Transocean-saken er en straffesak om påstått «opplysningssvikt» fra skattyters og dets rådgiveres side overfor ligningsmyndighetene. Tingretten har fastslått at det ikke er begått noen opplysningssvikt fra de tiltaltes side. Den fremstilling av saken som Økokrim – med velvillig bistand fra Eva Joly i DN dagen før Økokrim innga sin anke – har gitt til media, og som media har formidlet, fremstår imidlertid som grovt ufullstendig og til dels uriktig.
Som forsvarer for en av de tiltalte har min arena for å presentere korreksjonene hittil vært i rettssalen. Nå er min klient rettskraftig frifunnet, og jeg finner det påtrengende å bidra med noen korrektiver.
Transocean-saken har tilnærmet konsekvent blitt fremstilt som en sak om skatteparadiser, hemmelighold og «dobbel ikke-skatt». Det trekkes paralleller til andre internasjonale konserner som angivelig stort sett ikke betaler skatt noe sted, og i hvert fall ikke der verdiskapningen faktisk skjer.
De norske Transocean-selskapene betalte 29,7% skatt i Norge fra 1996 til 2002. Førstestatsadvokat Eriksen bommer derfor grovt når han prøver å bruke Transocean-saken som et eksempel på selskaper som sniker seg unna beskatning i noe land – såkalt «dobbel ikke-skatt». Eva Joly bommer derfor også helt på mål når de hevder at denne saken handler om «aggressiv skatteplanlegging» og at «utbytte skal beskattes der det skapes». Det samme gjelder representanter for «Tax Justice Network» som har figurert i spaltene i etterkant av dommen.
Transocean-saken inneholder heller ingen elementer av trust- eller stiftelsesstrukturer verken i skatteparadiser eller andre steder. Noe slikt har heller aldri vært hevdet fra Økokrim eller Skatteetaten. Transocean-konsernet er børsnotert i USA, med derav følgende omfattende rapportering og transparens i henhold til amerikansk børs- og verdipapirlovgivning. Likevel hører vi stadig store ord fra både Eriksen og Joly i tilknytning til denne saken om hvor ille det er med de lukkede og hemmelige strukturene i skatteparadiser.
Av de fire del-sakene som handler om påstått skattesvik, er det tre som handler om hvilket land som har rett til å beskatte en inntekt.
I Polar Pioneer-saken – som har vært mest omtalt i media – er spørsmålet om skatten på gevinsten det amerikanske selskapet som eide riggen fikk da riggen ble solgt, skulle gå til Norge eller USA. Selskapet sparte intet på å betale skatten i USA fremfor Norge, og fikk skatten refundert fra USA da de måtte betale skatten på ca 193 mill kr. i Norge. Nå konkluderte tingretten i straffesaken (under dissens) med at det riktige hadde vært å betale skatten til USA. Men selv om det motsatte skulle være tilfelle, er det uforståelig at denne saken forfølges som straffesak om skattesvik. Ligningskontorets egen saksbehandler bekreftet i retten at han fikk all informasjon han trengte for å stille spørsmål ved transaksjonen, i selvangivelsen. Likevel har Økokrim anket frifinnelsen for denne posten – som gjelder en selvangivelse inngitt for over 14 år siden.
Selv om DN til stedighet trekker frem at kjøperen av riggen var et selskap på Cayman Islands, har dette ingen relevans for saken, all den tid det er enighet om at riggen ble solgt til reell pris. Denne posten har mao ingen «skatteparadis»-tilknytning over hodet.
Også Arcade-forholdet gjaldt spørsmålet om hvilket land det skulle betales skatt til – Norge eller UK. Selskapet var en norsk AS, men drev virksomheten sin fra Aberdeen. Tingretten kom – i likhet med tingretten i den sivile skattesaken – til at selskapet skulle skatte til UK. Den eventuelle norske skatten ville ha vært 80,7 mill kr. Denne posten er ikke anket. Heller ikke her foreligger noen «skatteparadis»-tilknytning.
Utbyttesaken gjaldt spørsmålet om det var Norge eller Danmark som hadde rett til å beskatte et utbytte som ble betalt fra et norsk selskap til dets danske aksjonær, selv om den danske aksjonæren nokså umiddelbart betalte et noenlunde tilsvarende utbytte til sine aksjonærer på Cayman Islands. Skatterettslig beror dette på tolkning av skatteavtalen mellom Norge og Danmark; om et holdingselskap i Danmark uten annen virksomhet er «virkelig rettighetshaver» eller «beneficial owner» av aksjer det eier og utbytte som mottas på disse aksjene. Ligningsrettslig særkjennes dette forholdet av at slik skatt ikke utlignes på grunnlag av selvangivelse, men oppgaver fra det utbetalende selskap der skjemaene kun spør om hvem det er utbetalt til – og der det utbetalende selskap forutsetningsvis ikke kan ta ansvar for hvordan mottakeren disponerer utbyttet.
I forhold til hvordan saken fremstilles, er det imidlertid særlig påfallende at man «glemmer» å få med det faktum at det norske selskapet ansett først hadde betalt skatt av sitt overskudd. Som nevnt betalte de norske Transocean-selskapene saken gjelder faktisk nesten 30% skatt i Norge. Overskuddet er beskattet i Norge der det var skapt. Spørsmålet var om det skulle beskattes en gang til, angivelig med 116 mill kr. Det er altså ikke tale om «dobbel ikke-skatt», slik det søkes fremstilt.
Økokrim har anket denne posten for samtlige tiltalte unntatt for Sverre E. Koch som var min klient. I sin pressemelding bruker Økokrim «motstrid mellom straffedommen til Oslo tingrett, og dom avsag en uke tidligere ved samme rett i den sivile skattesaken» som påskudd for å anke frifinnelsen mot de øvrige tiltalte. Dette på tross av at skatteetaten ikke fikk medhold i ileggelse av tilleggsskatt i den sivile skattesaken. Vilkårene for tilleggsskatt sammenfaller i det vesentlige med vilkårene for straff.
Den siste av de fire tiltalepostene om skattesvik – konsernbidragssaken – gjaldt i prinsippet et rent norsk spørsmål – om fordeling av overskudd og underskudd mellom to norske selskaper (mor og datter). Her var det ingen tvil om at de økonomiske realitetene var slik at konsernet kunne utligne overskudd i datterselskapet mot underskudd i morselskapet. Nå var det imidlertid ikke så vesentlig for skattemyndigheter eller Økokrim å se på «substans foran form» - slik de hevdet i de andre sakene. Det ble argumentert på svært intrikat vis for at det heftet en aksjerettslig formalfeil ved konsernbidraget, som skulle få den konsekvens at man måtte betale 1,563 milliarder (!) i skatt på penger konsernet ikke hadde tjent. Dette førte ikke frem. Frifinnelsen er rettskraftig for samtlige tiltalte. Dette var den absolutt største tiltaleposten.
De postene som er anket utgjør i beløp kr. 308 mill i skatt, hvorav 192 mill (Polar Pioneer) for lengst er betalt og refundert fra USA. Resten behandles i den sivile utbyttesaken og vil bli avklart der. De postene det foreligger rettskraftig frifinnelse for samtlige tiltalte utgjør kr. 1 644 mill.
Som skattebetaler er jeg betenkt over den hodeløse bruk av skattepenger ankesaken medfører. Anken kan åpenbart ikke føre frem. Selv om lagmannsretten skulle komme til et annet resultat mht. skattespørsmålene må Økokrim i tillegg påvise at de tiltalte forsettelig eller grovt uaktsomt er gitt positivt uriktige eller ufullstendige opplysninger til ligningsmyndighetene. Det klarer de ikke.
De «viktige prinsipper» Eriksen anfører som begrunnelse for å føre saken videre, er saken heller ikke egnet til å avklare. Straffesaken vil uansett falle på andre skanser enn selve skattespørsmålet, hvoretter prinsippspørsmålene kun kan avklares i de sivile skattesakene.
Som jurist er jeg skremt over den mangel på forståelse for grunnleggende prinsipper i vår rettsorden – om krav til klar lovhjemmel både for beskatning og ikke minst for straff, og om at aksjeselskaper faktisk anerkjennes som selvstendige «juridiske personer» uavhengig av sine eiere. Det siste er faktisk en grunnsten i den moderne økonomiske samfunnsordenen, og er anerkjent som en av de viktigste forutsetninger for vårt økonomiske system – selv om selskapet som «juridisk person» i prinsippet er en fiksjon. Men det er en så viktig fiksjon at en av Økokrims viktigste oppgaver faktisk er å beskytte selskaper og deres midler mot misbruk.
