Det er vedtatt en ny vergemålslov, jf. lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål § 102. Den nye loven trer i kraft 1. juli 2013. Når loven trer i kraft, vil den erstatte lov 28. november 1898 om umyndiggjørelse og lov 22. april 1927 nr. 3 om vergemål for umyndige. Den nye vergemålsloven nødvendiggjør en rekke endringer i annen lovgivning, blant annet som følge av omorganiseringen av vergemålsmyndigheten og nye regler om at vergemålet skal være individtilpasset.
Den nye vergemålsloven innebærer at oppgavene til dagens kommunale overformynderier overføres til fylkesmannen. Etter de nåværende reglene er overformynderiene kommunale organer, jf. vergemålsloven 1927 kapittel 3. De kommunale overformynderiene består av to politisk valgte overformyndere, men fylkesmannen kan etter søknad fra kommunestyret beslutte at overformynderiet skal ha en fast formann, jf. vergemålsloven 1927 § 28 første ledd. De tre viktigste oppgavene for overformynderiene er å oppnevne verger, hjelpeverger og setteverger, å forvalte umyndiges midler og å veilede og føre tilsyn med verger.
Etter den nye vergemålsloven er det fylkesmannen som skal være lokal vergemålsmyndighet, jf. lovens § 6. Hvert fylke skal i utgangspunktet utgjøre ett vergemålsdistrikt, se § 5.
For nærmere omtale av den nåværende organiseringen og bakgrunnen for omorganiseringen, se Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) kapittel 5.
I annen lovgivning er det flere bestemmelser som bygger på at overformynderiet er lokal vergemålsmyndighet. Blant annet finner man bestemmelser også utenfor vergemålsloven som legger oppgaver til overformynderiet. Dette vil være oppgaver som har nær sammenheng med oppgaven etter vergemålsloven som lokal vergemålsmyndighet. Etter arveloven er det for eksempel flere bestemmelser som krever at overformynderiet må samtykke til visse arverettslige disposisjoner når den som skal foreta disposisjonen, er under vergemål.
Etter den nye loven vil begrepet «overformynderi» falle bort. Oppgavene overtas som nevnt av fylkesmannen. Annen lovgivning som bruker begrepet «overformynderi», må endres. Det vil som en klar hovedregel være naturlig at dette erstattes av «fylkesmannen».
Som det fremgår av punkt 3.3.1, innebærer den nye vergemålsloven at oppgaven som lokal vergemålsmyndighet overføres fra kommunene til fylkesmannsembetene. En sentral oppgave for fylkesmannen etter den nye loven vil være å oppnevne verger, jf. lovens § 25 første ledd. I høringsnotatet ble det reist spørsmål om forholdet til enkelte bestemmelser i helse- og sosiallovgivningen som krever at vergen skal samtykke til eller begjære visse former for tiltak eller inngrep etter disse lovene samtidig som at fylkesmannen har en rolle som tilsyns- eller klageorgan eller på annen måte har en rettssikkerhetsfunksjon på området. Til illustrasjon ble det vist til lov 3. juni 1977 nr. 57 om sterilisering, der § 4 stiller krav om at vergen i visse tilfeller skal samtykke til eller fremsette søknad eller begjæring om sterilisering. Søknaden om sterilisering skal i visse tilfeller avgjøres av steriliseringsnemnda, der fylkesmannen, eller den han bemyndiger, skal være medlem. At fylkesmannen både skal ivareta interessene til den vergetrengende ved vergeoppnevningen og samtidig har en rolle i forbindelse med vedtaket om sterilisering, kan reise et spørsmål om mulighet for rolleblanding. Tilsvarende spørsmål reiser seg for lov 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd §§ 4 og 9 og lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m. §
