– Her nede er alle banditter – inntil det motsatte er bevist

Einar Askvig har jobbet som advokat i Vogt Law helt siden 1999, mens kollega Kari Hegdal startet som rådgiver i firmaet i fjor høst. Hun har i tillegg lang erfaring som fagansvarlig i et meglerfirma og som advokat i Thommessen. Nylig ansatte Einar Askvig to nye partnere i Vogt Advokatfirma. – Det er deilig å lempe litt av ansvaret over på andre, sier Einar Askvig med et smil.

Einar Askvig vil ikke fremstå som en cowboy, men erkjenner at livet som advokat i Spania innebærer en del opplevelser som ikke er pensum på jussen.

MARBELLA: I nitten år har Einar Askvig drevet advokatfirmaet Vogt Advokatfirma i Marbella, som i all hovedsak lever av å rådgi nordmenn med eiendom i Spania.

I dag er de tre partnere, i tillegg til flere rådgivere, som holder til i Vogts lokaler i Marbella, bare en kort spasertur fra strandpromenaden i den fasjonable feriebyen helt syd i landet.

Askvig hadde jobbet mange år i utlandet, deriblant i Chicago og Rotterdam, før han tok fatt på flere år med sjørett i Antwerpen.

– Jeg trivdes godt utenlands, så vi tok en diskusjon hjemme, der vi ble enige om å fortsette med det. Egentlig hadde jeg lyst til å prøve ut Singapore, men etter en prat med familien landet vi på Spania. Litt på grunn av klimaet, men også fordi det ikke fantes et solid norsk advokatfirma her fra før, påpeker Askvig når Advokatbladet møter ham på kontoret.

Golfkarriere i dass

Han bedyrer at hverdagen består av noe ganske annet enn lange golf-runder, og paraplydrinker på solsengen.

– Marbella er kjent som Spanias St. Tropez, med en høy «se og bli sett-faktor» – og store biler og store yachter. Men grunnen til at jeg dro hit var ikke for å være en St. Tropez-kar!

Askvig legger ikke skjul på at en annen grunn til at han valgte akkurat Marbella, er at byen har et marked med mange pengesterke nordmenn.

– Hvis ikke jeg kan tjene penger på det jeg driver med, kan jeg like gjerne være hjemme å spille golf. Jeg må tjene penger, sier Askvig.

I tillegg til jusutdannelsen har han bakgrunn fra Handelshøyskolen BI.

Siden oppstarten har Vogt Advokatfirma gått fra én til tolv ansatte. Askvigs golfkarriere har det derimot gått verre med.

– Jeg hadde et ålreit handicap da jeg kom hit. Nå er det gått helt i dass! I dag spiller jeg golf tre-fire ganger i året. Da jeg var i Belgia spilte jeg gjerne fem-seks ganger i måneden. Det er en av de tingene man bare må ofre, sier Askvig.

Hva er det viktigste suksesskriteriet for å lykkes som norsk advokat i Spania?

– Du må være en gründer, og like å jobbe fryktelig hardt. Det er to grupper mennesker her: De som er omtrentlige, og nesten ikke jobber, og de som arbeider hardt. Jeg er 71 år nå, og har gjort min del i mange år.

Forhandler på engelsk

Fremdeles starter han gjerne å jobbe i sekstiden på morgenen.

– I begynnelsen var det 12 til 14 timers arbeidsdager – og ingenting som het helgefri. Når klientene ringte var det om å gjøre å hale dem inn. Da var det ikke snakk om kontortid fra ni til fire på mandag til fredag, altså.

Askvig peker på at språkkunnskap også er viktig.

– Alle her på kontoret er spansktalende – unntatt meg. Jeg hadde aldri tid til å lære meg det skikkelig. Jeg leser en del, men Gud forby om jeg skulle forhandle på spansk. Det ville dessuten være veldig dumt – jeg kunne aldri kommet opp på samme nivå som en spansk advokat.

Ifølge advokaten er 80 prosent av firmaets klienter norske.

– Og 80 prosent av disse igjen kommer med saker som har noe med fast eiendom å gjøre.

Ingen krav til meglere

Det går i kjøp, salg, opplåning av boliger – og nabokrangler.

– Nordmenn har en egen evne til å krangle når de kommer utenfor landets grenser, mener Askvig.

– I Norge kjøper man gjerne eiendom uten en advokat. Hvorfor er det behov for dere i Spania? 

– Jeg pleier å si at på denne kysten her er alle banditter inntil det motsatte er bevist!

Han tillegger at det i Spania ikke finnes formelle krav for å drive som eiendomsmegler.

– Og ettersom det ikke finnes autoriserte eiendomsmeglere, har de som driver med dette ofte hverken peiling på det bygningstekniske, finansiering, eller skatt.

– Noen kan nok en del, men de er så forbasket omtrentlige.

– Hvis en norsk klient spør om det kommer et bygg foran en leilighet de vil kjøpe, vil en megler si at det gjør det ikke – fordi han er interessert i provisjonen. Derfor kommer klientene til oss. Vi sjekker om bygget er satt opp riktig, at ikke antall kvadratmeter overskrider byggetillatelsen, og om det kommer et nytt bygg foran eller en motorvei like bak huset, sier Askvig.

Oppgitt over konkurrenter

Lokalkunnskapen er blitt god business for Askvig.

– Ellers hadde vi ikke gått fra én til 12 ansatte. Jeg har drømt om å én dag ansette en svensk og en dansk advokat også. Men det har foreløpig ikke vært nødvendig, sier Askvig, og avslører;

– Alle andre advokatfirmaer i denne byen løper rundt og banker på dørene hos meglerne for å få klienter. Og jeg vet ikke hvor mange bankdirektører som har sittet i den stolen der og sagt; «Einar, hvis du kan skaffe oss klienter så skal du få x antall euro i måneden». Skjønner de ikke hvor galt det er?!, sier Askvig engasjert, og svarer selv.

– For det første er det forbudt for meg som norsk advokat. Og tenk deg den dagen jeg må saksøke banken fordi de har gjort noe galt mot en av våre klienter. Også møter jeg bankdirektøren i retten som sier «Du fikk jo betalt for dette!». Om jeg skulle opptre slik blir jeg en agent, og ikke en advokat lenger. Men dette skjønner ikke spanjolene at er galt!

Han mener Vogt taper flere avtaler fordi de ikke vil betale ut slike bonuser – som ikke er forbudt i Spania.

Tiltalt i skattesak

Et Google-søk på 71-åringen avslører at Askvig i en årrekke har hatt en alvorlig skattesak hengende over seg i Spania.

– Det er en forferdelig kjedelig sak, svært lik Transocean-saken. Den handler om lovforståelse av merverdiavgift og overføringsavgift av fast eiendom. Vi mener vi har gjort alt rett, og har det skriftlig at vi ikke har rådet klienten til hverken det ene eller andre.

Statsadvokaten ba i 2015 om at Askvig må dømmes til tre års fengsel og en bot på 1.575.000 euro.

– Er du redd for å bli dømt?

– Hadde dette vært i Norge, med Transocean-saken friskt i minne, hadde jeg ikke vært særlig redd. Men dommerne her er ikke i nærheten av å holde samme standard som i Norge. Dessuten er det fremdeles en stor grad av korrupsjon i domstolsapparatet her. Utfra dette, er jeg ikke bombesikker på at vi vinner.

– Det kjedelige er at uansett hvem som vinner, vil saken gå til Høyesterett, fordi det er en lovforståelsessak. Hvis vi taper har vi ingenting å tape på å anke –  saken har kostet meg nesten 200.000 euro allerede. Og hvis vi vinner, vil helt sikkert statsadvokaten anke, i og med at dette er et lovforståelsesspørsmål. Og da havner vi i Høyesterett, og det tar i hvert fall ti år!

Kjemper for å bli trodd

– Det er ikke noe lystig teppe å ha dette hengende over hodet hele tiden. Vi går fortsatt og venter på berammelse av saken tolv år etter. Sverre Koch har kommet gjennom det, Einar Brask, har kommet gjennom det – da skal nok jeg klare det og, selv om det er tøft.

– Her finnes det ingen rettssikkerhet for siktede eller tiltalte, du må betale alle advokatutgifter selv. Man får ingen støtte fra staten. Vi har hyret inn en tidligere skatterettsdirektør som har skrevet en avhandling om spørsmålet, og kommet frem til at hele tiltalen er grunnløs. Bare avhandlingen koster over 250.000 norske kroner. De som ikke er i den heldige situasjonen jeg er, risikerer å møte i retten med dårlige advokater – om de får en advokat i det hele tatt, fastslår Askvig.

– Jeg har ingenting å skjule, men dette er en kjedelig sak å havne i på slutten av en karriere.

Han mener saken burde vært avgjort i en sivil rettssak, ikke en straffesak.

– Hadde jeg tjent noe på det, kunne jeg skjønt det. Men her har jeg holdt min sti ren i 45 år, og så skulle jeg slutte med det her. Det strider mot all logikk.

Dropper siesta

Han vet ikke hvor lenge han vil holde på, men bedyrer at han ikke planlegger å pensjonere seg ennå.

– En god advokatvenn av meg jobbet til han var litt over åtti. Om jeg skal slå ham eller ikke, vet jeg ikke. Men fire-fem år til blir det nok. Jeg har gått ned til 60 prosents stilling, og hentet inn to nye partnere. Men det blir jo aldri 60 prosent. Som min kone sier «60 prosent av hva da? 100 eller 45 timer?».

De ansatte begynner som regel arbeidsdagen halv ni og slutter halv fem – og spiser lunsj på kontoret.

– Vi kjører en helt norsk stil, uten siestaer eller lange lunsjer med vin. Men på fredager hender det jeg går ut og spiser sammen med noen herfra – eller noen andre hyggelige folk, sier Askvig og titter ut av vinduet mot sjøen der strendene må vente til fordel for saksbunken på kontoret.