Intervjuet ble foretatt i 2010.
– Alle synes det er vemodig, også Jon Christophersen og Hans Stenberg-Nilsen, som i sin tid ansatte meg her i firmaet. Men, tidene endrer seg, og vi ble litt for spesialiserte til å være så små. Nå gleder jeg meg til å slippe å bruke tid på administrasjon, sier Lyngtveit.
Han ser også for seg å bruke mer tid på frimurerlosjen og andre ”gutteklubber”. I tillegg til merarbeidet ved å være leder av advokatforeningens lovutvalg for strafferett og straffeprosess, et verv han tok over i august. Kortere arbeidsdager tror han imidlertid ikke at det blir. Lyngtveit er arbeidsnarkoman og jobber gjerne 90-timersuke.
– Har man jobbet mye i mange år så tror du at det skal være slik, og får dårlig samvittighet dersom du går hjem klokken fem, sier Lyngtveit som tok med seg den bærbare datamaskinen til Sørlandet der han har feriert i sommer.
– Med trådløstabonnement går det helt fint, men når det blir ugreier med dataen ønsker jeg meg heller en gammel skrivemaskin. Ellers er jeg en person som ikke lar meg stresse opp, bedyrer han.
Etter at kona har sagt klart i fra om at han bør jobbe mindre i helgene, har han blitt flinkere til å ta seg fri. Det vil si, med hytte, setertun og en utleiebolig på Sørlandet blir det ikke så mye avslapping. Han omtaler seg selv som en god vaktmester som både kan snekre, sveise og mure. Ikke det man skulle tro når man ser den strikte advokaten prosedere i Høyesterett, og når vi ber om fotobeviser av håndverkergjerningene hevder han at slike ikke finnes. Bilde av ham selv i en av båtene skal han imidlertid klare å hoste opp, men noen foto fra frimurerlosjen vil han ikke ha i bladet. Synd, for Lyngtveit er ”relativt høyt oppe” i gradene og har sikkert noen svært eksotiske kapper hengende i skapet hjemme.
– Frimurerlosjen har vært et åndelig vannhull for meg i alle år, og det har vært verdifullt for meg, sier han.
Tilfeldig yrkesvalg
Lyngtveit hadde ikke tenkt å bli advokat, og nølte først da han ble spurt om han var interessert i stilling hos Stenberg-Nilsen og Christophersen. Som statsadvokat hadde Lyngtveit hatt mange saker med Stenberg-Nilsen, og dagen etter at forespørselen kom stakk han innom kontoret for å levere fra seg noen sakspapirer. Der fant de raskt tonen.. Det har han ikke angret på, og han bedyrer at det aldri falt et vondt ord mellom de tre partnerne i løpet av de 20 årene de jobbet sammen. Også jobben i Hjort sa han først nei til, men nå har han altså igjen latt seg overtale. Det har skapt mye hodebry denne sommeren.
– Det er de praktiske tingene som har vært vanskelig i prosessen med å avvikle. Vi har for eksempel brukt mye tid på å ordne opp i gamle papirer. Selv om vi flyttet for 15 år siden og prøvde å rydde opp i arkivene da, har vi brukt ufattelig mye tid på å gå gjennom gamle dokumenter. Mye har vi makulert, men en del må vi ta med oss til Hjort, som testamentarkivet og dokumenter i løpende saker. Der vi har vært i tvil om hvorvidt dokumenter skal oppbevares har vi tatt kontakt med klientene og spurt. Vi har drevet mye med rådgivning til firma og personer, og da er det ofte snakk om omfattende dokumentmapper som må bevares i mange år, sier Lyngtveit.
Det er særlig de større økonomiske straffesakene som Lyngtveit har jobbet med. Allerede som politifullmektig begynte han å interessere seg for temaet, og ”appetitten øker mens man spiser”, så han gravde seg stadig lengre ned i materien. Fremdeles frister de økonomiske straffesakene 57-åringen, fordi det er et område i en rivende utvikling, og har et internasjonalt tilsnitt.
- Fritt vilt i media
– Er det ikke tungt å jobbe med mennesker som er tiltalt i denne typen saker? Det virker som at de er helt knust fra den dagen de får Økokrim på døra.
– Det stemmer. Regelen er at folk sier det verste er at det går så lang tid før saken kommer for retten eller blir henlagt, samt uthengningen i media. Disse er av en eller annen grunn fritt vilt. De som er tiltalt for stygg vold eller dømt i sedelighetssaker henges ikke ut med navn, men i økonomiske straffesaker er det visst helt greit. Domstolene gir heller ikke rabatt for denne belastningen, selv om slike oppslag faktisk ødelegger folk. Vi har hatt tilfeller der små barn kommer gråtende hjem fordi at andre barn, foreldre eller til og med lærere har slengt med leppa.
- Jeg råder disse klientene om å si minst mulig til pressen Det kommer sjelden noe godt ut av å bidra til økt mediaomtale for den som sitter i posisjon som siktet eller tiltalt. Det verste med disse sakene er at de ofte dras ut i årevis. Saken mot Bjørn Bettum pågikk i det uendelige selv om forsvarerne gang på gang ba om at det ble tatt ut tiltale, eller at saken ble henlagt. De ble ikke hørt, og saken pågikk helt til hans død.
– Flere ganger har vi sett at det legges enorme ressurser ned i disse sakene, og så blir de henlagt eller kuttet kraftig ned på etter lang tids etterforskning. Er det så vanskelig å etterforske disse sakene?
– Man kan nesten lure på om enkelte i Økokrim gjør dette fordi de synes det er festlig eller at de ser behov for egenopplæring. Jeg er ikke like imponert over all prioritering som foregår i Økokrim. Det hender at de reiser verden rundt for å samle inn beviser uten å ta inn over seg at dette ikke leder noen steds hen. Men her kan personlige preferanser hos den enkelte etterforsker eller etterforskingsleder spille en sentral rolle. Det utføres utvilsomt mye grundig, oppklarende og skikkelig arbeid fra Økokrims side. Og de aller fleste statsadvokater og etterforskere er ryddige og behagelige å samarbeide med.
- Må holdes i ørene
– Det er imidlertid viktig at politiet/påtalemyndighet holdes i ørene av pressen og advokatene. Det blir ellers så lett at ønsker om effektivitet og en grei etterforskingsmessig arbeidsdag får forkjørsrett til fortrengsel for grunnleggende verdier som rettssikkerhet og personvern. Da vi fikk mafiaparagrafen (straffeloven § 60 a) var det mange advokater som advarte mot misbruk. Nå brukes paragrafen ikke sjelden om det som egentlig er klassisk strafferettslig samvirke, for at politiet skal få tilgang til virkemidler de egentlig ikke har grunnlag for, sier Lyngtveit.
– Har Økokrim for romslige rammer, mener du?
– Det er utvilsomt et problem at påtalemyndigheten på lavt nivå er for tett koblet sammen med politiet. Dette gjelder også i Økokrim, som er organisert som et team. Da er det svært vanskelig å utøve en reell kontrollfunksjon. Rolleblandingen i Økokrim, der man skal lede etterforskningen samtidig som at man skal kontrollere den, anser jeg som et rettssikkerhetsproblem. Den svenske modellen med en egen uavhengig åklagarmyndighet er mye sunnere. En slik modell har vi delvis også her i Norge. Således representerer de ordinære statsadvokatembetene en slik uavhengig påtalemyndighet, men vi burde hatt det på alle nivåer. Politiet og påtalemyndigheten bør ikke en gang sitte i samme hus. Politiets etterforskere burde være nødt til å ta på seg hatt og frakk når det er behov for å avklare forhold med påtalemyndigheten,, sier Lyngtveit.
- Det skal finnes en privat sfære
– Mener du å si at det i dag foregår mye maktmisbruk fra politiets og påtalemyndighetens side?
– At maktmisbruk forekommer er ikke tvilsomt. Bruken av ”mafiaparagrafen” i siktelser er et av flere eksempler. Utvidelse av politiets muligheter til å anvende integritetskrenkende tvangsmidler generer rop på enda mer i effektivitetens navn . Uten nødvendige bremser og motforestillinger mot disse utviklingstendenser risikerer vi å nærme oss politistaten. Det skal finnes en privat sfære der utenforstående ikke kan trenge inn uten å ha en betydelig grunn for det, uavhengig om man har noe å skjule eller ikke.
– Ofte er det politi og påtalemyndigheten som kritiserer forsvarerne, for eksempel for å lekke informasjon til mediene?
– Det er åpenbart at det lekker fra politiets side, det er bare å se hvem som tjener på at informasjonen blir sluppet. At også forsvarerne tidvis har sine svin på skogen, er lite tvilsomt. Begge deler er like uakseptabelt – og uverdig. Vi ser en foruroligende trend i at politiet i økende grad går etter og søker å inkriminere eller skremme advokater. Dette kan iblant synes å komme som reaksjon på at advokaten faktisk har gjort jobben sin, for eksempel ved å råde klienten til ikke å forklare seg eller ved å kritisere politiets arbeid.
- Jeg har hatt flere henvendelser fra kolleger om dette, og ikke alle er fortrolige med sine prosessuelle rettigheter. Noen blir også skremt over sine egne grenser slik at de begynner å snakke, også om ting de egentlig har taushetsplikt om. Politiet respekterer dessverre heller ikke alltid at telefonsamtaler mellom klient og advokat ikke skal avlyttes. Vi har sågar opplevd at utskrifter av fortrolige klientsamtaler havner i saksdokumentene. I Sverige kutter operatørene umiddelbart avlyttingen dersom de oppfatter at det er snakk om en samtale mellom klient og advokat, sier Lyngtveit. Dette er lovbestemt. Tilsvarende klare regler burde vi hatt hos oss.
Angrep på personvernet
– Er dette saker som du vil jobbe med fremover som leder av strafferettsutvalget?
– Utvalget vil opprettholde fokuset på presset mot enkeltindividers rettigheter og personvern. Slike verdier utsettes stadig fra angrep – både fra politisk hold og fra politiet/påtalemyndigheten. Her har advokatene en viktig oppgave.
– For forholdet mellom advokat og klient ser jeg med stor bekymring på at politiet stadig oftere klausulerer dokumenter i pågående saker, slik at advokaten gis mulighet til å se dem, men ikke til å fortelle det videre til klienten. Selv øsnker jeg normalt ikke se det klienten ikke får se. Dels har dette sammenheng med den fortrolighet og åpenhet som er en forutsetning for godt samarbeid mellom forsvarer og klient. Dessuten har jeg liten sans for å skulle bli beskyldt for lekkasjer om klienten i slike tilfeller skulle bli kjent med klasulerte opplysninger fra annet hold. I terrorsaken hevder PST med styrke at det ikke lekkes opplysninger derfra. Hvordan de med sikkerhet kan vite dette, har jeg vanskelig med å forstå.
– Mange mener at vi nå har en situasjon ikke ulik situasjonen under den kalde krigen, der man tok i bruk ekstraordinære virkemidler for å ta spioner og andre man mente var en trussel mot rikets sikkerhet?
– At Overvåkingspolitiet gir informasjon for å påvirke allmennheten har historiske røtter. De fleste vil vel fremdeles huske bildet av Arne Treholt sammen med Gennadij Titov og Aleksandr Lopatin på gaten i Wien.. Bildet ble offentliggjort lenge før hovedforhandlingen, åpenbart for å vise at Treholt var skyldig. Det var ingen annen grunn for å la allmennheten se dette bildet før rettssaken. Også omtalen som ble gitt straffesaken mot Gunvor Galtung Håvik - og saken mot Asbjørn Sunde i begynnelsen av 1950-årene - gir assosiasjoner i samme retning.
Arbeider i det stille
– Du har jobbet mye med granskinger. Er denne typen prosesser godt nok fundamentert rettssikkerhetsmessig?
– Våre oppdrag av denne karakter har ofte kommet fra en utenlandsk eier som har ønsket å håndtere problemene selv, og ikke i full offentlighet. Oppdraget og arbeidsformen blir da annerledes enn når et offentlig kjent granskingsutvalg legger sin rapport frem for allmennheten. Vårt arbeid skjer da mer i det stille. Men vi forsøker uansett å ivareta impliserte personer rettssikkerhet, blant annet ved å oppfordre vedkommende til å søke advokatbistand før det erkjennes eller skrives under på noe.
– Et nærliggende tankekors ved slike prosesser – hvis de også avsluttes i det lukkede rom – er selvsagt at vedkommende kan komme til begå nye uregelmessigheter senere, uten at den som da rammes har hatt muligheter til å kunne se faren. Det er imidlertid ikke vi som advokater som bestemmer om et forhold skal politianmeldes. Dette avgjør oppdragsgiver, men selvsagt i samråd med sin advokat.
– Det er ikke vanskelig å se at det hefter betenkeligheter med slike lukkede prosesser. Prinsipielt ivaretas rettssikkerhetsmessige hensyn best ved åpne rettsforhandlinger.
– Mange som gis muligheter til å komme seg ut av situasjonen ved å gjøre opp for seg økonomisk uten å bli utsatt for offentlig skandale og straffesak, velger selvsagt dette.
- Fyller et tomrom
– Manglende politianmeldelse fra den fornærmede part er imidlertid ikke nødvendigvis ensbetydende med at vedkommende slipper unna straffesak. Har opplysninger fra en lukket privat utredning kommet offentligheten til kunnskap – og disse tyder på at alvorlig straffbare forhold har skjedd, ville påtalemyndigheten forsømme om det ikke ble iverksatt etterforsking ex officio.
– Samtidig fyller private granskingene utvilsomt et tomrom i de tilfellene der saken ikke reiser problemstillinger som en domstol kan ta stilling til. Gode og betryggende saksbehandlingsrutiner er da alfa og omega. For egen del så jeg gjerne for meg at det ble utarbeidet veiledende retningslinjer for slike granskinger. Lovreguleringer og absolutter har jeg derimot mindre sans for. Da kan man komme til å gi granskingsinstituttet en autoritet og tyngde det kanskje egentlig ikke fortjener.
Etter en lang samtale og en sunn tunfisksandwich går vi ut i augustsolen for å ta bilder.
– Du må sørge for å ta noen der jeg smiler, ellers får jeg kjeft hjemme, sier Lyngtveit. Kona er PR-rådgiver og rask til å kommentere Lyngtveits medieutspill.
– Men, jeg hadde omgåttes pressen i flere år før jeg ble sammen med henne, forsikrer han. Sammen har de en sønn som ikke kunne tenke seg å bli advokat. 19-åringen vil heller bli geolog, og det synes faren er like greit. Selv ble han ikke presset til noe yrkesvalg av sin legefar og sin tannlegemor, så det er bare rett og riktig at hans egen sønn får velge fritt.
Fremover vil Lyngtveit jobbe omtrent som før, bare med mindre administrativt ansvar. Engasjementet i et konsulentfirma som drev med alt fra kunstutstillinger i London til beredskapskurs på Svalbard og diplomati i Russland vil han avslutte. Det han vil gjøre mer av handler mest om familie og ”gutteklubber”. Ja, og så vervet som leder i straffelovsutvalget, selvsagt...
