Det tok seks måneder før vi fikk en intervjuavtale med Ellen Holager Andenæs. Hun måtte bare gjøre seg fredig med Nokas-saken og et par andre småting først. Vi treffer henne samme dag som hun forteller Borgarting Lagmannsrett at Kjell Inge Røkke er klar for å spikre paller noen uker. Det betyr ikke at hun er arbeidsledig de nærmeste ukene. Nå er det Wonderboy-saken som venter.
Heldigvis for Ellen har hun en mann som vet hva det betyr å jobbe mye, hun har voksne
barn og en advokatassistent som faktisk fungerer som en høyre hånd. Dessuten jobber hun et steinkast unna Oslo Tinghus og Borgarting, og har hengekøya lagelig plassert utenfor kontordøra. Det gjelder å ta en ting av gangen. Ellen Holager Andenæs er ikke av de kvinnene som har dårlig samvittighet for alt hun ikke rekker å gjøre. Hun omtaler det selv som en dårlig egenskap.
- Jeg lever i nuet og bekymrer meg stort sett bare for det som skjer der jeg er. Da barna var små hendte det at jeg fikk et stikk i hjertet når jeg så andre mødre komme leiende på sine poder med en is i den andre hånden. Da tenkte jeg på hva jeg egentlig gjorde på jobb, og at det burde vært meg som gikk og leide mine småtasser. Men, det gikk alltid over. Jeg skrev siktelser mens barna så på barne-TV, og lot som om vi hadde kvalitetstid. Ved å sitte der de andre satt var det lett å skape en illusjon om at mamma var hjemme, ler Andenæs.
Ingen TV-karriere
Det er lett å like advokaten som fikk navnet "Jern-Ellen" da hun var sjef for ordenspolitiet. Hun er sjarmerende på en litt moderlig måte, og det er lett å se at hun ikke tar seg selv veldig alvorlig. De fleste husker henne helst fra Twist-reklamen på 60-tallet og at hun vikarierte da Silje Stang brakk ryggen i Torsdags-klubben. De tre torsdagene som programleder ga øredøvende positiv kritikk fra selv de bistreste TV-anmelderne, og Andenæs fikk flere tilbud fra TV og radio. Hun sa nei til alle, og skrev det på kontoen over misforståelser.
- Antakelig var det overraskelsesmomentet ved at de trodde at der kom hun vanvittig kjedelige der, og så var jeg likevel ikke fullt så kjedelig. Men, det kan jo hende jeg dukker opp på skjermen igjen, dersom jeg får være med på noe kjempegøy. Jeg likte den frekke stilen på Torsdagsklubben, men kan berolige folk med at jeg ikke har noen planer om en TV-karriere. Noen synes nok at det var upassende av meg å ta utfordringen med Torsdagsklubben, at det var lite verdig, men de fleste tilbakemeldingene jeg har fått har vært positive. Særlig morsomt er det når ungdom kommer bortom og skal hilse på "hu derre kule fra tv", sier hun.
Alle øvelser som går på å ta seg selv mindre høytidelig mener Ellen er sunt. Det vil si, ordet hun bruker er forebyggende. Tar man seg selv for høytidelig, kan man lett klappe sammen dersom det kommer kritikk mot en i mediene. Det vet hun mye om. Selvhøytidelighet kan føre til en tidlig død, og i hennes verden er det mange selvhøytidelige mennesker. Særlig i advokatbransjen.
- Verdighet og pompøsitet bør bekjempes med nebb og klør. Blant advokater blir noen pompøse i påfallende ung alder, og mange blir det når de bikker femti. Jeg har forsøkt å unngå å få den advokatsykdommen der. Det er lurt å dempe selvhøytideligheten, for da faller man ikke sammen om noen gir deg et spark, smiler forsvarsadvokaten.
Foran i toget
Det er mange som har gitt Ellen Holager Andenæs et spark opp gjennom årene. Særlig kunne det gå hardt for seg da hun var sjef for ordenspolitiet i Oslo. Hun omtaler det selv som "høydaren" i karrieren hennes. Da fikk hun treffe paven og mange andre internasjonale topper som besøkte hovedstaden i løpet av de syv årene hun var sjef for ordenspolitiet. For ikke å glemme at hun hadde hele ordenspolitiet under seg og en hovedstad å holde orden i.
- Det var utrolig moro. Jeg hadde tusen mann og en by å rydde opp i. Vi hadde blanke ark hver dag og ante ikke hva som kom til å skje. Det var demonstrasjoner og statsbesøk, og 17. mai fikk jeg ri foran i toget. Det var en absurd opplevelse. Jeg red foran stabsmusikken og lurte på hvordan i alle dager en jussutdannelse kunne føre meg hit. Hva var det med jussen som brakte meg i en sånn posisjon? En fantastisk opplevelse, sier Andenæs.
Jobben som "Jern-Ellen" var også en utsatt posisjon, og kvelden etter at ordenspolitiet hadde fjernet "gjerdet" av sementtønner utenfor Blitz en januardag i 1994, gikk blitzerne løs på gjerdet rundt ordenspolitisjefens villa på Ullern. Heller ikke det tok fru Andenæs særlig alvorlig.
- Det var jo en morsom hevn fra blitzerne. Ungene syntes det var gøy. Endelig skjedde det noe på Ullern. Plutselig krydde det av politi, og alle ble stoppet på trikken. Ja, det var et ordensmessig høydepunkt på Ullern, ler Ellen.
Mafiatilstander
For en vanlig, menig journalist er det ikke lett å se sluggeren i den sjarmerende firebarnsmoren. Vi klarer ikke å lokke den frem heller, men vi kan jo tillate oss å skrape litt i overflaten. Ellen Holager Andenæs har vært under etterforskning av Asker og Bærum politikammer for å ha skullet påvirke Christer Tromsdal som vitne – et vitne som riktignok ble frafalt av begge parter under hovedforhandlingen. Saken ble ”henlagt etter bevisets stilling” i mai, men Tromsdal har uttalt at han vil påkjære henleggelsen. Christer Tromsdal mente også at hun hadde utsatt ham for frihetsberøvelse. Han mener at Ellen Holager Andenæs og hennes assistent har beslaglagt flere av hans eiendeler og låst dem inn i en container Brennpunkt-redaksjonen mener å ha bevis for at leies av kontoret til Ellen Holager Andenæs. Tromsdal skulle være vitne i saken mot Kjell Inge Røkke, et mediesirkus der Andenæs strakk seg langt for å bevise at Røkke ikke handlet ulovlig. Blant annet dro hun selv til Sverige for å ta båtsertifikatet via snarveien. Andenæs vil ikke si noe om anmeldelsen, ut over at hun er glad for at det er en person som Christer Tromsdal som anmeldte henne, og ikke noen andre.
- Jeg har dessverre ikke kunnet forsvare meg mot beskyldningene fordi jeg har følt meg bundet av taushetsplikten overfor klienter. Dette er en belastning mange advokater må finne seg i, sier hun.
Andenæs vil heller ikke si noe om avlyttingsutstyret som ble funnet på kontoret hennes. Forholdet ønsker hun ikke å anmelde, selv om hun mener at en slik overvåking er det verste bruddet på advokaters taushetsplikt som man kan oppleve. Mafiatilstander?
- Det er iallfall en del personer som med fordel kunne reist vekk fra denne byen. Jeg tror at avlytting av advokatkontorer er et ekstremt angrep og antakelig svært sjeldent. Jeg vil ikke si noe om den saken, med unntak av at der kjeltringer værer penger, er det også mange haier i farvannet, sier hun.
Tilfeldig karriere
Få kjenner strafferettspleien så godt som Ellen Holager Andenæs. Hun var politijurist i 5 år, statsadvokat i fire år, politiinspektør og sjef for ordensavdelingen i syv år, sjef for kriminalavdelingen ved Oslo politikammer i et år og konstituert sjef for Politiets overvåkingstjeneste i ett år. I 1997 fant hun ut at hun hadde lyst til å praktisere som advokat. På tross av at hun hadde ført en mengde høyesterettssaker som statsadvokat måtte hun ta det obligatoriske advokatkurset for fullmektiger for å få retten til å praktisere som advokat. Andenæs trives godt i forsvarerrollen, og mener CV'en hennes stort sett er bygget på tilfeldigheter i tillegg til mye arbeide og arbeidsglede.
- Det var mange kjekke gutter som studerte juss, og broren min hadde allerede begynt. Jeg tenkte først at jeg skulle bli tannlege som far, eller filolog som mor. Jeg hadde ikke noe brennende trang til å bli jurist, men hadde iallfall lyst på en utdannelse jeg mente man kunne leve av. Så slang jeg innom jusstudiet. Jeg har aldri vært karrierebevisst, men mener man bør gjøre det beste i den jobben man har. Hvilke tilbud man får er tilfeldig, og det viktigste man gjør er å si nei til de gale tilbudene. Den største faren kan faktisk være at man kommer for langt i karrieren, slik at man når sitt eget inkompetansenivå, sier Andenæs.
Hater nettverk
At mange får jobber de egentlig ikke er kvalifiserte for, er en av grunnene til at Ellen Holager Andenæs "hater" nettverksbygging og mentorer. Promoterer man seg selv for sterkt kan det føre til at man havner i jobber man ikke mestrer. Andenæs mener det er jobben du gjør som skal selge deg inn, og misliker nettverksbygging fordi hun mener det handler om å skaffe seg de rette forbindelsene, ikke å gjøre sitt beste i den jobben man har.
Når vi parerer utspillet hennes med at hun selv jo har et av Norges beste nettverk, og at det er lett for henne å sette seg på sin høye hest, hun som svømmer i de beste sakene og de rikeste klientene, får vi en liten innrømmelse.
- Når man kjenner så mange som det jeg gjør, er det lett å håne andre som bygger nettverk, det ser jeg. Men, jeg nekter plent å kalle min bekjentskapskrets for et nettverk. Dette er ikke folk jeg har blitt kjent med fordi jeg vil oppnå noe. Aldri har jeg skaffet meg så mye som en bekjent fordi jeg hadde planer om å bruke ham til noe. Jeg spyr av nettverksbygging, der man går ut og spiser lunsj med noen bare fordi man antar at man kan få bruk for dem, fnyser hun.
Andenæs er heller ikke enig i at kvinner trenger nettverk bedre enn menn.
- Jeg er ikke i tvil om at de kvinnene som er flinke nok og villige til å jobbe hardt, får tilbud om de gode jobbene. En betenkelig utvikling er imidlertid endringen av karaktersystemet. En vesentlig årsak til at jenter har hevdet seg så godt innenfor de juridiske disipliner, er at man har vært så opptatt av karakterer i den juridiske verden. For å sette det på spissen har det hatt lite å si om man er en kvinnelig muslim med burka, så lenge man har hatt den beste karakteren. Nå er karaktersystemet mye mer grovkornet, og det kan komme til å gå ut over jenter, innvandrere og studenter fra distriktene uten de rette forbindelser, sier Andenæs.
Norges mest spesielle assistent
En av jentene Ellen Holager Andenæs har mentorert frem selv, er assistent Anna Nielsen. Det var tilfeldigheter som første til at Nielsen havnet på Andenæs sitt kontor, tilfeldigheter de begge har utnyttet fullt ut. Anna er med Andenæs i retten og på klientmøter. Hun styrer dagen til Andenæs med hård hånd, og tar selv fengslingsbesøk og skriver klager. Dette er en praksis som også domstolene har akseptert, og Anna oppnevnes jevnlig som medhjelper i retten. Fengslede klienter lærer seg fort at den som lettest kan hjelpe dem med soningsforhold og permisjoner, er Anna. Da Andenæs og Nielsen skulle til Spania i en sak, laget Advokatforeningen et eget, internasjonalt identifikasjonsbevis for Nielsen. Det har aldri blitt gjort før, og forløpig er det antakelig ingen andre enn Andenæs som bruker advokatassisten sin på denne måten. Vi får Anna Nielsen inn på kontoret for selv å se samspillet mellom dem. Samarbeidet er utvilsomt et lykketreff for de begge.
- Hun er av uvurderlig betydning for meg. Jeg, som er flink til å la folk utfolde seg, traff på en person som er ekstremt selvstendig. Raskt så jeg at det var bortkastet å bare la henne svare på telefonene mine. Hun bearbeider alle henvendelser, vet hvilke saker meg ikke påtar meg og kjenner meg godt nok til å vite hvilke intervjuer jeg sier ja til. Fra dag en gikk hun 100% inn for jobben med en enorm nysgjerrighet. Jeg tror det er mange flinke advokatassistenmter rundt omkring i landet som ikke slipper til. Her er hun mye mer enn daglig leder ved kontoret, sier Andenæs.
- Jeg ville ikke valgt å bli advokatfullmektig i steden for assistent. Som assistent kan du lettere ta administrative oppgaver. Dessuten er det mye lettere å møte klienter og andre. Når folk møter en assistens, skjønner de ikke hvem du er. De forventer ingenting. Du starter i minus hundre og går ut i to hundre. Økonomisk ville jeg heller ikke tjent noe på å bli advokat, sier Anna Nielsen.
- For meg gjør du fullverdig innsats. Du kommer inn på kontoret, slenger forslag til brev i bordet og ber meg om å signere. Som regel er det intet å rette på, og jeg ber deg ofte om råd om hvordan jeg skal angripe de sakene jeg har, svarer Andenæs.
- En assistent vil ikke oppnå respekt om hun ikke får være med på møtene, eller om hun møter med munnkurv, legger Anna til.
- Dessuten har du jo ikke akkurat respekt for autoriteter, ler Ellen.
- Nå er det jo kanskje lettere å jobbe som assistent i straffesaker. Det eneste du trenger, er god kjennskap til straffeprosessloven og straffegjennomføringsloven, sunn fornuft og en evne til å sette seg inn i faktum i saken, innvender Anna.
- Man behøver ikke alltid være jurist for å se hvor skoen trykker i en straffesak, nei, legger Ellen til.
- Politiet liker ordningen vår godt. Det er mye raskere for dem at en assistent blir sendt over i et avhør, enn at man må vente til den dagen advokaten har tid. Det kan jo gå både vinter og vår om man må vente på advokaten, sier Anna.
- Vi er ikke uunnværlig bare fordi vi har juridikum. I en sak vi har nå er det 16 000 telefonsamtaler. Disse må vi gå gjennom sammen med klienten. Å bruke Anna er både ressursbesparende og kostnadseffektivt, sier Andenæs.
- Domstolene betaler meg halv sats, så det blir billigere for domstolene. Dermed er også de fornøyd, sier Anna overbevisende.
Sorte får
Andenæs opplever sine kolleger som seriøst arbeidende for klientene, og med et bevisst forhold til de etiske regler.
- Det er leit og uheldig at det stadig skrives negativt om forsvarere. Man må tåle at klienter bytter forsvarere, det skjer hele tiden for alle som driver med straffesaker Jeg er lei av den stadige gnålingen om at andre stjeler klienter. Det er sjelden ”tyveri” som ligger bak når en av mine klienter velger en annen advokat. Jeg opplever at jeg har en fin gjeng med kolleger, og stusser over hangen til å henge hverandre ut. Antakelig tror man at man ved det fremhever seg selv som ufeilbarlig. Jeg savner kollegialiteten (ikke kameraderiet) i politiet. Der var man mer real mot hverandre. Man må slutte med å fremheve egen bransje som skitten og uhederlig, for selv å fremstå som motsatsen. sier Andenæs.
Rettssystemet er imidlertid Andenæs beredt for å gå på barrikadene for å få endret. Reaksjonen til Andenæs da fagdommerne opphevet juryens frifinnelse av Thendrup, var ekte. Hun hadde ikke trodd at fagdommerne ville oppheve en så klar frifinnelse. Nå vil hun endre loven.
- Jeg blir nedtrykt når folk sier at dette er en spiker i kista for juryordningen. Dette må jo være en spiker i kista for fagdommernes mulighet til å tilsidesette frifinnende kjennelser. Her hadde man en jury som svarte ja på 41 spørsmål, og nei på to. Hvorfor aksepterte fagdommerne hvert eneste ja-svar, og ikke Thendrups nei-svar? Særlig etter at lagmannsretten brukte store deler av rettsbelæringen på å innprente at tvilen skal komme tiltalte til gode. Etter 200 vitner og fem måneder med rettsforhandlinger tilsidesetter de en klar jurykonklusjon. Det er selvsagt umulig å gjenskape en slik fullstendig belysning av saken i neste runde. Jeg anså det nettopp av den grunn som utelukket at det skulle bli en tilsidesettelse, og mener at det er arrogant i en slik sak å tilsidesette en kjennelse bare fordi man ikke er subjektivt enig i den. Den juridiske maktarrogansen preger systemet vårt, og loven bør endres for å sette en stopper for denne.. Den dag i dag er tilsidesettelsen en gåte for meg. Ja, jeg vil si at den er nesten uforståelig. Og jeg har møtt en rekke dommere fra alle instanser som sier de ble like forbløffet som det jeg ble, hevder Andenæs.
La humla suse
Mens både mannen og svigerfaren er kjente figurer i juridiske fagbøker, kommer Ellen selv fra en ikke-juridisk familiebakgrunn. Men, etter henne kommer det bare jurister. Ellens fire barn er alle voksne. To døtre og to sønner er alle tatt av jussen. Tre studerer og en er dommerfullmektig. Ellen påstår hun har advart dem alle sammen, og hun tviler på at det er mannen Mads Henry Andenæs eller svigerfar Johs. Andenæs som har overbevist ungene på bakrommet om at jussen er det eneste saliggjørende. Selv drømmer Ellen om en rolig tilværelse. I alle fall i feriene.
- Du finner ikke meg i noen opplevelsespark, nei. Drømmen er at ingenting skjer. Det at svanen har lagt rede midt på stien mot sjøen bør være toppen av sommerspenningen. Noe ut over det vil jeg helst ikke oppleve, sier Andenæs før hun villig legger seg i kontorets hengekøye for en liten fotoseanse.
