Sjefredaktør Lars Helle i Stavanger Aftenblad, vil flytte Høyesterett ut av hovedstaden. Han tror det vil bidra til en bredere rekruttering og mer debatt rundt domstolen.
– I dag har Høyesterett en svært ensartet rekruttering. Det betyr at man ansetter folk med likt syn på samfunnet. Jeg vil på ingen måte anklage noen for å være partiske eller bevisst å fremme visse interesser. Men det blir et problem når makteliten i et så lite land bor i de samme miljøene og snakker sammen daglig, både privat og i jobbsammenheng, sier Helle og fortsetter:
– Det er gjort noen spede forsøk på å hente inn folk fra andre miljøer. Men fremdeles er veien mot Høyesterett ganske ensartet. En fortid som ansatt hos regjeringsadvokaten eller i justisdepartementets prestisjefylte lovavdeling, er nærmest obligatorisk. Noen har vært begge steder, og de som bare har vært ett av stedene, har i alle fall vært dommer i en av landets lagmannsretter eller hatt prestisjefylte forskerstillinger ved ett av landets universiteter. Du kan si at dette er treningsbanene til Høyesterett, sier Helle, som også ser fordeler ved denne bakgrunnen.
– Langt på vei er dette både betryggende og naturlig, for det er de beste juristene som får slike stillinger og dermed er det i utgangspunktet de beste juristene som havner i Høyesterett. Høyesterett er en såkalt prejudikatdomstol. Det vil si at avgjørelsene der kan danne presedens og få kraft tilsvarende en lov. Derfor er det klart at vi må ha dommere som kan tenke prinsipielt og skrive tydelige og logiske dommer, sier sjefredaktøren.
Han peker på at det er noen unntak, men at de i dagens Høyesterett er relativ ensomme svaler.
– Ved flere utnevnelser de siste årene, har regjeringen også lagt vekt på at dommeren har en bakgrunn som også innebærer praktisk arbeid. Advokat Clement Endresen (63) er for eksempel en av dommerne i Høyesterett med lengst erfaring fra privat praksis. Men han har selvsagt vært både hos regjeringsadvokaten og ved Universitetet i Oslo, sier Helle.
Politisk funksjon
Høyesterett har en politisk funksjon. Domstolene er den tredje statsmakt og kan sette lover til side og skape ny rett.
– Den norske domstolen har rykte på seg for å være både lydig og statsvennlig. Det er ikke så rart når vi ser på bakgrunnen til dommerne. De har vært en del av systemet og mange av dem har hatt som hovedoppgave å forsvare det. Sånn blir det fort når de viktigste juridiske institusjonene ligger side om side i Oslo og delvis i Bergen, sier Helle og drar parallellen til USA.
– I USA er det bare ni dommere, de sitter på livstid og utnevnelsene av dem skjer under enorm publisitet. For de presidentene som får mulighet til å utnevne en ny dommer, regnes det som en av de viktigste embetshandlingene de kan gjøre. Dommerne utformer nemlig viktig politikk lengre enn et par presidentperioder. Det er ikke rart at det blir både bøker og fjernsynsdramaer av slikt, sier sjefredaktøren, som ikke vil dit. Men han tror likevel at vi kan lære noe av det store landet i vest.
– Høyesterett har en politisk rolle. Det er utrolig viktig at de er klar over det. Og med tanke på makten som ligger hos retten er det underlig at det ikke er noen debatt rundt dommerne og ansettelsene. I dag ansettes dommerne i dørgende stillhet, sier Helle.
Han tror mange har en overdreven respekt for Høyesterett og at denne hindrer en god debatt.
– Respekten for Høyesterett er stor, også i mediene. Man er tilbakeholden med å skrive om retten. Jeg husker fra mine første år som journalist på begynnelsen av 80-tallet. Vi planla en sak om Høyesterett og hvem dommerne var. Men den ble det ingenting av, rett og slett av respekt. Så lenge dommerne er så viktige som de er, burde de være mer synlige. De er med på å forme samfunnet i mye større grad enn folk er klar over. Og mediene bør ikke la dem få holde på i fred. Vi bør være kritiske, både til domsavsigelser, dommere og måten de rekrutteres på. Men foreløpig har det vært veldig stille, sier Helle, som har noen tanker om hvordan åpenheten rundt Høyesterett kan bli større.
– Det er ikke nødvendig å gå til USA for å finne inspirasjon. Kanskje holder det å se hvordan bispe- ansettelsene skjer. Der er det åpne nominasjoner og bred debatt om kandidatenes bakgrunn og ståsted, sier han.
– Kan en økt debatt føre til at vi får nye søkere til Høyesterett, som har en klarere politisk agenda og som vil bruke retten for å dra samfunnet i en viss retning?
– Ja, men jeg ser ikke dette som et problem. Snarer vil det bidra til å øke debatten og synligheten rundt retten. I dag er redselen for å vise igjen noe av det som gjør Høyesterett så fargeløst, sier Helle.
Flytting
Helle ser at det har skjedd mye med Høyesterett og han opplever domstolen som ganske åpen.
– Tore Schei og hans forgjenger Carsten Smith har gjort mye for å avmystifisere Høyesterett. De har oppfordret til diskusjoner om avgjørelsene i domstolen, dommerne er presentert på domstolens internettsider og de har sørget for at åpenhets- og offentlighetsprinsippet fungerer. Det er ikke vanskelig å følge en høyesterettsforhandling. Likevel er det sjelden vi får gode debatter om dette. Respekten for Høyesterett er stor. Den har også vært stor i «den fjerde statsmakt,» mediene. Den veldig spesielle rekrutteringen, er også et moment. Jeg vil gjerne at dommerne blir mer synlige, slik at folk flest får et forhold til dem. Samtidig burde de også være langt synligere i samfunnsdebatten, sier Helle, som tror at en løsning på dette problemet kan være å flytte domstolen.
– Å flytte domstolen vil endre på rekrutteringen og gi nye perspektiver til dem som kommer fra de tradisjonelle miljøene. Asbjørn Strandbakken, professor og dekan ved det juridiske fakultet i Bergen, har for eksempel også pekt på at Høyesterett ikke bør ligge i hovedstaden. Å flytte Høyesterett ut av Oslo, med de samme dommerne, vil automatisk gi et nytt perspektiv på ting. Samtidig vil vi også få en annen type rekruttering, sier Helle.
– Det er i dag få søkere til høyesterettsstillinger. Hvordan tror du en flytting vil påvirke dette?
– Sist var det ingen. Men det handler litt om tid og rom. Ved å flytte Høyesterett vil du få andre søkere enn i dag. Og noen av dem som søker i dag vil unnlate å gjøre dette. Men det er hele poenget, å endre de tradisjonelle rekrutteringsmønstrene. Å flytte Høyesterett vil frigjøre domstolen, sier sjefredaktøren, som gjerne peker på Stavanger som et mulig sted for Norges høyeste domstol.
– Dette er ikke gjort for å være lokalpatriot. Men domstolen bør ligge i en stor by, der det verken er juridisk fakultet, lagmannsrett eller regjeringskontorer. Selvsagt burde vi hatt en Rogaland lagmannsrett i Stavanger, men når vi ikke har det, er i alle fall byen en klar kandidat til å huse de høyst ærverdige dommerne. Men for all del, Kristiansand er også et godt alternativ. Ingen av disse byene ligger for nær Oslo. Du skal ikke lenger enn til Tyskland for å se at dette ikke er urealistisk. De har sin forfatningsdomstol i Karlsruhe og lever godt med det, sier Helle.
– Når tror du vi kan se en eventuell flytting?
– Det skjer i alle fall ikke i kommende stortingsperiode, sier sjefredaktøren.
Sjefredaktør Lars Helle vil gjerne ha Høyesterett i Stavanger. Lars Helle mener Høyesterett i dag har for snever rekruttering og at dette er et demokratiproblem.
