For fire år siden jobbet Cathrine Moksness på Sprøytebussen og la merke til at mange av brukerne hadde juridiske problemer de ikke fikk hjelp til å løse. Et prosjekt begynte å manifistere seg som en ide, men Rusmiddeletaten i Oslo ville ikke støtte ungjenta. Det ville Bymisjonen og Franciscanerhjelpen og Advokatforeningen. Nå har Gatejuristen 50 frivillige jurister, tre ansatte og to i prosjektstilling for å hjelpe de narkomane.
Nylig åpnet Gatejuristen avdeling Tromsø, og planen er nye gatejurister i Hamar, Bergen og Kristiansand. En egen start-pakke er utviklet for at de nye kontorene skal slippe å finne opp kruttet på nytt, og en prosjektmedarbeider jobber med å dokumentere arbeidet til Gatejuristen, slik at politikere og andre kan lære av deres erfaringer. Cathrine Moksness gir seg ikke med det. Vi har mer i vente så lenge ressursene og den politiske viljen er der, lover hun.
Vi møter Cathrine Moksness i de romslige kontorlokalene midt i kvadraturen i Oslo. I første etasje er det en mottaksavdeling der brukerne kan komme på kveldstid en gang i uka med sine problemer. I andre etasje sitter saksbehandlerne - først og fremst frivillige som løser sakene hos Gatejuristen eller fra sitt eget kontor eller hjem. De tre faste ansatte svarer på telefon eller tar imot slengere hele dagen, og fordeler sakene mellom de frivillige. Alle gjør alt, også Moksness sin jobb. Målet er at Gatejuristen skal være selvdreven - ikke personavhengig. Slik har det ikke vært lenge. Frem til for få måneder siden var Cathrine Moksness Gatejuristen. Nå er Gatejuristen gått over til å bli et fast tiltak, og flere kilo er løftet av Moksness sine skuldre.
- En ting er å selv jobbe med en usikker situasjon, og ikke vite om man hadde en jobb neste måned. Noe helt annet er å ha ansvar for andre som må leve med den samme usikkerheten. Det føles veldig bra å ikke lengre være alene om dette, og kunne tenke i en lengre horisont, sier 36-åringen.
I 2004 jobbet Moksness som ekstravakt på sprøytebussen. Ikke akkurat hennes førstevalg til bijobb, men hun trengte pengene. En venninne dro henne inn i en verden hun ikke ante noe om fra før. Moksness flyttet fra Halden til Majorstuen for å studere jus, og beveget seg sjelden nedenfor Stortinget. Med sprøytebussen fikk hun se de mindre glamorøse sidene av byen.
- Frem til da hadde jeg levd i en skjermet boble. Det var et sjokk å plutselig skulle jobbe om kvelden i gatebildet. Jeg brukte den første tiden til å summe meg. Vi hadde 3-400 brukere hver kveld, og hentet bussen på Ullevål der ambulansene stod. Vi kjørte den ned til sentrum, og delte ut alt fra sprøyter til kondomer og glidekremer. På vakt var vi alltid to. Den ene delte ut og den andre hadde sosialfaglige samtaler foran i bussen. Siden det var kveld kunne vi ikke gjøre mye annet enn å henvise videre. Jeg så at mange kom med juridiske problemer. Oslo har en god Oppsøkende Tjeneste, og en fri rettshjelpsordning, men det slo meg at man ikke hadde noen link mellom disse to tiltakene. I november dette året deltok jeg på et seminar med lederen av feltpleien, Liv Heidi Bjerkmo. Også hun er jurist, og så med en gang behovet for en oppsøkende juristtjeneste. Hun klappet meg videre og ba meg om å sende en søknad til Rusmiddeletaten, sier Moksness.
I kommunen fikk Moksness avslag, så hun tok med seg søknaden til Bymisjonen. Der ble hun møtt på en helt annen måte. De hadde nemlig hatt en mengde juridiske problemstillinger rundt vinterens store mediesak; narkomane som ble jaget og flyttet fra sted til sted. Bymisjonen hadde lett etter juridisk kompetanse på hvilke rettigheter disse narkomane hadde. Hvor går grensa mellom offentlige og private rom? Når kan man bli vist bort fra offentlige steder. Slike ting. Moksness sine tanker om gatejurister som kunne ta seg av slike saker falt med andre ord i god jord.
- Jeg fikk en utrolig mottakelse av Bymisjonen. Her kom en helt ukjent jente med tanker om et helt ukjent prosjekt, og ble møtt med åpne armer. Det sier litt om hvor dynamiske disse organisasjonene er, sier Moksness.
Søknaden hun leverte fra seg presenterte en gatejuristtjeneste i mye mindre målestokk enn hva man endte opp med. For det første trodde hun det var umulig å engasjere etablerte jurister og advokater, så hun ville satse på jusstudenter. Men, man hadde allerede JURK og JussBuss, og Moksness var redd for at studentkapasiteten allerede var brukt opp. Derfor ville hun først og fremst engasjere sosionomer og sykepleiere. Hun trodde også at man måtte begrense seg til et kveldstilbud, i og med at det var frivillige som skulle gjøre arbeidet. JussBuss var fødselshjelper til prosjektet, som raskt utviklet seg til å bli noe annet.
- Før vi åpnet hadde vi 25 frivillige på listen, mest jurister og advokater. Gatejuristen har alltid hatt et luksusproblem med mange frivillige, og engasjerte advokater tok raskt kontakt med meg. I den første perioden fikk vi seks frivillige som kunne jobbe på dagen, så vi startet med å holde åpent på dagtid. Nå har vi en ettermiddag i uka med mottak, men vi ønsker å kunne ha mottak også på dagen. Frivillige er den største ressursen vår, men det er også de som setter standarden. Vi påvirkes av hvordan arbeidsmarkedet er, og i dag er det vanskelig å finne folk til å jobbe frivillig på dagtid, sier Moksness.
17. januar 2005 åpnet Gatejuristen dørene. I dag er tiltaket mye større enn hva Moksness noen gang hadde drømt om, men den grunnleggende ideen om en oppsøkende stab av jurister som hjelper narkomane er beholdt. Moksness sier hun ikke har hatt en kjedelig dag på jobb. Enda merkeligere er det at hun fremdeles sprudler over av engasjement og overbevisning. Blir man ikke raskt kynisk og avslepen av å jobbe med løgnaktige, kravstore, selvsentrerte rusmisbrukere?
- Liv Heidi og jeg snakket mye om det i begynnelsen, at man kunne bli illusjonsløs og utbrent. Hun bygget opp feltsykepleien, og jeg hadde erfaring med en sprøytebuss som i perioder hadde 60 % sykefravær. Det er klart at dette er en veldig krevende gruppe å jobbe med, men nøkkelen tror jeg er å holde en balanse der alle medarbeiderne også tar del i den daglige driften, slik at ingen blir sittende med bare de belastende arbeidsoppgavene. Samtidig fører det til at alle får et eierforhold til Gatejuristen. Vi debriefer hverandre og de frivillige etter hvert mottak, og når vi går sammen med oppsøkende hver fjortende dag har vi samtaler både i forkant og etterkant. Særlig det å gå oppsøkende tjeneste gir dype inntrykk. Man får se en verden som er fjernt fra hverdagen til jurister og advokater, sier Moksness.
I 2007 har ingen av de ansatte i hovedprosjektet Gatejuristen hatt en dag med ordinært fravær som skyldes egen sykdom, og Moksness får ikke fullrost medarbeiderne nok. Oppgaven blir rett og slett å passe på at de ansatte ikke jobber for mye. Men hva med Moksness selv? Hvor i alle dager henter hun energien fra?
- Jeg tror man har en viss mengde energi som må porsjoneres ut. Hadde du kommet hjem til meg en fredag kveld, ville du funnet meg sovende foran Norge Rundt. Mannen min synes nok ikke at valgene mine er de beste for familielivet, og jeg må nok omprioritere dersom vi får barn. Men, Nina Waltesen som driver Gatejuristen i Tromsø har fire barn, så det burde vel gå. Jeg mener dessuten at jeg er blitt flinkere til å senke tempoet de siste månedene, bedyrer hun.
Men, det er mange arbeidsoppgaver igjen og Moksness kan ikke slappe av på sine laurbær de første ti årene. Oppstart av Gatejuristkontorer i andre byer åpner opp for at erfaringer kan deles og utfordringer kan avdekkes. Narkomane i Norge blir behandlet svært forskjellig ut fra hvilken kommune han eller hun bor i. Skal livskvaliteten til rusmisbrukerne bedres, må man ta større grep enn bare å behandle noen hundre saker i Oslo. Moksness ønsker seg en egen fagstilling som skal jobbe rettspolitisk.
- Loven er lik for alle, men praktiseringen er ulik. I utgangspunktet skal man ha de samme rettighetene uansett hvor man bor, men slik er det ikke. Med flere kontorer i flere byer kan vi presse kommunene på det de er dårlig på. Men, skal vi virkelig få til endringer må vi ha en egen fagstilling som kan jobbe rettspolitisk. Arbeidet i dag er ad hoc og lite systematisk. Selv om vi er stolte av å ha fått være med på arbeidet med rettshjelpsmeldingen, ser vi at vi burde jobbe mer systematisk med rettspolitiske spørsmål. At kommunene er svært forskjellige ser vi også når vi prøver å etablere nye Gatejuristkontorer. I Tromsø sa de ja på dagen, mens i Bergen ville politikerne vente på statlige midler, sier Moksness som har tro på å få det til med et spleiselag der både stat, kommune, private aktører og frivillige er med.
- Er det en fare for at dere blir nyttige idioter for politikerne, som kutter i det ordinære tilbudet og bruker dere som et rettshjelpspolitisk alibi?
- Nå får vente på Rettshjelpsmeldingen. Jeg er veldig optimistisk. Signalene er at man ønsker å støtte lavterskeltilbud og særtilbud, men jeg må minne om at vi bare er et supplement. Det handler jo om hvordan vi behandler de svakeste, og Gatejuristens budsjett er en dråpe i havet i forhold til det ordinære tilbudet, sier Moksness.
- Hva blir det neste, store prosjektet?
- Jeg drømmer om et liknende tiltak for barn og ungdom i risikosonen. Vi ser at forskjellene i samfunnet bare øker, og at klientene burde vært tatt tak i for lenge siden. Barn er enda mer sårbare enn klientgruppen vår. De aner ikke hvilke rettigheter de har krav på, og jeg ser for meg et oppsøkende team som besøker skoler og andre arenaer der barn og ungdom er. De trenger rådgivning i forhold til alle instanser, fra skole og barnevern til egne foreldre. Mange av disse barna jubler når de kommer seg ut av barnevernets klør når de er 18, i stedet for å si ja til den tryggheten et forlenget barnevern gir. En av mine klienter ba meg om å sende en bekymringsmelding til barnevernet for å få henne inn i det forlengede barnevernet hun hadde sagt nei til. Hun var villig til å risikere omsorgen for barn for å komme seg inn i barnevernet selv. Det kunne jeg jo ikke gjøre, men om vi hadde vært der tidligere, hadde vi kunnet forebygge mye, sier Moksness engasjert.
Gatejuristen frykter en dramatisk nedgang av antall behandlede saker om Oslo kommune kutter støtten med 170.000,- for 2015.
