Av Erik Keiserud leder av Advokatforeningen, Mette Yvonne Larsen leder av Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg
Staten Norge ble mandag 2. juni 2014 dømt for å ha krenket menneskerettighetene (EMK art. 8 og art. 14, jf. art. 8) til en mann som ved to anledninger i fjor ble satt på glattcelle over 4-5 døgn.
Oslo tingrett kom til at glattcelleoppholdet, som i praksis innebar en isolasjon av mannen, var en krenkelse av mannens rett til privatliv og familieliv, og at det ikke var hjemmel i lov for å plassere og holde ham isolert i politiarresten i de to aktuelle periodene.
Staten ble dømt til å betale erstatning. Tingretten skriver blant annet:
«Retten er ikke i tvil om at staten må være erstatningsansvarlig etter en praksis som både er lovstridig etter nasjonal lovgivning og som retten nå har kommet til at er i strid med EMK art. 8 og 14.»
Til tross for at dommen ennå ikke er rettskraftig, er den historisk. Først og fremst for ham som er rammet av krenkelsen, men også for alle representanter for det sivile samfunn som i årevis har kjempet mot denne umenneskelige og ulovlige praksisen.
En praksis som med styrke har bidratt til å rette et negativt fokus mot Norge grunnet vår manglende etterlevelse av menneskerettskonvensjonene.
Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg har i årevis kjempet mot den utstrakte glattcellebruken ved å ta opp problemstillingen. Dette har skjedd så vel i Advokatforeningens årstaler som i rapporter og andre innspill i internasjonale høringer der Norges menneskerettighetsforpliktelser har vært under lupen, men uten å komme problemet til livs så langt.
Dommen i Oslo tingrett viser betydningen av langvarig og målrettet arbeid for å sikre at norske myndigheter etterlever sine internasjonale forpliktelser. Vi er derfor svært glade for avgjørelsen fra tingretten.
Men fortsatt gjenstår mange problemstillinger som ikke er ulike den aktuelle.
For få uker siden måtte utenriksminister Børge Brende stå skolerett i Genève under en såkalt UPR-høring hvor Norge skulle forsvare for resten av verden blant annet bruk av glattcelle overfor varetektsfanger. Børge Brende verken kunne eller ville forsvare denne praksisen, men som vanlig forklarer politikerne dette ondet med kapasitetshensyn.
Etter dommen som falt mandag, kan ikke lenger slike hensyn påberopes som grunnlag for å fortsette en praksis som er i strid med Norges internasjonale forpliktelser.
Norge har de siste år fått redusert sin status og internasjonale anerkjennelse i menneskerettslig sammenheng.
Blant annet har vi ennå ikke lykkes med å etablere en uavhengig nasjonal institusjon for menneskerettigheter (NI), noe som har gitt oss B-status i FN-organene og fratatt oss viktige akkrediteringer internasjonalt.
Oslo tingretts dom peker i den anledning nettopp på viktigheten av at den nye NI, som Stortinget skal ta stilling til om noen få dager, får en reell uavhengig status som setter den i stand til å forfølge problemstillinger av den art som dommen omhandler, uten å måtte skjele til politiske og praktiske hensyn.
Likevel er det noen lyspunkter i arbeidet for å styrke menneskerettighetene i Norge, blant annet ved at politikerne i år har vedtatt å grunnlovsfeste et vern om menneskerettighetene.
I lys av den festivitas vi har opplevd rundt grunnlovsjubileet og de vedtatte grunnlovsendringene, fremstår det som særlig beklagelig at staten og politisk ledelse i Justisdepartementet velger å forholde seg tause og avslå deltakelse i debatten om betydningen av dommen fra Oslo tingrett hvor det slås fast at staten krenker enkeltpersoners menneskerettigheter.
Dette kan oppfattes slik at man ønsker å dysse ned utfallet av saken fordi den gir negativ publisitet, samtidig som det er usikkert om dommen vil bli påanket av staten, men i verste fall kan det være et tegn på myndighetenes fortsatt manglende vilje til å etterleve menneskerettighetsforpliktelsene i Norge.
I grunnlovsåret hadde vi forventet noe annet.
