Redaksjonen har lenge hørt rykter om en rabiat advokat i Sarpsborg. Små foruroligende drypp har havnet i inn-boksen vår fra Sarpsborgs lokalavis. Han har knust mobiltelefoner, snakket varmt om fri hasj og knekt vitale kroppsdeler i hoppbakken. Til slutt rant bare begeret over. Vi måtte snakke med denne hippien som høyst sannsynlig er en skam for standen.
Harald Otterstad ankommer naturligvis ti minutter for sent til avtalen. Han er ikke vanskelig å plukke ut på Gabler, in-stedet for Oslos advokater. Otterstad er verken in eller avslepen. Tvert i mot, han raser inn døra med håret til vært og landets mest slitte dokumentkoffert. Med hånden i fatle, selvsagt.
– Jeg begynte å hoppe på ski for to år siden. Målet mitt er å hoppe i kollen. Det må jeg visst se langt etter i vinter, etter at jeg falt i en mye mindre bakke. Men til neste vinter, sier Otterstad når han skal forklare det avrevne leddbåndet.
– Skihopping har grepet meg voldsomt, Jeg blir skikkelig rusa av spenningen, sier 50-åringen som alltid har likt fysiske utfordringer i en så stor grad at han i 2000 syklet Oslo – Trondheim,
gikk Birkebeiner`n på ski og løp Oslo Marathon.
Advokat mot sin vilje
Det er to ting Otterstad anklager foreldrene sine for. Det ene er at han er blitt advokat, det andre er at han ble født ti år for sent. Han var bare ni år da Beatles regjerte verdensscenen. Å bli født ti år for sent til Beatles har ridd ham som en mare i 50 år. For å kompensere har han spilt progrock i flere tiår og skrevet rockeleksikon for Sarpsborg. Orgelmusikeren ville helst inn på musikkonservatoriet for å gjøre en musikalsk karriere, men det ville ikke foreldrene hans.
– Foreldrene mine likte ikke at jeg spilte. De var redd det ville ødelegge skolegangen min. At jeg ble advokat skyldes i stor grad sosialt press hjemmefra. Jeg har borgerlige foreldre og en storebror som var lege. De mente at minstegutten skulle bli advokat, og det er en stor tragedie for meg at jeg ikke klarte å stå i mot presset, sukker Otterstad.
Tragedien er neppe så tydelig for Otterstads klienter. Som forsvarer glir han lett inn blant samfunnets utstøtte. Det ser man lett etter bare et par minutter utenfor tinghuset i Oslo. Klienter og potensielle klienter dras mot ham, enten for å snakke eller for å bomme røyk. Otterstad er for dem et etterlengtet pust i standen, selv om han ser på seg selv som en høyst middelmådig jurist.
Rockeren var ferdig jurist i 1981, jobbet noen år for fylkesskattekontoret i Østfold og i Hafslund Metall før han startet sin egen praksis i 1990. Nå er han fast forsvarer for Sarpsborg tingrett og Borgarting lagmannsrett, og har årlig mer enn 200 prosedyreoppdrag for domstoler og fylkesnemder i hele landet. Han holder seg til strafferett og barnevernsaker, der han får møte de underprivelligerte. Det trives han med, selv om han egentlig angrer på yrkesvalget.
– Jeg ville aldri ha gjort det igjen. Tror nok at jeg ville vært en mye bedre musiker enn jurist. Egentlig er jeg ingen analytiker, og jeg er et bevis på at man ikke trenger å være så glup for å ta embetseksamen. Jeg måtte lese bøkene fem ganger, mens kameraten min Knut Lie som nå er advokat i Askim husket alt utenat etter å ha lest gjennom pensum en gang. Så fikk jeg også karakterer som lå midt på treet, der jeg fortjente å ligge. Det var mye kona mi sin fortjeneste at jeg fikk det diplomet. Hun dyttet meg videre hver gang jeg hadde sluttet mentalt, sier Otterstad på utpust
– Jeg trøster meg med at jeg brukte relativt kort tid på studiet – totalt 4 ½ år..
Disset Harket
Knut Lie var en av de få studiekollegene som Otterstad fant seg til rette med i det konservative juristmiljøet i Oslo. Men, så spilte Li trommer og var god å ha som trommis i Deja Vu, der Otterstad spilte keyboard. Deja Vu var et Genesis-inspirert band som spilte mellom 1975 og 1978, men som aldri ga ut noen plate mens de holdt på. I ettertid er det imidlertid laget en uavhengig bootleg i Tyskland og USA. Knut Lie spilte senere i Askergruppen “Soldier Blue”, og Otterstad ble invitert på en konsert etter som de trengte en til å spille keyboard.
– Jeg kom for å høre på, men takket nei til tilbudet om å spille i bandet fordi jeg mente de hadde en alt for dårlig vokalist. Et band ville ikke bli tatt seriøst med en så håpløs vokalist, humrer Otterstad. Den elendige vokalisten var Morten Harket.
Otterstad spiller fremdeles. I gruppa “Flukt”, som representerer en flukt fra “hverdag og trøtte jobber”. Han bor fremdeles i Sarpsborg, selv om byen er “provinsiell”. Otterstad har prøvd mye, alt fra å være rockemusiker til å prøve seg på jagerflyskolen til forsvaret (men ble veid og funnet for lett), men han har havnet omtrent der hvor foreldrene var. Trygt og stabilt i det gode selskap. Det er sønnen Marius som har sluppet taket i det trygge, hverdagslige Norge. Han er profesjonell snowboardkjører i USA og en stor helt for faren.
– Da han var 12 fikk han et snowboard, og dermed var det gjort. Nå er han 23 år og tjener mer på å kjøre brett enn det jeg gjør som advokat. Han er på landslaget og kjører profesjonelt for 2-3 sponsorer i USA der han reiser verden rundt og viser seg frem. Marius er et godt eksempel på at man skal være tro mot evnene sine. Jeg må ha kjørt ham på trening flere hundre ganger, sier Otterstad og innrømmer at han nok treffer seg sjøl i døra når han kritiserer foreldrene sine for å realisere seg selv gjennom barna.
– Jeg unnskylder meg selv med at dette var noe han ville selv, forklarer han. Lillesøster på 15 vil bli brettkjører som broren, mens storesøster ble advokat.
– En periode jobbet hun i firmaet mitt, men nå er hun i Forbrukerrådet i Østfold. Hun syntes at livsstilen til faren var mer enn betenkelig, og anklaget meg for å være “nesten ikke til stede i mitt eget liv”. Det har hun rett i. Jeg har vært alt for mye på jobben. Det virker som at jeg gikk på jobb da hun var i niende og kom tilbake da hun var ferdig på gymnaset. Jeg frarådde henne å bli advokat. Hun var god til å danse ballett, og jeg mente hun heller burde satse på det. Advokatyrket er ikke noe som rører meg. Baksidene er for mange, og det handler ofte mer om form enn innhold. Hvor er egentlig hjemmelen for å pålegge meg å gå med slips i rettssalen? Det irriterer meg, og jeg føler at det går på personligheten løs. Det er motbydelig å se på disse pingvinene av noen kolleger av meg som står utenfor tinghuset og røyker eller sitter i kantina med kappa på. Er ikke det ubetenksomt i forhold til klienten som står ved siden av? Hva om noen av klientens bekjente kommer forbi og lurer på hvorfor han har behov for en advokat, sier Otterstad provosert.
Hasjliberalist
Otterstad hater losjevesenet og mener det holder lenge med et medlemskap i ølklubben Gambrinus. Han har bakgrunn fra “gølvet” på Borregård papirfabrikk der kan laget cellulose og kuttet opp fingrene. Tidligere har han offentlig erkjent å ha prøvd både hasj og LSD, og i 2000 skapte han furore i lokalavisen med artikkelen “Fri hasj og heroin på blå resept”. Artikkelen ble i første omgang refusert, men debatten raste i månedsvis. I artikkelen, som senere ble trykket i et eget hefte utgitt av kulturforlaget Ask, skriver Otterstad: “Jeg opplever det som frustrerende å løpe i nærmest skytteltrafikk mellom domstolene på Østlandet og forsvare personer som har ervervet og brukt hasj, mens jeg selv – helt lovlig – kan tylle i meg mengder av øl, vin og brennevin og få en atferd som sannsynligvis ikke bare er positiv for omgivelsene – foruten at det selvsagt er helseskadelig.” Otterstad ønsket en debatt, og debatt fikk han.
– Det var helt vilt. Fredrikstad Blad skrev på lederplass at jeg var på “ville veier”, mens folk på leserbrevplass lurte på om det hadde klikka for meg. Poenget mitt var at man kunne frigjøre store ressurser på å legalisere hasj. Jeg tjener meg jo rik på dette, men det er tragisk for de folkene det gjelder. Vi burde ha en annen reaksjonsbehandling, sier Otterstad engasjert.
Treffer klientene hjemme
Advokaten drar helst hjem til klientene sine. Da slapper de bedre av, hevder han. Er han ikke på hjemmebesøk, finner man han ofte i fengsel.
– Blir jeg dømt for å ha gjort noe galt, bør jeg bli innrømmet en betydelig strafferabatt, så mye som jeg har sittet inne, ler Otterstad.
I tillegg til å fotfølge narkomane på kanten av loven, tar Otterstad seg av barnevernsaker. Det er heller ingen enkel oppgave.
– Menneskelig er det krevende, men jussen er grei. Den største utfordringen er å gi noen råd som de egentlig ikke vil høre. Kjærligheten til et barn kan ikke måles, og de narkomane er like glad i ungene sine som det vi er. De vil også ha ungene hjemme, men når du har jobbet med dette får du en magefølelse for hvordan dette går, og da bør du si i fra dersom du mener at foreldrene ikke har en sjangs. For mange handler det ikke først og fremst om å vinne, men at de senere kan vise ungene at de hadde prøvd alt, at de ikke ga dem opp for lett. Likevel må jeg si at vi vinner ganske mange saker, på tross av alle ressursene barnevernet har, sier Otterstad.
Sammen med Knut Lindboe hadde Otterstad den aller første fylkesnemdsaken etter at barnevernloven kom i 1993, og Otterstad har lært seg å sette pris på Fylkesnemda. Han mener at Fylkesnemda har økt rettssikkerheten betydelig for foreldre som får problemer med barnevernet. Det eneste som gjør Otterstad betenkt er at mange sakkyndige etter hans mening har en uheldig pro-barnevernholdning. Barnets beste ligger i bunn også for Otterstads arbeid, men han innrømmer at han i disse sakene først og fremst er en forsvarer for foreldrene.
– I forhold til straffesaker har jeg lært av Staff som sier at han vil vite hva klienten vil si i retten, og ikke hva han faktisk har gjort, sier Otterstad som nok blir oppfattet som en “snill” forsvarer.
– Jeg får en del forespørsler om å bistå over grensen av det lovlige, for eksempel med å ta med brev ut på tross av et brev– og besøksforbud. Da må man vise karakter, og jeg pleier å si at bevillingen er vanskelig å få og lett å miste.
Mobiliker
Forsvareren brenner fortsatt for fri hasj, men denne gangen er det samfunnsstraff som hjertet hans renner over av. Domstolene er i følge Otterstad blitt flinkere til å prøve med samfunnsstraff selv for mer tunge kriminelle, men tiden det går fra man blir idømt samfunnsstraff til man faktisk står der med malekosten i hånden er for lang, mener han.
– Noen av klientene mine har måttet vente i månedsvis, og da er det lett å bli fristet. Det er tragisk å se hvordan man fengsler og herjer med de narkomane. Høyesterett har nylig avsagt en straff der en person fikk 90 dagers fengsel bare for å ha stjålet en mobiltelefon. Akkurat som om fengsel hjelper, sier advokaten som selv har et anstrengt forhold til mobiltelefoner. I 2001 knuste han mobiltelefonen sin for åpen scene. Målet var å klare seg helt uten. Det holdt i to år.
– Det var absolutt en roligere periode, men i forhold til jobben min og klientene ble det feil. Å klare seg uten mobil var rett og slett en luksus jeg ikke kunne forsvare, sier han og innrømmer at han er en “mobiliker” fremdeles, selv om han nå prøver å begrense bruken til dagtid, og la være å sende videre morsomme historier fra kolleger.
Det slår oss at 50-åringen som kom for sent til hippietiden neppe er den enkleste å leve sammen med, men ekteskapet med “Sarpsborgs vakreste 50-åring” har vart i hele 30 år. På tross at han selv hevder at han i store perioder av livet aldri var hjemme. På tross av at han hisser på seg halve byen. På tross av en urolighet i kroppen som han selv diagnostiserer som ADHD. Hvordan i alle dager har den gamle rockeren klart å holde på samme dama i 30 år?
– Periodevis har hun sett meg lite, men det er heller ingen god forklaring. De siste ti årene har hun jobbet som sekretær og kontorsjef, og da har vi så og si gått oppå hverandre. Hun er vel en tålmodig sjel. Nå har hun mast lenge på at jeg skal klippe meg, men det kan jeg vel ikke?
