I november var Katharina Vig Lunde (37), som driver egen advokatpraksis i Oslo, i møte med Finansdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet for å drøfte de økonomiske rammene for kvinnelige advokater med egen praksis. Med på møtet var også leder av Advokatforeningens kvinneutvalg, Tina Storsletten Nordstrøm.
– De var svært interessert i problemstillingen. Jeg la frem tall fra Advokatforeningens siste bransjeundersøkelse som viser at mannsandelen blant advokater som driver egen praksis er på over åtti prosent. Mens kvinneandelen på jusstudiet og blant fullmektigene er høy. Det skjer noe strukturelt som gjør at kvinnene faller fra, og her er det ikke mennene som stopper oss, sier Lunde.
Lunde startet egen virksomhet for syv år siden, og ble en del av et kontorfellesskap i Oslo sentrum. Et par år senere giftet hun seg, og våren 2013 fikk hun sitt første barn.
– Å få barn er en stor utfordring økonomisk sett, fordi driftsutgiftene jo fortsetter å løpe, selv om man er i permisjon. Vi har ett års oppsigelse i advokatfellesskapet, så det var ikke aktuelt å si opp. Men allerede da babymagen begynte å synes, ble det færre oppdrag. Jeg fikk ikke like mange anbefalinger som tidligere, og mange klienter var bekymret for om jeg ville være i full jobb frem til permisjonen, forteller hun.
En annen utfordring er hvem som skal overta sakene, og betale for tiden det tar for en ny advokat å sette seg inn i saken. Lunde hadde fire uavsluttede saker da hun gikk ut i permisjon.
– Du kan ikke sende den regningen til klienten, sier Lunde.
Personlig var hun heldig fordi en av de andre advokatene i fellesskapet er hennes egen far, og han var villig til å overta hennes saker uten ekstrakostnader.
Møtet med departementene kom i stand etter at Lunde hadde sendt et brev stilet til Næringsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, samt Likestillings- og diskrimineringsombudet.
I brevet beskrev Lunde noen av utfordringene hun møtte da hun første gang ble gravid og var i barsel: Til tross for at hun fikk maksutbetalingen fra NAV med 6 G pr. år, satt hun igjen med bare cirka 100.000 kroner i bruttoinntekt det året hun var i permisjon, penger som blant annet skulle betjene boliglånet.
«Jeg skjønner nå godt hvorfor det generelt anbefales at kvinnelige jurister i tyve- og trettiårene helst bør ha «en trygg jobb i det offentlige» når de er i etableringsfasen», skriver Lunde i brevet.
Via sin bror, som er lege, fikk Lunde kjennskap til sykehjelps- og pensjonsordningen for leger (SOP). Ordningen er en avtale mellom Legeforeningen og Sosialdepartementet, og har eksistert siden 1965. SOP dekker 35 prosent av driftsutgiftene og 45 prosent av tapt inntekt som overstiger 6G for privatpraktiserende leger i foreldrepermisjon.
«Jeg sitter igjen med et stort spørsmål om hvorfor dette er så ulikt for privatpraktiserende leger og privatpraktiserende advokater. Helsehjelp er offentlig finansiert i Norge, men det er også store deler av rettshjelpen», skriver Lunde i brevet.
Lunde har også skrevet et høringssvar til ny advokatlov. Der skriver hun blant annet:
«Som innspill til den nye advokatloven som er ute til høring, ønsker jeg at lovgiver vurderer om det kan iverksettes tiltak for at andelen kvinnelige privatpraktiserende advokater kan økes. Dette er viktig både for kvinnene selv, for bedre kjønnsbalanse i bransjen, og for samfunnet.
Slik situasjonen er i dag, risikerer en kvinne å gå konkurs hvis hun får barn samtidig som hun er privatpraktiserende advokat. (…) Det er vesentlig vanskeligere for oss å benytte vikar mens vi er i fødselspermisjon, enn det er for andre selvstendig næringsdrivende kvinner. Vi er bundet av særlig streng taushetsplikt, alle oppdrag er personlige, og kontinuitet i oppdraget er avgjørende for klientene våre. (…)
Ut i fra et likestillingsperspektiv mener jeg at tiden er moden for å bedre rammevilkårene for kvinner, slik at kvinnene har en reell mulighet til å lykkes med å drive advokatfirma. En mulig løsning kan være at det etableres et fond, som administreres av Advokatsamfunnet, der man kan søke om å få dekket driftsutgifter mens man er i fødselspermisjon», skriver Lunde.
Å komme tilbake på jobb etter den første barselpermisjonen, var krevende, forteller hun.
– Du kommer tilbake til et firma som er i minus, og får selvsagt et problem med omsetningen. Men jeg trives veldig godt som advokat, og med å drive for meg selv; det er dette jeg ønsker å gjøre.
Hun fikk sitt barn nummer to i fjor høst, og er nå i mammapermisjon igjen.
– Om jeg ikke hadde hatt noen å lene meg på, både som advokat og på hjemmebane, så hadde det ikke gått. En kvinnelig advokatkollega fortalte meg at da hun tok avgjørelsen om å starte for seg selv, så måtte hun samtidig la ønsket om et barn til utgå. Det var enten-eller; det lot seg ikke kombinere. Det er et ganske alvorlig valg, sier Lunde.
Dersom en økonomisk støtteordning for privatpraktiserende advokater – som gjaldt både mammaperm og pappaperm – kom på plass, så ville privat praksis bli et mer reelt valg for mange kvinner, påpeker Lunde.
–Problemstillingen har både diskrimineringsrettslige og likestillingspolitiske sider, sier leder av Kvinneutvalget, Tina Storsletten Nordstrøm.
– Hvilket ansvar har det offentlige som oppdragsgiver av offentlig rettshjelp for å sikre at kvinner også blir en mulig oppdragstaker? Hvilket ansvar har det offentlige for å sikre at mottakeren av offentlig rettshjelp kan velge mellom kvinnelig og mannlig advokat i alle aldre, spør hun.
– Slik ordningen fungerer i dag, er i prinsippet kvinner i fertil alder unntatt denne muligheten. Som et minimum bør kvinner og menn i foreldrepermisjon få dekket driftsutgifter for det omfanget de driver offentlig rettshjelp i den perioden de passer barn, sier hun.
Kvinneutvalget støtter Lunde i denne saken, understreker Nordstrøm.
– Advokater - når de yter offentlig rettshjelp - står i en særstilling som kan sammenliknes med helsetjenesten. Rettssikkerhet og rettshjelp er også en nødvendig og grunnleggende rettighet i samfunnet, og er det offentliges ansvar, sier Nordstrøm.
– Med dette bakteppet er det påfallende at legene gjennom SOP har det man må kalle en gullkantet ordning som finansieres både via støtte fra staten og fra renter av et fond som opprinnelig er betalt av staten, mens advokatene som ytrer offentlig rettshjelp ikke har noen sikkerhet eller støtte, sier hun.
