Tor Langbach kan regnes som dommernes øverste leder. Det er ingen enkel jobb.
Vi vet jo ikke helt hva dommere egentlig synes om Domstoladministrasjonen, den administrative overbygningen for landets domstoler og jordskifteretter; Høyesterett, 6 lagmannsretter, 68 tingretter, 5 jordskifteoverretter og 34 jordskifteretter. Å ha "administrativ styringsfunksjon og tilsyn med domstolenes og jordskifterettenes måloppnåelse" er neppe den enkleste oppgaven en kan tildele en institusjon. Enkelte dommere er ikke lette å lede. Tor Langbach har selv vært en løs kanon i dommerembetet. Nå er han ikke fullt så løs, men han vet å ta frem ammunisjonen når det passer seg slik.
Aina Johnsen
- Jeg har sagt og gjort det jeg har hatt lyst til, og har vel egentlig aldri bekymret meg for hva det vil si for karrieren min. Sant og si er det tilfeldig at jeg sitter her i dag. Folk tenker mer karriere i dag, sier Langbach på sin sedvanlige lune måte.
Huskes som advokat
Han har være vært DAdirektør i et drøyt år, det bare føles som at han alltid har vært det. Han hospiterte i DA ett år før han ble sjef, og før det var han en merkbar dommerstemme i offentligheten. Men, spør du den jevne trønder på en tilfeldig kafé er det advokat de husker Langbach for. Advokat var han fra 1981 til 1995. Heller ikke da særlig mediesky. Som fast forsvarer i Frostating var han ofte ute i media og talte klientens sak.
- Jeg har alltid holdt på med rødjuss. Barnevern, familie og straffesaker. Er man glad i å være i retten er det morsomste man kan gjøre å være forsvarer. Å forsvare noen i en jurysak er det ultimate. Da må man være en god retoriker, kunne overbevise, være god i jus og ikke minst ha fingerspissfølelse. Utfordringen er størst i de alvorligste sakene, og paradoksalt synes man som forsvarer ofte at drapssakene er de "morsomste", sier Langbach.
Å gå over til å sitte på den andre siden av skranken var ikke bare enkelt for den allvitende trønderen. Særlig slet han de gangene han fra opphøyd plass måtte se på at en forsvarer gjorde en dårlig jobb. Da led han skikkelig, og klarte knapt å holde seg i sin gode dommerkappe.
- Først etter jeg ble dommer forstod jeg verdien av å ha en god forsvarer. Det er ille og sitte som dommer og se at forsvareren ikke tar saken alvorlig, at han ikke går videre med opplagte ting og at han sliter med jusen. Som dommer er det lite man kan gjøre, men det har vært situasjoner der jeg har lurt på om jeg burde ha sparket forsvareren. Det har nok ikke skjedd i norsk rettshistorie, men jeg mener dommeren har myndighet til det, sier Langbach.
For dårlige på retorikk
Han mener dagens prosedyreadvokater sliter med å få til det retoriske, og kunne gjerne tenke seg å arrangere kurs i retorikk for advokatstanden. Gjerne med bistand fra retorikerne på Universitetet. Tross alt har den klassiske retorikken sterke tradisjoner fra forsvarerrollen, understreker han.
- Advokater som vil jobbe mye med prosedyre burde lære mer retorikk. Å overbevise dommeren skjer ofte på det retoriske planet, og på måten advokaten fremstår på. Mitt første møte med strafferetten var å overhøre Alf Nordhus i en sak da jeg var ung. Det var glitrende, og nok en årsak til at jeg begynte å studere jus, sier Langbach.
Han er like politisk rød som det han ser ut til, DAdirektøren. I alle fall var han det. Unge tunger sier at han er blitt utilnærmelig som direktør, men det er nok i så fall mest utenpå. Tross alt hører Langbach til den første generasjon jussbussere.
- Det gjorde inntrykk å jobbe med jussbuss, fordi det ble så synlig at folk hadde behov for juridisk hjelp. Selv i dag får jeg vondt i magen av å tenke på alle disse dyktige juristene som bruker livet sitt på å hjelpe næringslivet som forretningsadvokat. Men, så har jeg vel aldri som advokat vært god på dette å tjene penger. Utenfor de store byene er advokater fremdeles idealister, tror jeg. For å være en god advokat hjelper det ikke bare å være flink. Man må også ha et menneskesyn. 68-opprøret også ved det juridiske fakultetet hadde noe positivt med seg. Det er farlig om man som jurist mister menneskesynet og bare blir opptatt av teknikaliteter, sier Langbach som selv følte etikken på kroppen da han praktiserte som advokat under den siste finanskrisen.
- Da så jeg at man måtte ha etikken i førersetet og ikke la pengene styre valgene du gjør som advokat. Jeg hadde bygget hus, renten nærmet seg 20% og jeg hadde foran meg en seks ukers lang straffesak som ville bringe inn 100.000 etterlengtede kroner. Vi forlikte saken med økokrim dagen før hovedforhandlingen skulle ha startet. Da så jeg at etikk definitivt er et konkret spørsmål, sier en åpenhjertig Langbach.
Dommere bør også være en stemme ut
På samme måte som at advokaten bør ha et menneskesyn, mener Langbach at advokaten har en rolle i det offentlige rom, som en talsmann i samfunnet. Han trekker frem Abid Raja som en advokat med et ansikt og meninger som han bærer frem på en god måte. Advokaten bør gå ut i samfunnet og mene noe både fordi man har de erfaringene man har, og fordi man i bunnen har en talsmannsrolle. Men hva med dommerrollen, da? Hvorfor er dommerne så forsiktige med å gå ut i det offentlige rom og mene. Har ikke de viktige erfaringer som bør komme frem i lyset?
- I dommerrollen ligger det at man skal være objektiv og nøktern, men jeg er enig i at vi burde gå ut i samfunnsdebatten mer, særlig på de områdene der vi har grunn til å mene noe. Som dommer er du jo uoppsigelig, og det er det beste ståstedet for å mene noe, sier Langbach.
Raskest i landet
Trondheim er blitt en av de raskeste domstolene i landet de siste par årene. Langbach mener årsaken er at man her har sett verdien av å tilskjære sakene såpass at de kan gå som tilståelsesdommer. Alle som har sittet mer enn en dag i retten har bivånet saker som aldri burde ha gått for en norsk rett, og DA bør ta utfordringen med å drille flere dommere i kunsten å tilskjære. I dag har dommerne store muligheter for dette, mener Langbach som også vil ha endret loven slik at heller ikke barnevernssakene kommer så langt som til retten.
- Rettsmekling er nå et viktig verktøy for konflikthåndtering. Et større innslag av mekling i barnevernssaker hadde vært gunstig, gjerne før de havner i retten, men med en offentlig part kan man i dag ikke inngå forlik. Også i straffesaker har man hatt en utvikling mot mekling i form av strafferabattsystemet. Økokrim er blant annet gode på dette, men ellers er det ulik holdning til denne type samarbeid, både på påtalesiden, blant dommere og forsvarere, sier Langbach.
Nå har domstoladministrasjonen tatt en rekke grep de siste årene for å bedre samhandlingsklimaet mellom aktørene i rettssystemet. Man har oppfordret til lokale aktørkonferanser der alle de tre gruppene har møttes for å diskutere, og man har samarbeidet konkret om for eksempel innføring av ny tvistelov. DA har også hatt et sterkt fokus på den aktive dommerrollen, som man mener vil føre til mer effektive rettssaker. Tiden der sorenskriveren ikke ville snakke med politimesteren, er definitivt over, understreker Langbach.
En av de viktigste sakene som kommer det neste året, er diskusjonen rundt den gode gamle juryordningen. En ordning som i følge Langbach ikke lengre har livet rett. I alle fall ikke i sin nåværende form.
- I 2009 kan vi ikke ha det slik at de alvorligste avgjørelsene ikke begrunnes. Men, i det øyeblikket juryen begynner å begrunne sine avgjørelser, skyter de seg selv i foten. Dommeren kan heller ikke sitte og skrive begrunnelse for folk. Vi må gjøre det på en skikkelig måte, slik vi gjør det i de 15.000 meddomssakene vi har i året. Lekdommerne er ressurssterke folk, og autoritetsangsten er ikke stor i dagens samfunn. Domskonferansene oppfattes som en diskusjon mellom likemenn, selv om lekdommerne i retten skal være anonyme. For oss er det betryggende å ha dem der. Det er alltid en fare for å bli snøblind når man sitter som dommer i retten fire dager i uka. Lekdommerne er et godt korrektiv for oss. Vi er ikke bedre til å vurdere troverdigheten enn vanlige folk, men vi har større kompetanse på det stadig økende bevismaterialet, bruken av sakkyndige og det å se helheten i og vurdere et stort bevismateriale. Om man nå skal beholde juryordningen, bør vi flytte den over i førsteinstans, slik man har det i noen andre land. Jeg kjenner ikke til noen land som har juryen i andre instans, slik vi har det. Hadde man flyttet juryen nedover i systemet, kunne man fått en begrunnelse ved en anke. Nå er det slik at man får en godt begrunnet dom i første instans, og en dom uten begrunnelse i andre instans. Det er et helt ulogisk system, sier Langbach engasjert.
En annen viktig sak på tapetet er dommerfullmektigenes stilling. Profesjonaliseringen i domstolene med stadig større og tyngre bevisførsel, også i sivile saker, har fått mange til å reagere på at dommerfullmektigrollen besettes av de yngste og minst erfarne juristene. Domstolkommisjonen har derfor bedt DA om å se nærmere på dommerfullmektigenes rolle. DA ser nå på sammensetningen av saker som fullmektigene har, og sammensetningen av antall dommerfullmektiger i en domstol. Ingen har sett på disse tingene tidligere, eller vurdert kvaliteten på arbeidet dommerfullmektigene gjør.
- En sorenskriver og tre dommerfullmektiger i en domstol er definitivt ingen god løsning. Dommerfullmektigene er faglig sett flinke folk, men med begrenset livserfaring. Vi har ingen tanker om å nedlegge ordningen, som er en viktig rekrutteringskanal for oss, sier Langbach.
Arbeidet med å se på dommerfullmektigordningen behandles nå i styret til DA. En annen vanskelig sak DA jobber med, er elektronisk kommunikasjon i domstolene. I dag er det ikke bare slik at advokater sender sensitiv informasjon usikret via e-post, de blir til og med oppfordret av dommerne om å sende over dokumentasjon elektronisk. Langbach innrømmer at det i dag foregår initiativ fra dommere som ikke er forsvarlig. Antakelig vil denne uforsvarlige praksisen fortsette et par år til. Man klarer nemlig ikke å bli enige om et sikkert system.
- Da jeg begynte her sa noen at arkivnøkkelen lå i skapet her på kontoret. Jeg lette og lette, men fant ingen nøkkel. Ingen sa meg at jeg måtte lete etter en perm, ler Langbach.
- Domstolene ligger tross alt foran de andre aktørene. Påtalemyndigheten ligger langt tilbake i de datamessige systemene. Vi ser for oss en portalløsning der de elektroniske dokumentene rett inn i saksbehandlingssystemet vårt. Dagens rutiner er ikke forsvarlige, og dette er et viktig fokus for oss. Men, pengene er der ikke. Vi har vært nødt til å skjære ned på IKT-arbeidet vårt, sier Langbach.
DA har også fått i oppgave å se på det administrative ansvaret for forliksrådene. Langbach opplyser at man blant annet vil se på organiseringen av forliksrådene, som han mener burde ligge under DA.
- Forliksrådene er jo tross alt domstoler, så vi burde hatt ansvaret for dem. Jeg ser for meg en regionalisering, gjerne med utgangspunkt i sammenslåing av kommuner. Mange forliksråd har i dag så få saker at man ikke får erfaring i å løse dem. Flere saker per forliksråd og mer juridisk kompetanse inn i dem hadde vært en fordel. Samtidig mener jeg det er viktig å opprettholde forliksrådene som en del av den lokale rettspleien. Nå har vi skåret ned antall tingretter med en tredjedel de siste syv årene, og vi har trukket stigen litt opp etter oss i forhold til den lokale rettspleien. Sterke forliksråd vil endre litt på denne maktforskyvningen. Forliksrådene har ofte en viss pondus, siden eks-ordføreren og andre politikere ofte sitter der. Det er viktig, og man kunne gjerne ha styrket forliksrådet ytterligere, for eksempel med å overføre de små straffesakene som enkle saker og bøter. Men, det krever mer organisering, sier Langbach som i løpet av våren vil gå inn i en nærmere diskusjon med justisdepartementet om man skal gå videre med å se på forliksrådenes organisering.
Langbach sitter på åremål til han er 65. Det er seks år til, og da skal han vri seg i hendene og finne ut hva han skal gjøre. Et alternativ kan være å sette seg på seteren i Vågå sammen med en (da) nyanskaffet hund og skrive krimroman mellom lufteturene. Eventuelt kan han jo satse på musikken. Han spiller bass i "et berømt bluesband" som en gang var midt-norges første og som i dag er hyppig å se på regionale festivaler. Samboeren gjennom 13 år er familieterapeut, og i følge Langbach kan det være "høy offerfaktor" i hjemmet. Hun driver støttesenteret for fornærmede i straffesaker, og har sterke meninger om pågående straffesaker. Ingen av de to døtre fra hans første (og for så vidt eneste) ekteskap har valgt jusen. Den ene er lærer, og den andre spesialpedagog. Om ikke annet er det håp for neste generasjon, for døtrene har allerede skaffet ham to barnebarn.
