Jeg visste at jeg skulle få treffe en ekte helt allerede før jeg satte meg på toget til Lillehammer. VG hadde kåret ham til Norges nest beste advokat, ut fra hvor mange saker han hadde vunnet. Jeg hadde snakket med partnere, kolleger, motparter i retten, klienter og dommere. Ingen hadde hatt noe negativt å si om han. Tvert i mot. Det ble sagt at han var en advokat av den gamle tid; etisk, redelig og faglig ærgjerrig.
Det var bare så vidt vi ikke hadde oversett denne kjempen fra Gudbrandsdølen. Ikke bare fordi det er langt fra Oslo til Lillehammer, men mest fordi han ligger så lavt i terrenget selv. Han går nødig ut i media, og skyr publisitet. Da vi ringte for å få til et portrettintervju var svaret bastant nei takk. – Alt for mange sider og for pretensiøst, jeg vil gjerne slippe, ba den beskjedne dølingen.
Det gjorde han ikke. Tvert i mot. Nå skal vi virkelig brette ham ut, side etter side. Virkelig. For 68-åringen har mye å ta igjen. Han har lite trykksverte på samvittigheten.
– Firmaet vårt har en policy på ikke å gå ut i media. Vi går bare ut dersom det gagner klienten, og det gjør det sjelden. Jeg er skeptisk til koblingene mellom kjendisadvokater og kjendispressen. Hvor får lokalaviser og hovedstadsavisene informasjonen fra? Den må jo komme fra politiet eller advokatene, og begge parter har taushetsplikt, innvender Thallaug.
Ett hei for mye
Thallaug lærte selv en hard lekse om taushetsplikt da han jobbet som ung fullmektig i firmaet Knutsen, Schjetne og Andresen på Hamar rundt 1968. Da hadde han en klient som kom for å klage på et alt for høyt bidrag til et utenomekteskapelig barn. Dagen etter traff Thallaug på klienten og hilste gjenkjennende. Kona, som gikk ved siden av klienten, begynte å grave i hvem dette var og hvorfor han hilste på mannen. Sammenstøtet endte katastrofalt, og Thallaug ble dagen etter kalt inn på møte med klienten og sjefen sin, Knutsen. Sjefen forsvarte Thallaugs rett til å hilse på byen, men møtet ble en lærepenge.
– Det var en skjellsettende opplevelse for meg. Jeg lærte mye om hvor viktig taushetsplikten er for oss advokater. Selv om jeg nok antakelig ville ha hilst den dag i dag, sier Thallaug.
Det Thallaug kritiserer seg selv for, er det samme som andre berømmer ham for. Han legger lista høyt for seg selv. Har han integritet nok? Er han medfølende i stor nok grad? Klarer han å henge med? Mens andre trekker ham frem som et lysende eksempel, tviler han selv.
– Når man blir gammel lurer man på om man har tatt de riktige valgene i livet. Jeg føler nok at jeg har latt yrkeslivet mitt i for stor grad spise opp privatlivet mitt og evnen til empati. Men, jobben er jo tross alt det viktigste i livet, sier Thallaug. Som er fersk bestefar til to ettåringer og igjen har oppdaget det viktigste i livet.
– Jeg har alltid sett på besteforeldre som tussete, men man forstår det ikke før man selv har fått barnebarn. Det rører i meg på en måte som selv ikke mine egne barn rørte meg da de var like små, sier han og smiler.
Tap å måtte gå i retten
Prosedyreadvokaten på Lillehammer ser på seg selv som først og fremst en rådgiver. En av kjepphestene hans er hvordan advokater og rettsvesenet møter vanlige folk, og hvordan rollene oppfattes. Han mener at det viktigste arbeidet skjer utenfor rettssalen, og at det er et tap å måtte gå i retten med en sak.
– Advokater har et stort ansvar for å komme til et resultat via meklinger og løsninger utenfor rettsapparatet. Slik er det jo også i stor grad. De sakstypene man ser i domstolene i dag avspeiler på ingen måte de vanlige tvistene som er i samfunnet. Sakene løses i minnelighet, eller kommer til Tingretten. Det er i Tingretten at rettslivet leves. Det er her tvistene avgjøres. Fokus burde ligge på hvordan tingsrettene løser oppgavene sine, og ikke hva som skjer i Høyesterett.
Thallaug kommer gjerne til enighet med motpartens advokat før partene selv kommer til enighet. Og han gir gjerne råd som klienten verken har bedt om eller vil høre. Fordi han har et så godt rykte på seg, ender det likevel med at klientene hører på det han har å si.
– Vi er rådgiver for klienten vår, vår oppgave er ikke å overtale motparten eller overbevise ham om at han tar feil. I bransjen er det nok av markskrikere som hyler at motparten har urett. I stedet for må man fokusere på egen rådgivning. Jeg har nok av klienter som kommer til meg og vil ha meg til å skrive et brev for å “gi motparten inn”, men det er ikke brevskriver jeg er. Ofte må man tvinge klienten til å gi fra seg riktig faktum. Det gjør jeg ved å lage et notat over det vi har snakket om og sende det til klienten. Da kommer klienten ofte med tilleggsinformasjon, sier advokaten som er kjent for uttalelsen om at jussen er enkel, det vanskelige er å frembringe riktig faktum. Har man de riktige fakta, så kommer det juridiske av seg selv.
– Det er få tilfeller der man moralsk sett har rett, mens det juridiske svaret kommer ut feil. Jussen oppstår ikke på tross av, men på grunn av.
Billig i drift
Dommer i lagmannsretten Inger Marie Dons Jensen sier at Thallaug er edruelig i når han leverer fra seg saksomkostningene. Han skriver rimelig salær i den grad at man legger merke til det, er lagmannsrettens dom. Thallaug innrømmer at han er billig. Rundt 1000 kroner timen er mindre enn det mange fullmektiger i Oslo tar, har han merket seg. Dessuten ergrer han seg over at det kommer svært mange saker for retten der det ikke er samsvar mellom kroneverdien det tvistes om, og prosesskostnadene.
– Jeg kunne aldri tatt en slik sak. Som advokat er man rådgiver og rådene må være økonomisk fundamentert. Jeg tror rettshjelpsforsikringen har vært med på å øke prosessviljen i en uheldig retning. Generelt sett kan jeg si at i løpet av de 40 årene jeg har drevet som advokat, er advokatgjerningen blitt mer businessminded. Advokatfirmaer involverer seg i prosjekter og finanser i en sånn grad at advokatpraksisen bare blir en del av yrkesutøvelsen. Dersom man blander advokatyrket og businesstankegangen får man store muligheter til å komme i posisjon, og å bruke denne posisjonen til å tjene penger på business. Jeg synes ikke det er fryktelig moro, selv om det er aldri så mye lovlig. Mange av finansinstitusjonene føler en trygghet ved at det er advokater med i styret. Advokaten blir da et gissel for skikkelighet. Da må vi fungere i styret ut fra de advokatetiske reglene, og ikke ut fra å tjene mest mulig penger, slår han fra seg.
Thallaug innrømmer at han er av den gamle skolen, alet opp av mentorer fra den gamle skolen. Harald Stabell er forbildet til 68-åringen. Thallaug startet sin karriere i advokatfirmaet Fremstad og Buttingsrud på Jevnaker i 1967. Her lærte han mye om redelighet og integritet, og de gamle advokatene kastet ham ut til ulvene allerede første dag som fullmektig. Da måtte han prosedere en tvistesak i retten, om markiser, minnes Thallaug. Senere gikk han over til Knutson, Schjetne og Andresen, og fikk en enda grundigere drilling av de gamle advokatidealer. Nå ser han at de idealene han selv fikk innprentet, ikke er like naturlig for de unge advokatene. I dag er fokuset mye mer på inntjening og business. Selv er han fornøyd med lønna, og har trukket seg ut av alle styrer. I 1992 gikk han av som styreformann i Norges største bank. Alt annet hadde han sagt nei til av prinsipielle årsaker, men firmaet hans har en finger med i det meste.
– Vi satt i alle posisjoner under Lillehammer-OL, og sitter der for så vidt enda. Dermed har vi et stort innsyn, og et stort ansvar for hvordan vi skal bruke dette innblikket. Jeg gikk ut av styret i banken fordi det ble for ansvarsfullt for meg. Jeg er ikke flink i forretningslivet, og det interesserer meg ikke, konkluderer Thallaug.
Staten tar uten å gi tilbake
Lillehammer-advokaten er en av de beste i landet på ekspropriasjon og odel. Da Sør-Norges største naturreservat skulle vernes, tok grunneierne en grundig gjennomgang av ekspropriasjonsadvokatenes kompetanse for å finne den beste til jobben. Valget falt på Thallaug. “Han er gammel, men sparer seg ikke. Thallaug har en rankingliste og er både solid og ryddig”, var konklusjonen til grunneier Gunnbjørn Aasand. Statens ekspropriasjon eller båndlegging av folks eiendom er noe som engasjerer Thallaug langt ut over hver enkelt sak.
– Vi har et enormt problem i disse sakene for å forklare de som rammes hvorfor staten skal ta grunnen deres uten en ordentlig kompensasjon, eller hvorfor de ikke skal kunne bruke grunnen sin som de vil. Også i forhold til menneskerettighetserklæringen er dette et problem. Der står det at en hver har rett til respekt for sitt hjem og sin eiendom. Det er bare en formell nyanseforskjell i det å miste eiendommen, og det å miste råderetten over den. Det ene utløser erstatning, det andre i utgangspunktet ikke. Mange grunneiere føler i dag at disse innskrenkingene som følge av offentlige planer er et overgrep, og før eller siden vil disse spørsmålene komme opp i forhold til EMK, spår Thallaug.
Også de som får erstatning, føler seg ofte overkjørt av staten. Grunn som eksproprieres gis ofte ikke erstatning på mer enn 25,– kvadratmeteren. Peanøtter i forhold til hva som legges inn i prosedyrekostnader, byråkrati, ekspertkompetanse, utvikling av området og senere salgspris, innvender Thallaug.
Advokaten er selv bondesønn og vokst opp med hesjing og gardsarbeid. Han er en ektefødt sønn av Gudbrandsdalen, og føler med bønder i Nord-Østerdalen som etter reguleringsendringer ikke lengre får lov til å restaurere seterhusene sine som de ønsker. Man må ikke ta fra folk den fremtidige bruksmuligheten, innvender Thallaug, som understreker at han ikke ønsker å rosemale den norske bondestanden.
– Selv om det ikke gjelder for hjembygda mi, så ser jeg at bygdedyret rører på seg. Jeg er veldig skeptisk til at den politiske makten nå føres tilbake til de lokale politiske organene og forvaltningen. Dette kan bli en stor svøpe for mange bygdesamfunn, der bygdedyret lusker med misunnelsen, avindsjuken og småligheten. Konsesjonssaker og bygningssaker bør ikke avgjøres lokalt. Det er alt for stor fare for at enkeltmenneskets posisjon svekkes. Lokalpolitikerne kan bli maktsyke, og det er en uheldig utvikling at fylkesmannen har fått beskjed om å vektlegge lokale beslutninger, slik at fylkesmannens som ankeinstans er blitt sekundær, advarer Thallaug.
Særboer
Han har selv sett bygdedyret reise seg, selv om han nødig vil snakke om private anliggender. Lillehammer er et gjennomsiktig sted, og Thallaug vegrer seg for å bli sett full på byen. Privatlivet er også en del av advokatyrket, og oppførselen burde være uklanderlig. Derfor ble det “skandale” i byen da ryktene gikk om at den kjente advokaten og hans sjarmerende kone skulle skilles. De hadde jo alltid sett så lykkelige ut.
– Vi var i en separasjonsfase, og folk rundt oss var overrasket. Kona mi mente at jeg jobbet alt for mye, noe jeg nok også gjorde. Jeg kom hjem om kveldene og var utslitt etter en lang arbeidsdag. Ikke kunne jeg fortelle om sakene mine heller, og kommunikasjonen mellom oss led. Løsningen ble at hun flyttet i en leilighet i Lillehammer, mens jeg ble boende i Gausdal på garden min. Dermed kunne vi møtes når vi ville, samtidig som at jeg kan komme hjem etter en lang arbeidsdag, sette en plate på høyt volum, og bare dyrke meg selv. Når vi treffes, kan vi fokusere på hverandre. Vi er jo gift, og møtes både i helgene og på hverdagene, men vi er bor hver for oss. Det har fungert godt for oss, og nå er vi blitt flinke til å være i samme båt og respektere hverandres frihet, forklarer høyesterettsadvokaten.
Tungt å følge med
Mens vi er inne i det private hjørnet (Thallaug prøver stadig å vri seg unna ved å svare på faglige spørsmål som egentlig ikke er stilt), skyter vi inn flere vanskelige spørsmål. Har han skyldfølelse overfor ungene fordi han var lite til stede i deres liv da de var små?
– Jeg føler ikke skyldfølelse ovenfor dem, og har i dag et svært godt forhold til dem. Jeg har alltid følt at jeg har hatt tid til ungene, og vi har alltid hatt fantastiske ferier. Noe annet er at jeg av egeninteresse burde ha vært mer sammen med dem. Men, årene gikk jo så fort. Da jeg startet familie var jeg nyutdannet advokat og ærgjerrig, slik man var den gang. Dessuten var jeg bondesønn og hadde mye å bevise. Som bygdeungdom fikk jeg blant annet betalt gymnasutdannelsen, og jeg følte at det var forventninger til meg. Dessuten var det veldig gøy å være ambisiøs. Man skulle liksom være det, minnes han.
I dag er ungene voksne. Datteren jobber som fysioterapeut, og sønnen som advokat i Simonsen Føyen i Oslo. Som bestefar og med 40 års advokaterfaring merker Thallaug at han begynner å bli gammel. Fysikken er det ikke noe i veien med. Han har reist over store deler av verden, gjerne på sykkel. Han liker å tråkke opp veier selv, og å se hva som er bak de opptråkkede løypene. Det gjør han gjerne på sykkel. Eller ski. Jurister og dommere på befaringer i skjønnssaker har sett at han er en sprek fyr som det ikke er lett å holde tritt med. Men intellektuelt begynner Thallaug å føle årene på kroppen.
– Jeg studerte juss i 1964, og i dagens lovbok tilsvarer det side 720. Det er skremmende når lovboka slutter på side 3200. Å kunne henge med i det juridiske grunnlaget for yrket vårt er så utrolig krevende. Man skulle tro at man ble sikrere på seg selv ved å få livserfaring, og at man dermed ble sikrere i yrket, men de enorme kravene til å være a jour skremmer meg. De unge har et stort selvbilde og føler en glede ved å holde seg a jour. De blir oppglødd, mens vi gamle blir vettskremt, sier advokaten som av andre omtales som “utrolig kunnskapsrik og faglig dyktig”.
Idet Thallaug har sluttet å vri seg i stolen av ubehag ved vår tilstedeværelse, er blokken fylt og det er på tide å dra tilbake til hovedstaden. Publisitet er ikke forlokkende, og nå må det til og med tas bilder. Før vi drar kommer det et siste hjertesukk fra Thallaug.
– Ikke legg så mye arbeid ned i dette, da. Disse portrettene er alt for omfattende.
