2011 mellom legen og kommunen, som omfattet en aksept fra kommunen av legens samvittighetsforbehold. Den stred ikke mot lov eller forskrifter på ansettelsestidspunktet. Oppsigelsen var derfor ikke saklig, og den ble kjent ugyldig.

Selv om det ikke var nødvendig for resultatet, har Høyesterett bemerkninger om hva som må tillegges vekt ved vurderingen av EMK artikkel 9 når en fastlege av samvittighetsgrunner reserverer seg mot innsetting av spiral. For at en overbevisning skal falle inn under bestemmelsen, oppstilles ifølge konvensjonspraksis to krav.

Det må foreligge en viss grad av overbevisning, alvor, sammenheng og viktighet, og utøvelsen av overbevisningen må være nært knyttet til det aktuelle livssynet.

Når artikkel 9 kommer til anvendelse, blir spørsmålet om de tre vilkårene i artikkel 9 nr. 2 er oppfylt. Det er ikke tvilsomt at et forbud mot at fastleger reserverer seg mot å innsette spiral, ivaretar et legitimt formål, og at lovkravet er oppfylt. Avgjørende blir derfor det tredje vilkåret etter artikkel 9 nr. 2 – at inngrepet er nødvendig i et demokratisk samfunn.

Statene gis et visst skjønnsmessig spillerom («margin of appreciation»), men inngrepet må være rimelig og forholdsmessig, hensett til de formål som skal ivaretas.

Høyesterett påla kommunen objektivt erstatningsansvar. I kontraktsforhold er utgangspunktet objektivt ansvar ved rettsvillfarelse, jf. HR-2016-1235-A (Røldal-Suldal) avsnitt 49. Kommunens oppsigelse var usaklig basert på en uriktig forståelse av reglene om fastlegeordningen, og ordlyden i oppsigelsen hadde et pønalt preg. Høyesterett tok ikke stilling til erstatningsutmålingen.

Ny hvitvaskingslov

Jon Petter Rui. Foto

Jussprofessor Jon Petter Rui ledet utvalget som utredet den nye hvitvaskingsloven. Foto: UiB

Den nye hvitvaskingsloven – LOV-2018-06-01-23 – trådte i kraft 15. oktober 2018. Loven gjennomfører store deler av EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv (direktiv 2015/849) i norsk rett. Loven innebærer også at Norge har implementert en rekke av Financial Action Task Forces (FATF) 40 anbefalinger om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering.

Loven gjelder for advokater, jf. § 4 andre ledd bokstav c.

Ny personopplysningslov

Den nye personopplysningsloven – LOV-2018-06-15-38 – trådte i kraft 20. juli 2018. Med dette er EUs personvernforordning (GDPR) gjennomført i norsk rett ved inkorporasjon, jf. § 1.

Forordningen oppstiller et omfattende generelt personopplysningsregelverk, herunder de grunnleggende prinsippene og vilkårene for å behandle personopplysninger, rettigheter for enkeltpersoner, plikter for behandlingsansvarlige og databehandlere, overføring av personopplysninger over landegrensene og regler om tilsyn og sanksjoner.

Reglene gjelder for både private og offentlige aktører. Den nye personopplysningsloven har også en rekke nasjonale lovbestemmelser som supplerer reglene i forordningen. All advokatvirksomhet vil være underlagt kravene i GDPR – uavhengig av størrelse og rettsområde.

Den 15. oktober trådte også FOR-2018-07-02-1107 om kameraovervåking i virksomhet og FOR-2018-07-02-1108 om arbeidsgivers innsyn i e-postkasse og annet elektronisk lagret materiale i kraft.