EØS-homogenitet gjennom dialog – og hva med lovgivning?

IllustrasjonsfotoIllustrasjonsfoto/iStock

Gitt EFTA-domstolens størrelse har den hatt uforholdsmessig stor innflytelse på EU-domstolen.

Carl Baudenbacher er professor, tidligere president i EFTA-domstolen, uavhengig voldgifts­dommer og konsulent, Monckton Chambers, London.

I EØS–EFTA-statene, EU og  ikke-EØS-land som Sveits trodde mange lenge at EFTA-domstolen var en annenrangs domstol. Tonen skulle settes av EU-domstolen og av den alene.

EØS’ skrevne homogenitetsregler sier at EFTA-domstolen må følge EU-domstolens rettspraksis avsagt før 2. mai 1992 om den del av EU-retten som er identisk med EØS-retten. EFTA-domstolen må ta tilbørlig hensyn til slik rettspraksis avsagt etter 1992.

Homogenitetsreglene bygger på at nye juridiske spørsmål ville komme til EU-domstolen først, og deretter til EFTA-domstolen. Alt EFTA-domstolen da ville trenge å gjøre, var å følge EU-domstolens dom.

Dersom EFTA-domstolen i sin rettspraksis skulle pløye ny mark og EU-domstolen så ikke fulgte den nye rettspraksisen, ville EFTA-domstolen mekanisk måtte sette til side avgjørelsen sin og slutte rekkene bak EU-domstolen.

Carl Baudenbacher

Carl Baudenbacher er tidligere president i EFTA-domstolen.

Virkeligheten er annerledes. I det store flertallet av saker som kommer for EFTA-domstolen, får den det nye spørsmålet først.

Blant mange eksempler kan nevnes: Fjernsynssendinger over grensene (E-8/94 og E-9/94 Mattel/Lego), bilkjøring med beruset fører (E-1/99 Finanger), føre vár-prinsippet på matfeltet (E-3/00 Kellogg’s), beskatning av utbytte utdelt fra norske selskaper til utenlandske aksjonærer (E-1/04 Fokus Bank), ompakking av farmasøytiske produkter (E-3/02 Paranova v Merck), ideen om varig medium i internettalderen (E-4/09 Inconsult), forbud mot utstilling av tobakksprodukter (E-16/10 Philip Morris), statsansvar i krisetider (E-16/11 Icesave I), anerkjennelse av et trust (E-3/13 og E-20/13 Olsen) og spørsmålet om hvorvidt reisetid er arbeidstid (E-19/16 Thue).

Disse pionérsakene har hatt betydelig påvirkning på EU-retten. I perioden 1994–2017 avsa EFTA-domstolen om lag to hundre dommer som har resultert i hele 151 referanser til EFTA-domstolen fra EU-domstolen og 238 fra generaladvokatene.

EFTA-domstolen følger for det meste (men ikke alltid) EU-domstolen når denne har vært den første til å gi sitt besyv med i et nytt spørsmål. Det fremste eksemplet på at EFTA-domstolen ikke fulgte EU-domstolen gjaldt ernæringsbehov på matfeltet/jernberiket cornflakes (E-3/00 Kellogg’s).

Senere saker gjaldt domstolsprøving av bøter i konkurranseretten (E-15/10 Norway Post), grensegangen mellom kollektive forhandlinger og streik (E-14/15 Holship), hvor langt presumsjonen mot offentlig tilgang til dokumenter går (DB Schenker I), møterett for in house counsel (E-8/13 Abelia) og formålsrestriksjon som skader konkurransen (E-3/16 Ski Taxi).

EFTA-domstolen har ikke gjort dette av egen maskin, men etter grundig overveielse av alle relevante argumenter. Den har tatt hensyn til EU-domstolens dommer og generaladvokatenes innstillinger, Den europeiske menneskerettsdomstol, Kommisjonen, ESA og nasjonale domstoler i begge EØS-pilarene.

Forskjellene i rettspraksis løses gjennom domstolsdialog. I tilfelle av uenighet har begge EØS-domstolene – EU-domstolen og EFTA-domstolen – vært villige til å strekke våpen. Gitt EFTA-domstolens størrelse har den hatt uforholdsmessig stor innflytelse på EU-domstolen.

Tidligere president i EU-domstolen, Vassilios Skouris, skrev i 2014 at domstolsdialogen mellom EFTA- og EU-domstolen innebærer informasjonsstrøm i begge retninger. «Forholdets symbiotiske karakter har bidratt til det indre EØS-markedets vellykkede utvikling.»

Homogenitet kan med andre ord ikke forstås som stilleben; det er et prosessorientert begrep. Dette har vært understreket både av min tidligere kabinettsjef i EFTA-domstolen, dr. Philipp Speitler, og av professor Hans Petter Graver ved Universitetet i Oslo. Professor Peter-Christian Müller-Graff ved Universitetet i Heidelberg skal også nevnes.

De to EØS-domstolene er dømt til dialog, siden tvisteløsningsmekanismene i EØS-avtalen knapt kan sies å være operasjonelle. Det har vært fremholdt at om det skulle komme til domstolskonflikt, ville EØS-komiteen kunne sette til side EØS-domstolens avgjørelse.

Men et slikt resultat ville ikke bare bryte med fundamentale sivilisasjonsnormer i den vestlige tradisjonen, nemlig domstolenes uavhengighet; det ville også utgjøre et brudd på artikkel 2 i Traktaten om den europeiske union.

Politikere, byråkrater og visse akademikere har fra tidlig av beklaget seg over at EØS-avtalen ikke gir EØS–EFTA-statene noen full medbestemmelsesrett i EUs lovgivning, men bare tale- og forslagsrett. Kritikken er berettiget. Men på domstolsnivået har en slik énsidighet blitt unngått. EFTA-domstolen har fra tid til annen anlagt en annen synsvinkel enn EU-domstolen har gjort i sin rettspraksis.

EFTA-domstolen anser homogenitetsprinsippet for å være et prosessorientert begrep, og den tar alvorlig sitt ansvar for rettsutvikling i hele EØS-området. Det har aldri forekommet for EU at det skulle foreligge noen domstolskonflikt i denne sammenheng eller å foreslå tvisteløsningsprosedyrer. Tvert om har EFTA-pilarens bidrag til rettsutviklingen vært høyt verdsatt av EU-pilarens protagonister.

Den Brüssel-baserte tenketanken Bruegel har brakt til torgs interessante ideer, blant annet når det gjelder lovgivning, med utgangspunkt i et mulig forhold mellom EU og Storbritannia etter Brexit. Les innlegget her. Sammen med Storbritannia (og muligens også Sveits) kan EØS–EFTA-statene kanskje oppnå forbedringer når det gjelder medbestemmelse i lovgivningsprosessen.