Barnestemmen

Cecilia Dinardi. Foto.– Det viktige er hvordan man kan leve med ripene i lakken. Det er så mye å være takknemlig for i livet.

Hun var selv et løvetannbarn. I dag kjemper Cecilia Dinardi (38) for å bedre barns rettssikkerhet.

I starten fikk hun noen blikk. Nå begynner folk å bli vant til at Cecilia Dinardi klemmer klientene sine. Behandlingen er lik enten hun forsvarer et barnevernsbarn eller en terrorsiktet.

– Jeg er litt personlig av meg, litt mer enn det som er vanlig for mange andre, ler Cecilia og trekker på skuldrene. Siden hun dumpet ned i den lysebrune skinnstolen på Hotel Bristol, lett andpusten og kraftig forsinket, har hun pratet i ett.

Hun medgir at klemming av klienter ofte handler om mer enn en godt innarbeidet hilserutine. For mange av dem hun representerer, er Cecilia mer enn bare en advokat. Størstedelen av porteføljen hennes består av barn og ungdom som har fått en vanskelig start på livet.

– Det er nok et element av omsorg i min rolle som advokat. Jeg møter barn og ungdom i dype kriser, sier Cecilia.

Barn og ungdom som bærer en ryggsekk hun selv har kjent tyngden av.

Ble misbrukt

Cecilia Dinardi. Foto.

– Jeg trives veldig godt med jobben min hos Elden. Jeg får fordype meg i det jeg brenner mest for; barns rettigheter, sier Cecilia Dinardi.

Cecilia vet så altfor godt hva det vil si å vokse opp uten trygge rammer, uten den betingelsesløse kjærligheten alle barn fortjener. Cecilia var tolv år da hun kom til Norge fra Chile og ble plassert på asylmottak i Drevsjø. Barndomsårene i hjemlandet var preget av ustabilitet, fysisk og seksuelt misbruk. Etter halvannet år på asylmottak ble hun plassert i fosterhjem på Sørlandet, skilt fra sine to søsken.

Det hender at hun deler egne erfaringer i møte med unge klienter. Hun ønsker å formidle at fremtidshåpet som mange har mistet, ikke er tapt for alltid.

– Selv om du er blitt utsatt for vonde ting, kan du likevel få til hva som helst, bare du tror på deg selv. Livet endrer seg, det er det som er så fint. Det kan ta ett år, det kan ta ti år, men det blir bedre.

Lang vei til yrket

Smilet og latteren er aldri langt unna, enten Cecilia snakker om traumatiske barndomsminner eller bilen til sjefen, John Christian Elden, som hun før intervjuet slet med å parkere i Oslo-trafikken. Humor har vært en overlevelsesmekanisme. At hun likevel ble født med en helt spesiell indre styrke, er hun sikker på.

Cecilia var bare fjorten år første gang hun hørte seg selv si det høyt: Hun ville bli advokat. Hun ville kjempe for barns rettigheter. Hun ville endre noe.

Allerede som barnevernsbarn startet hun det som i dag heter Landsforeningen for barnehjemsbarn. Det skulle likevel ta tid før Cecilia endelig fant veien til jussen. Hun begynte først å studere etikk ved Universitetet i Oslo, deretter økonomi og administrasjon, så krisepsykologi, før hun fikk jobb på et krisesenter for kvinner og barn. I tre år jobbet hun også for namsmannen i politiet. Alt samtidig med at hun var alenemor for datteren Katrine, som hun fikk da hun var bare 17 år.

Manglet selvtillit

– I alle de årene visste jeg det var meningen at jeg skulle gjøre noe annet. At jeg levde litt på vent. Det hadde ikke noe med at jeg fikk Katrine å gjøre. Jeg har alltid vært opptatt av at hun bare er muligheter, ikke en begrensning, men jeg tror jeg manglet selvtilliten til å ta skrittet full ut og begynne på jussen.

Da Cecilia endelig gjorde det, i en alder av tretti år, var det som å komme hjem. Hun engasjerte seg tidlig i det hun kunne av foreninger og lag. Hun var gatejurist, drev et nettsamfunn for barnevernsbarn, skrev debattinnlegg i avisen og talte i forsamlinger.

Det var i en slik setting, under et Amnesty-arrangement, at hun først møtte John Christian Elden. Gjennom studietiden fulgte hun ham i media og drømte om å gå i lære hos den kjente forsvarsadvokaten. Da hun var ferdig utdannet for halvannet år siden, tilbød han henne jobb som fullmektig. Drømmen gikk i oppfyllelse.

– I dag fikk jeg faktisk vite at jeg har fått advokatbevillingen, nesten hvisker hun med stolthet i stemmen.

– Det er veldig stort for meg å ha nådd målet.

I tillegg har hun nettopp blitt tilbudt partnerskap i firmaet.

– Det er kjempegøy, sier hun og klapper hendene sammen i en nesten lydløs bevegelse.

Kreativ juss

Cecilia har lært mye av Elden. De to deler den samme lidenskapen for juss og jobb. Cecilia ble positivt overrasket da hun forsto hvor stor interesse Elden har for hennes fagfelt. Han kan det til fingerspissen, forteller hun.

Noe av det første han lærte henne og utfordret henne på, var evnen til å yte juridisk bistand til hvem som helst. For en tid tilbake forsvarte Cecilia en forelder tiltalt for overgrep mot barn. Hun har også bistått foreldre mistenkt for å ha utøvd vold mot egne barn.

– Selv om jeg i hovedsak bistår barn, har jeg lært viktigheten av å være en god advokat også for disse klientene. Det er viktig som advokat å kunne innta ulike roller, sier hun.

Sjefen gir henne også rom til å være nytenkende og kreativ innen jussen. Som da Cecilia nylig innga søksmål til en tingrett på vegne av en femten år gammel klient.

– Innen norsk rettshistorie vil jeg si at det var ganske unikt, sier Cecilia entusiastisk. Den unge klienten saksøkte sin far etter barneloven, da han ikke anses som skikket til å utøve sitt foreldreansvar.

– Samtidig har mor av ulike grunner ikke maktet å fremsette krav om fratakelse av hans foreldreansvar. Dermed besluttet ungdommen å ta egne rettslige skritt for å ivareta sine rettigheter.

– Jeg så en rettslig problemstilling som loven ikke hadde et klart svar på, noe jeg er klar for å ta fatt i, utforske og finne en juridisk løsning på. Slike ting liker John Christian, da er han fornøyd, sier hun lattermildt.

Åpent hjem

Cecilia Dinardi. Foto.

Cecilia Dinardi er blitt kalt naiv fordi hun åpnet hjemmet sitt for ungdom i trøbbel. – Jeg tok det som et kompliment og sa tusen takk. Flere burde vært litt naive. Når det gode man skaper er så stort, er det verdt det.

Hun har egentlig gitt opp å finne hobbyer som engasjerer henne i samme grad som jobben. En periode i fjor kjøpte hun en cello og tok timer hos en privatlærer på Oslo vest. Det hørtes jo fint ut, å starte hver morgen med meditativ, klassisk musikk. Godt for sjelen, dette er sånn normale folk gjør, tenkte Cecilia. Den påtatte entusiasmen for strykeinstrumentet dalte kjapt. Etter tre uker ble celloen en pyntegjenstand i stuen. Der står den fremdeles. Grensene mellom jobb og privatliv krysset ofte, uten at Cecilia vil ha det på noe annet vis.

– Jeg har et litt unormalt stort engasjement for barn, sier hun.

Da hun var jusstudent og jobbet som gatejurist, hadde hun hyppig kontakt med ungdommer som levde på gaten, og som slet med både psykiske problemer og rusavhengighet.

– På den tiden hadde jeg fra tid til annen ungdom boende hjemme hos meg.

På det meste, i påsken 2013, bodde fem ungdommer hjemme hos Cecilia. Selv var hun midt i avslutningen av masteroppgaven sin. Likevel har Cecilia knapt opplevd hjemmet sitt mer fredfylt enn i disse dagene.

Åpnet opp for kjærligheten

Gledetårene rant i strie strømmer da hun fikk telefonen fra departementet.

At Cecilia skulle ende opp i lovutvalget som skal lage et utkast til en helt ny barnevernlov, var mer enn hun hadde våget å drømme om.

– At jeg skulle kunne ta på den loven, være med å endre den, bidra til å styrke rettssikkerheten til barn – det er det største som har skjedd meg i karrieren, faktisk.

Hun tar et dypt pust. Blir for en gang skyld litt taus.

Barns prosessuelle rettigheter er selve hjertesaken for tobarnsmoren.

– Hvilken rett har barn til å være med i sin egen sak, til å være selvstendige rettssubjekter? Jeg vet av erfaring at dette berører barn langt inn i hjertet. Å få være aktiv aktør i sin egen sak betyr mye for barn. I hvilken grad barn har opplevd en reell deltakelse i sin egen saksprosess er helt avgjørende for hvordan de senere vil kunne forsone seg med saken, uansett utfall.

I 2011 ble hun kåret til Årets forbilde av barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.

Den første hun ringte etter at hun fikk vite om utmerkelsen, var moren, til tross for at de to ikke har hatt kontakt på flere år.

– Jeg aner egentlig ikke hvorfor jeg skulle ringe henne av alle, men det er jo det klassiske: Jeg har aldri kjent meg god nok for henne og ville vel at hun skulle vite at jeg var Årets forbilde.

De siste månedene har livet smilt litt ekstra til henne. Cecilia er nemlig nyforelsket.

– Nå har livet mitt åpnet seg mer enn noen gang. Det er rett og slett veldig fint.

Cecilia Dinardi. Foto.Cecilia Dinardi (38)

Mamma til Katrine (21) og Marcel (14

Advokat i Advokatfirmaet Elden

Bor på Grünerløkka i Oslo

Favorittnettsted: Oslopuls. Jeg er opptatt av hva som skjer med lokalmiljøet mitt og i utelivet. Jeg elsker konserter og festivaler.

Favorittidsskrift: Tidsskrift for familierett. Så tørr er jeg!

Hvilken bok leste du sist? Da leste jeg Edens hage av Hemmingway, for syvende gang. Det er ikke så mange bøker jeg leser igjen og igjen, men dette er en av dem.

Hvilken app bruker du mest? Google maps. Jeg vet aldri hvor jeg er.

Lager du matpakke? Nei. Jeg har av og til prøvd når jeg bor på hotel, hvilket jeg gjør ukentlig, men det blir bare noe dårlige greier. Jeg ender alltid opp med å kjøpe lunsj.

Cecilia Dinardi. Foto.