Store forskjeller blant trygdedommerne

Advokat Øyvind Miller i Drammen har hatt ført rekke trygdesaker i en mannsalder, og har reagert på store ulikheter ved like diagnoser.
Øyvind Miller. Foto.

Advokt Øyvind Miller har i mange år reagert store forskjeller i hvordan Trygderetten vurderer helt like diagnoser.

 

Det er meget interessant at man nå får klart påvist det inntrykk man selv gjennom årene har fått, sier advokat Øyvind Miller, som i mange år har reagert på store forskjeller på hvordan Trygderetten vurderer helt like diagnoser.

Trygderetten er et temmelig omfattende og komplisert område, hvor hvilke leger som er inne i saken har stor betydning. I tillegg har dommernes holdninger til hvor streng man skal være for å uføretrygde noen, stor betydning viser nye undersøkelser.

Mellom 1998 og 2013 behandlet Trygderetten over 26.000 saker om uføretrygd. Resultatene avdekker store individuelle forskjeller mellom de 112 personene som har vært rettsadministrator i perioden. To undersøkelser – en som Magne Mogstad, forsker ved Universitet i Chicago har gjort, og en liknende som Aftenposten har gjort for en senere periode, viser at dommerne som ligger i den liberale enden av skalaen, har gitt innklagerne medhold i rundt 40 prosent av sakene. Den strengeste gruppen har gitt medhold i ned mot 10 prosent av dem.

– Det er vanskelig å se for seg at samfunnet vil akseptere at helt like saker får veldig forskjellig utfall avhengig av hvilken dommer du får. Det bør trolig innføres bedre systemer for samordning og informasjonsutveksling. Samtidig må det forskes mer på hva som driver forskjellsbehandlingen og hvilke tiltak som kan redusere den, sier Mogstad til Aftenposten i dag.

Like saker, ulikt utfall

Advokat Øyvind Miller i Drammen har hatt ført rekke trygdesaker i en årrekke, og har reagert på store ulikheter ved like diagnoser. Et eksempel er to saker om kneleddsartoser. I Trygderettens kjennelse i 2007 heter det: «Spørsmål om rett til uføreytelse. Folketrygdloven §§ 12-5, 12-6 og 12-7. Omgjort. Den ankende part var en 63 år gammel kvinne som hadde arbeidet som renholder de siste 24 år og som forut for dette hadde arbeidserfaring som hushjelp og kantineansatt. Spesialist i reumatologi, fysikalsk medisin og rehabilitering hadde gitt utrykk for at den ankende part på grunn av sine kneplager var arbeidsufør i forhold til en jobbsituasjon som krever ståing, gåing, løfting og bæring, samt at ensidig stillsittende arbeid fører til økte smerter/tilstiving i kneet. Retten viste til at hennes helseplager, sammenholdt med et begrenset attføringspotensial, medførte varig uførhet i forhold til de typer arbeid hun ellers ville vært kvalifisert for og at hennes alder og begrensede attføringspotensial var forhold som måtte anses som ‘åpenbare grunner’ som tilsa at yrkesrettet attføring ikke kunne anses hensiktsmessig i hennes tilfelle.»

I 2012 hadde Miller selv en liknende sak, der dommerne kom frem til motsatt konklusjon. I kjennelsen står det: « Stadfesting. Krav om uføreyting. Folketrygdlova § 12-5. Spørsmål om det fanst openbare grunnar som tilsa at ytterlegare arbeidsretta tiltak ikkje var hensiktsmessig. Dap (den ankende part red. anm) var ein gift mann på 55 år. Kom til Noreg frå Land X i 1974. Fullført folkeskule i heimlandet, 35 år arbeidserfaring frå norsk industri. Kneleddsartrose i begge kne, samt problem med høgre skulder. Spesialist i ortopedisk kirurgi vurderte det slik at dap burde prøvast ut i eit mindre fysisk tungt arbeid med meir teoretisk tilsnitt. Dap hadde prøvd verksemdsinterne tiltak tre år tilbake. Det var ikkje medisinske opplysningar som tilsa at ytterlegare tiltak ikkje ville vere hensiktsmessig. Låg alder, språkferdigheiter, arbeidserfaring og alminnelege læreevner tala for at dap hadde eit attføringspotensial som burde undersøkast nærare. Etter retten si vurdering burde han få tilbod om avklaringstiltak med redusert arbeidstid og ordna transportmuligheiter.»

– Tatt i betraktning det positive utfallet i saken fra 2007 mente jeg å ha meget godt håp om et positivt utfall i «min» sak i 2012. Men – vi fikk andre dommere enn i saken fra 2007, og det endte med et tap som var ganske uforståelig – både for klienten og for meg.  Den eneste forskjellen på disse sakene var at hun som fikk medhold var 63 år, mens min klient var 55 år. Jeg påberopte selvsagt saken fra 2007 –men til absolutt ingen nytte. Personlig vurderer jeg disse sakene som klart eksempel på forskjellsbehandling fra Trygderettens side, sier Miller, som mener det er veldig mye vanskeligere å oppnå uføretrygd om man er yngre enn 60 år. Derfor er han tilbakeholden med å anke saker inn til Trygderetten om klientene er under 60 år.