Justisministeren utreder nå et forslag som kan føre til at antall jurysaker vil bli kappet med mer enn 50 prosent. Dette får den nyvalgte lederen for Forsvarergruppens av 1977, Frode Sulland, til å reagere.
- Dersom det går mot nye stormer for juryordningen, vil forsvarerforeningen spille en viktig rolle, sier Sulland som ikke utelukker aksjoner dersom medlemmene i forsvarerforeningen stiller seg bak motstanden. Personlig mener han at dommerholdninger er et stort rettssikkerhetsproblem.
- Enkelte dommere er raskere til å slå ned på det forsvareren driver med, enn det aktor gjør. Jurymedlemmene har veldig stor respekt for dommerne, og det er ingen løsning å sette lekdommere i samme rom som fagdommere. Enkelte dommere bruker sin autoritet bevisst eller ubevisst og utnytter denne respekten. I Sandsdalen-saken gikk man to runder i Lagmannsretten. Først med en jury der juryen kom ut tre ganger for å spørre om hvilke friheter de hadde til å frita den aldrende legen for straff. Jeg måtte konkretisere flere ganger at de hadde denne friheten, for Lagmannen ønsker å binde opp juryen slik at de var nødt til å dømme ham. Da saken kom opp igjen i Lagmannsretten uten jury, var det ingen dissens fra lekdommerne ved domfellelsen. Man kan lure på om disse hadde fått den samme friheten til å frifinne, som det juryen hadde fått, sier Sulland. Sulland vil heller ikke at juryen skal begrunne kjennelsene, men åpner opp for at dele opp spørsmålene til juryen, for å sikre at de har vært gjennom alle momenter i saken.
Frode Sulland stiller egentlig ikke opp til profilintervjuer. Det er ikke det at han er mediesky på noen måte, men han vil helst snakke sak. Derfor sa han ja til ledervervet i Forsvarergruppens. Han vil jobbe for saken. Han opplever et stadig økende press mot forsvarerollen, både i den offentlige debatten, og i forhold til påtalemyndigheten og dommerne. Forsvarerne er blitt rettsvesenets siste husmenn, hevder han og legger til at rolleforståelsen i norsk rett ikke lengre er en selvfølge. Forsvareren er blitt et nødvendig onde som man helst vil plassere i periferien i rettssalen. Man stiller spørsmål til forsvarerollen og hevder at også forsvareren har et ansvar for at ”sannheten skal frem”. Stadige innskjerpelser i forhold til rettssikkerhetsgarantier og straffereaksjoner viser at det ikke bare er tabloidene som glemmer at forsvareren har en rolle å spille i rettssalen. Sulland mener det er behov for en motvekt mot disse rådende vindene, og vil gjøre sitt. Derfor stiller han opp som leder for aksjonsutvalget i den rabulistiske foreningen.
- Jo da, vi vil nok fremdeles være en radikal gruppe. De som jobber som forsvarere har som regel et radikalt utgangspunkt, og vil jobbe for klientens interesser, sier Sulland.
Jazzer ned
Han virker ikke så radikal, der han sitter bak en kaffekopp på en av byens jazz-kafeer. Han er på fornavn med innehaveren, og det var ikke så lett å finne plassen ved hjelp av et navn som nok er kjent i jazzmiljøet, men ikke ellers. Jazzmusikken danner etter hvert et irriterende bakteppe for samtalen, men Sulland er i sitt rette element. Kafeen er koblet sammen med en butikk for jazzinteresserte, og her tar han gjerne med seg plater hjem. Sulland kan faktisk spille. Klarinett. Men, bare for ungene, når de skal sove. Han ble aldri musiker.
Eller skiløper. Selv om han har vært aktiv turrennsløper. Med pokaler og ”først-i-mål”-opplevelser. De tok slutt da han fikk barn i 1984. Da måtte han ta en 12-års pause fra renn. Isteden ble det småbarn i pulk. Som han ikke har sluttet med enda. I påska var familien på Finse for å gå på ski. Med en 18 måneder gammel datter i pulk.
- Hun var ikke særlig fornøyd med å ligge i pulk. Antakelig syntes hun det var veldig kjedelig, og jeg kunne bare ta henne med meg når det var sovetid for henne, smiler Sulland. Han er flink med unger. I alle fall døtre. Nå er han startet på kull nummer to, som også består av en jentebaby. Han har tre døtre fra før av, fra et tidligere ekteskap. De er 22, 29 og 15. Ingen av dem ser ut til å bli jurister. Den eldste datteren er ferdig med en bachelor i sammenliknende politikk. Den andre er akkurat ferdig med Romerike Folkehøyskole, der hun bestemte seg for ikke å bli skuespiller. 15-åringen er nylig ferdig med videregående skole, og har enda ikke bestemt seg for hvor hun vil videre. Men, juss blir det neppe. Sulland kommer fra en juristfamilie, men det var heller ikke en selvfølge at han skulle gå i farens fotspor.
- Med en far som var bransjeadvokat og en bror som var forretningsadvokat vegret jeg meg for å gå i deres fotspor. Jeg opplevde en stor motstand i meg selv mot å bli advokat, og det ble tre lange prosesser. Først motstand mot å ta jussen. Så i forhold til å bli advokat og deretter en runde om det å bli forsvarer. Jussen opplevde jeg som ”den bredeste veien” i allmennutdanningen, og utsatte yrkesvalget på den måten. Dessuten hadde jeg en dragning mot et sterkt samfunnsmessig engasjement. Jeg opplevde jussen som et godt verktøy for å kunne ha et samfunnsengasjerende yrkesliv.
- Jusstudiet og jurister oppfattes normalt som konservative.
- Det handler mer om hvem som studerer, enn om jussens vesen. Jusstudiet lærer deg hvordan samfunnet er regulert, og hvordan du skal hjelpe de som samfunnet har tråkket på. Hvordan man skal ivareta enkeltmenneskets interesse. Jeg mener at jussen er et godt virkemiddel for et radikalt samfunnsansvar, sier forsvarsadvokaten.
Under cover på jussen
Sulland brukte engasjementet sitt på jusstudiet ved å være redaktør for Stud Jur og endre det fra å være et ”sosietetsblad” til et virkemiddel i studentdebatten. Blant annet innførte han terningkast og ”under cover”-virksomhet.
- Vi anmeldte både forelesningene og lærebøkene, og var svært kritisk til karaktersystemet og pedagogikken på studiet. Redaksjonen ”Sulamittene” gjennomførte blant annet blindtesting av innleveringsoppgaver. Vi sendte inn samme oppgave til ulike forelesere, og fikk alt fra laud til stryk på samme oppgave. Lærerne mente at ”laudgrensen er noe man føler”, og at det ikke var vanskelig å sette riktig karakter. Det klarte vi å tilbakevise. Nå er det nok blitt bedre, og man har fjernet de meningsløse hundredelene, sier Sulland.
Sulland er partner i Advokatfirmaet Hestenes og Dramer & Co, firmaet som opprinnelig ble etablert av Olav Hestenes. Firmaet er nå i en ”omskiftelig fase”, der et par av advokatene er på vei ut. For tiden er det seks partnere, tre ansatte advokater og tre fullmektiger i firmaet. Dramer, som var den opprinnelige partneren til Hestenes, jobber fremdeles i advokatfirmaet. Det samme gjør Berit Holm, Hestenes sekretær og en viktig person i Forsvarergruppen. Mens Holm har vært på kontoret i mer enn 30 år, kom Sulland inn i 1989. Da ble det gjennomført en nystarting av firmaet, og de tok opp to partnere og to fullmektiger. Sulland kom inn som fullmektig etter å ha jobbet hos sivilombudsmannen, som byråsjef i justisdepartementets lovavdeling og som dommerfullmektig i Grimstad.
- Da hadde jeg vært innom alt, og ville prøve meg som advokat. Som dommer erfarte jeg mye om hva man bør gjøre og ikke bør gjøre som advokat. Kardinalsynden er å være dårlig forberedt. Det merker man raskt som dommer, og innsigelsene man kommer med får lavere troverdighet. Dessuten må man passe seg for å ødelegge de gode argumentene med de dårlige. Det er ikke nødvendig å snu alle steiner, da ser man ofte ikke det vesentlige. Faren er at man drukner de gode argumentene med argumenter som ikke er så holdbare, sier Sulland.
Grove feil
Sulland var i fjor en av Norges 20 mest omtalte advokater, og det har særlig vært Orderud-saken som har gitt ham mye publisitet. Som forsvarer for Veronica Orderud er han ikke like fornøyd med hvordan han har taklet mediestormen.
- Jeg har gjort grove feil i forhold til media. Forhåndsdømmingen i Orderud-saken var betydelig. Vi var klar over hvor stor makt media hadde. Det er mulig at kreftene var så sterke at vi ikke kunne ha løst det annerledes, men vi opplevde at vi ikke klarte å skape et annet virkelighetsbilde. Dette var en ubeskrivelig vanskelig sak å håndtere i den offentlige arenaen, sikker Sulland.
”Kjendisadvokaten” har selv et motstridende forhold til media. Han mener at å håndtere en sak på flere arenaer – også i media, er blitt en tilleggsbelastning som gir stadig større utfordringer. Blant annet fordi det er stadig flere kanaler og media som presser på. At nettavisene er kommet på banen betyr at mange medier har to redaksjoner som jobber parallelt med saken. Sulland beskriver det som en ”veldig belastning” for advokaten i de sakene det stormer rundt.
- Journalister har generelt sett lite respekt for folks privatliv. Presset er nå så stort at man nesten må ha en egen pressemedarbeider. Domstolene har ikke tatt inn over seg disse merbelastningene. Istedenfor å øke timeantallet i disse sakene, skjæres det til stadighet ned, sier han.
For klienten er det i følge Sulland svært viktig at advokaten kjenner sin besøkelsestid når media ringer. Han mener den offentlige arenaen er like viktig som rettsarenaen, og at det hjelper klienten lite å bli frikjent i retten om han blir dømt av offentligheten. Når det gjelder Veronica Orderud har Sulland i fire år jobbet, for det meste ubetalt, for å få opp saken for gjennopptakelseskommisjonen. Nå har han fått betalt av kommisjonen for å sluttføre dette arbeidet. Sulland sier at han ikke hadde lagt ned så mange gratistimer om han ikke trodde på Veronica Orderuds versjon av saken, men at hans egen tro og oppfatning om klientens skyld og uskyld er ”lite sentralt”.
- Man stiller seg ikke lengre det spørsmålet, det er en del av profesjonaliteten. Jeg er ikke nysgjerrig på mine egne saker, men jeg kan nok være det på andres saker, smiler han.
Naiv stykkprisreform
Sulland har allerede klirret med sablene ovenfor justisministeren og hans varslede stykkprissatser. Han tror ikke nødvendigvis det blir enklere å være forsvarer med en strafferettsadvokat på taburettet.
- Jeg håper at vi vil snakke samme språk og ha felles erfaringer, men foreløpig er jeg skeptisk. Innspillene Storberget har kommet med til nå viser ikke at han har forståelse for forsvarerens ansvar og oppgaver. Tvert i mot, foreløpig har vi sett beskjæringer av hvilken bistand klientene skal få, særlig i barnevernssaker og i forhold til bistandsadvokatenes tjenester. Stykkprisforskriften vil kunne bety et alvorlig inngrep i advokatbistanden. Justisministeren sier advokatenes avlønning vil bli den samme, og at det jevner seg ut ved at man jobber mer med noen saker, og mindre med andre. De klientene man da vil jobbe for lite for, vil nok ikke være glad for at man jobber med for andre i andre saker. Storberget mente at advokater har en etisk forpliktelse for å jobbe fullt ut med alle saker uansett, men jeg gadd se det disiplinærorgan som ville felle en advokat for ikke å jobbe ut over stykkprissatsene, sier Sulland som likevel har trukket tilbake forsvarergruppens trusler om aksjoner i denne omgangen.
- Vi har hatt en virkningsfull dialog med justisministeren der vi har fått inn presiseringer som løser opp i de verste konsekvensene. Vi er også inne i en evalueringsgruppe, og Anne Kristine Bohinen og jeg har hatt vårt første møte i referansegruppa. Dermed føler vi at protestene våre er blitt tatt på alvor, sier Sulland som i denne saken også er fornøyd med Advokatforeningens arbeid for å rikke stykkprisforskriften.
- Her har Advokatforeningens ledelse og Forsvarergruppen vært helt på linje og spilt på lag fra første dag. Slik har det jo ikke vært bestandig, konstaterer forsvareren.
Kjemper for retten til å dø
Om det er gravalvoret i jobben eller Sullands verdensanskuelse generelt vites ikke helt sikkert, men en av hjertesakene til Frode er aktiv dødshjelp. Interessen ble vakt da han var forsvarer for Lege Christian Sandsdalen, som i 1996 satte en dødelig dose morfin på MS-syke Bodil Bjerkmann, etter ønske fra Bjerkmann. Men, allerede i 1985 ble Sulland sekretær for Straffelovskommisjonen, og som medlem av kommisjonen noe senere var han med på å behandle problemet. Så sent som dagen før intervjuet var Sulland i Human-Etisk forbund og holdt foredrag om dødshjelp, etter at han har vært med i utvalget som skulle lage en innstilling til foreningens debatt om spørsmålet.
- Jeg tror det kommer til å bli endringer på dette området også her i Norge. Vi ser endringer internasjonalt, der det har vært en voldsom debatt i Frankrike og i Storbritannia, mens man i Oregon USA har valgt å gjøre aktiv dødshjelp lovlig. Antakelig er dette holdninger som er i bevegelse også i Norge, og jeg registrerer at jeg var en del av mindretallet i Straffelovkommisjonen, mens jeg var en del av flertallet i Human-Etisk forbund. Holdningsundersøkelser viser et flertall for oppmykning, men posisjonen til legestanden og statskirken i Norge har gitt dem et gjennomslag som er større i Norge enn ellers i Europa. Nå er det også en prosess her i landet med en oppmykning av religionens styrende kraft i skolen og barnehagene og en debatt rundt det å skille kirke og stat, så noe skjer vel her også på området, sier Sulland, som er medlem i Human-Etisk forbund.
Falsk lojalitet
Forsvarere er regnet som mer rufsete enn andre advokater, og det diskuteres høylydt rundt klientsnapping og etiske overtramp blant standens sorte får. Er det noe Forsvarergruppen skal rydde opp i?
- Det er en sterk konkurranse blant strafferettsadvokater, og noen få tråkker over grensene. Problemet er at det er vanskelig å få frem klare holdepunkter for hva som skjer og avdekke faktum. Nå går det myr rykter blant journalister og dommere, rykter som kan ramme advokater som ikke har gjort noe galt. Selv har jeg kjørt en klagesak gjennom forsvarergruppens etiske råd og videre inn til disiplinærutvalget til Advokatforeningen. Begge ganger konkluderte disiplinærorganene med sterk kritikk, sier Sulland som innrømmer at ikke alle er like flinke til å ta tyren ved hornet. Et hvert miljø har et behov for å beskytte medlemmene sine, noe som kan føre til det Sulland kaller ”falsk lojalitet”. Det er prosesser Sulland kjenner godt til. I 1987 var han med professor Anders Bratholm til Bergen for å undersøke påstandene i politivoldundersøken til Alf Nordhus. I tre måneder gjorde Sulland intervjuer, og konklusjonen var klar. Alf Nordhus hadde i all hovedsak rett. Alf Nordhus er et av forbildene Sulland trekker frem.
- Nordhus var en som aldri lot noen slippe unna i vitneboksen, som Staff gir det ytterste av eksaminasjonskunst i dag. Jeg skulle også ønske at jeg hadde litt av Olav Hestenes, men jeg er ingen kunstner og skuespiller som han var. En straffesak dreier seg mye om å fortelle en historie, og evnen til å fortelle er viktig. Samtidig ser jeg opp til Ole Jacob Bae og hans mer analytiske og lavmælte type. Han har stor troverdighet i retten og beviser at det ikke gjelder å skrike høyest, sier Sulland.
Vaginalstat
Selv virker Sulland både analytisk og lavmælt, og man skulle ikke tro at han klarte å hisse på seg verken klienter eller kolleger. Det har han, og særlig konflikten med Harald Stabell ble slått opp med store bokstaver i tabloidavisene da Orderud-saken pågikk for fullt. Nå skal Sulland og Stabell samarbeide i en sak som skal gå over syv uker, der de skal forsvare hver sin tiltalte i en sak vedrørende sponsorservice. Det tror Sulland skal gå uten at avisene melder om ”isfronter” mellom forsvarerne.
- I Orderudsaken hadde vi en konflikt som var alvorlig nok. Nå tror jeg ikke det vil bli noe problem, beroliger Sulland.
Også på hjemmefronten klarer Sulland å hisse på seg kollegene sine. Det vil si, han er samboer med 37 år gamle Cathrine Grøndahl, som også jobber i Hestenes og Dramer. Grøndahl er poet ved siden av advokatjobben, og hjemmesituasjonen kan til tider bli påtrengende feminin.
- Jeg føler det ofte som at jeg bor i en vaginalstat med fire døtre, samboer, ekskone og en mor som er enke. Det er krevende til tider, men spennende. I hele høst hadde jeg permisjon med min yngste datter, men det er ikke slik at jeg skal ”ta igjen for alt det tapte” med kull nummer to. Også med de andre barna var jeg absolutt til stede. Jeg har gått hjem tidlig for å hente i barnehage, og har alltid fredet helgene. Så fikk jeg heller jobbe ut over kveldene, etter at ungene var i seng. Å bli 50 og samtidig være småbarnsfar gir meg imidlertid litt mer trygghet. Jeg vet at ting går over, og har mindre behov for å forfølge ambisjonene, sier Sulland som også tar seg tid til å holde seg i god fysisk form. Dessuten leser han ikke mindre enn 10 aviser daglig, en vane som neppe blir mindre viktig som leder for Forsvarergruppen.
