- Barnevern som samfunnsområde og offentlig tvangsutøvelse som rettsområde er så viktig og så spennende! Når du først har smakt på dette, så slipper det deg ikke. Jeg har engasjert meg i barns rettsforhold i mange år. Det er en tilfeldighet, men jeg var veldig klar på en ting mens jeg studerte. Jeg skulle ikke drive med forretningsjus. Advokat Rikke Lassen er leder av Advokatforeningens pro bono-prosjekt for asylsøkende barns rettigheter. Hun er opprørt over at enslige og forlatte barn ikke behandles som det de faktisk er: Barn i Norge.
- Jeg krever en saklig begrunnelse for hvorfor denne gruppen barn diskrimineres så ettertrykkelig. For meg er det uverdig at samfunnet behandler disse og andre grupper som står aller svakest dårligst. Jeg ser at Norge på mange måter tar godt vare på barn som er overlatt til seg selv. Mitt anliggende blir da å være med på å påvise mangler der dette ikke skjer. Det er ikke akseptabelt at enslige asylsøkerbarn er annenrangs barn. Ressursene som brukes på norske barnehjemsbarn er fem ganger større.
Jeg får ingen saklig begrunnelse for at omsorgssituasjonen er påfallende mye dårligere enn den barnevernets barn er i, og at det skal være akseptabelt å plassere asylsøkerbarn i institusjoner som det uten videre ville vært ulovlig å plassere barnevernsbarn i. Det er ingen tvil om at de er under 18 år. Det er ingen tvil om at de faktisk er helt alene i Norge. Disse 1/5-barna utgjør en stor gruppe som man ikke kan hevde har et mindre omsorgsbehov enn andre barn. Kanskje tvert imot. Jeg har dratt i gang pro bono-prosjektet fordi behandlingen er moralsk forkastelig. Men absolutt ikke bare derfor. Behandlingen er også juridisk forkastelig, og da må jurister engasjere seg, understreker den 38 år gamle osloadvokaten.
”Alltid foran”
I høst forsvarte kommunal- og regionalminister Erna Solberg behandlingen som disse barna får. Redd Barna hadde kritisert omsorgstilbudet. ”Mindreårige asylsøkjarar blir tekne godt hand om”, lød overskriften i pressemeldingen som ble sendt ut. Statsråden krevde bevis for at enkeltbarn ikke har det bra i mottakene. Rikke Lassen viste at det ikke bare er ”Jern-Erna” som kan slå i bordet. I en kronikk i Dagbladet la hun frem argumentasjon for at disse barna utsettes for systematisk omsorgssvikt og forskjellsbehandling.
- Redd Barna, Barneombudet og FNs barnekomite har alle uttrykt sin bekymring for de asylsøkende barnas situasjon i Norge. Mangelen på omsorg og voksenkontakt er stor for en gruppe barn som er i en vanskelig og frustrerende livssituasjon. De har det lite tilfredsstillende materielt også. Norge er forpliktet av FNs barnekonvensjon. Den ble inkorporert i norsk rett da vi underskrev i oktober i fjor. Konvensjonen står over norsk lov. Men det virker som om dette ikke har sunket inn.
Norske myndigheter synes å se på konvensjonen som en slags solidaritetsgest overfor fjerntliggende afrikanske stater, ikke som en del av vårt eget lovverk. Det er liksom ikke så relevant for oss, dette. Norge er jo så flink når det gjelder barns rettigheter. Man tror visst alltid at vi ligger noen hestehoder foran hele tiden. Politikerne klatrer over hverandre for å fortelle FNs barnekomite hvor flinke vi er. Men sannheten kommer heldigvis frem til komiteen. Det finnes ingen barnekomitedomstol. Statene rapporterer jevnlig om hva de gjør, men det gjør også hjelpeorganisasjoner og andre som er satt til å overvåke og rapportere om feil og mangler. I Norge er det Forum for barnekonvensjonen som har denne oppgaven, og en alternativ rapport derfra viser en hel del mangler i etterlevelsen. FN har merket seg dette, og da hjelper det ikke at barneminister Laila Dåvøy sier at alt er bra.
Flytter fokus
Det er forresten svært interessant at disse asylsøkerbarna er underlagt innvandringsmyndighetene og ikke Dåvøys departement. Det er et stort paradoks at det departementet som har ansvaret for alle andre barn i Norge som har behov for offentlig omsorg ikke har ansvar for alle barn som befinner seg i Norge, sier Rikke Lassen.
- Nordmenn er enige om det meste når det gjelder barna her i landet, og dette gjenspeiles i lovverket om hvordan barns livssituasjon skal ivaretas. Barn skal vokse opp under stabile, forutsigelige, omsorgsfulle og kjærlige forhold med god voksenkontakt og tilstrekkelig økonomi. Ikke noe av dette gjelder for gruppen enslige asylsøkende barn, og ansvaret for deres omsorgssituasjon er gitt til de innvandringsregulerende myndighetene.
- Og det blir galt?
- Ja, fordi man flytter fokus og snakker om innvandringspolitikk og ikke om barna som er her. Det er et syn på innvandrere og asylsøkere som gir slike utslag. Det skal sendes ut noen almenpreventive signaler til verden. Kom ikke hit! Det gjøres helt bevisst. Vi ser et mønster, det er et mål å få antallet asylsøkere ned. Det brukes retoriske knep når vi legger frem vår kritikk. Vi blir lett møtt med banaliseringer. At vi bedriver sentimentalt føleri, for eksempel. Men vårt poeng er jo ikke å få flest mulig barn til Norge. Vi snakker for dem som allerede er her. Vi beskyldes for å henge ut dem som jobber i mottakene. Det gjør vi jo ikke, vi mener at de fleste som arbeider i mottakene gjør en god og samvittighetsfull jobb med altfor dårlige bemanningsrammer og altfor lite penger til disposisjon.
Jeg vil gjerne at Advokatbladet får tydelig frem at Norge bryter Barnekonvensjonen. Ifølge Artikkel 4 har landene plikt til å innarbeide og gjennomføre konvensjonens generelle krav i størst mulig utstrekning med de ressurser man har til rådighet. Få land har så gode forutsetninger som Norge. Artikkel 2 oppstiller et absolutt diskrimineringsforbud. Alle etniske og kulturelle forskjeller skal respekteres likt. I Norge har vi etablert en rettslig standard for hva som er god nok omsorg for barn som det offentlige må ta seg av i Lov om barnevernstjenester med forskrifter. Kravene er omfattende og detaljerte. Kommunene og staten er pålagt tilsyn med virksomhetene for å se til at de følges. Jeg er ikke i tvil om at det er konvensjonsstridig diskriminering når asylsøkerbarn avspises med femteparten av hva et barnehjemsbarn påkostes. Tallenes tale er klar, forskjellene fremgår i statistikk fra Erna Solbergs eget departement.
Det blir veldig nærliggende å vise til norske barn som led i norske barnevernsinstitusjoner i 50-, 60- og 70-årene. Sjokkerende og opprørende forhold i en nær fortid har fått stor oppmerksomhet. Slikt må ikke skje igjen, har man tenkt, derfor er kravene strenge i dag. Det blir så meningsløst at vi ikke ser hva asylbarna utsettes for, synes Rikke Lassen.
- Den historiske kunnskapen bør også gjelde dem. Men, denne gruppen barn trenger ikke å ha nøyaktig det samme tilbudet som barnehjemsbarn. Det må være likeverdig, men ikke nødvendigvis likt. Når Erna Solberg argumenterer for at asylsøkende barn har mindre behov for forsvarlig omsorg enn andre barn, uten på noen som helst måte å kunne begrunne en så uhyrlig påstand, blir det ganske absurd.
Advokat Lassen kunne snakket mye mer om dette. Hun har gløden og hadde gjerne sett at flere advokater engasjerte seg i debatten for å få røkt ut myndighetenes underliggende argumenter.
- Dette tar vel mye av din tid?
- Ja! Det blir mye tapt arbeidsinntekt. Overveldende mye, og jeg fortrenger det. Gratisarbeid har jeg alltid hatt mye av. Jeg har tatt mye risiko for klienter som ikke kan betale meg. Gratisarbeid koster penger fordi utgiftene mine løper. Men jeg betaler ikke moms på gratisarbeidet mitt i pro bono-prosjektet.. Ikke tale om! Hvis noen skulle knipe meg for dette, så får jeg heller ta straffen.
Rettspolitikk
Rikke Lassen vokste opp på beste vestkant i Oslo og har jurister i familien.
- Jurister som åpenbart må ha hatt det veldig morsomt på jobben. Dette ligger kanskje bak mitt eget valg, og jeg visste at jus kan brukes til så mye. Det var ikke et trivelig studium. Det var frustrerende, jeg følte meg som en av mange sauer på universitetet. Jeg fikk barn midtveis i studiet våren 1989 og var hjemmeværende i halvannet år. Det var noen som lurte på om jeg kom til å fullføre, og det trigget meg. Heldigvis, for jeg har et fantastisk yrke og har ikke hatt en eneste kjedelig arbeidsdag etterpå.
Det mest spennende i studietiden var nok miljøet i og rundt Juss-Buss. Det ga en fin anledning til å praktisere og se relevansen i faget. Den så jeg ikke like lett på lesesalen. Juss-Buss var noe annet. Jeg fikk møte personer som trengte bistand til praktiske og viktige sider av livet. Mennesker som var blitt møtt av det offentlige på opprørende og uakseptable måter. De hadde ikke penger til advokat. Uten gratis bistand kunne de ikke hjelpes. I Juss-Buss hadde vi et fellesskap omkring et rettspolitisk engasjement. Vi så noe viktig, at det både var hensiktsmessig og mulig å påvirke den juridiske virkeligheten vi lever i. I 1992 var jeg ferdig jurist. Jeg føler at det går en linje fra dette engasjementet frem til asylsøkerbarna.
- Men det var for meg som for så mange andre den tilfeldige første juristjobben som kom til å prege fortsettelsen, sier Rikke Lassen, som fikk et barn til i de fire årene hun var juridisk konsulent i barnevernsekretariatet Oslo kommune der hun hadde mange prosedyreoppdrag. Denne praksisen ga henne automatisk advokatbevilling da hun ville ut.
På egenhånd
- Jeg sa opp sammen med en kollega i kommunen, vi ville bli frie advokater. Da skjedde det meg noe veldig smigrende. Berit Reiss-Andersen ringte meg, hun skulle være statssekretær for justisminister Anne Holt. Hun spurte om jeg kunne holde praksisen hennes gående mens hun var borte. Hun var den store advokathelten for meg, den beste advokaten jeg hadde sett i aksjon i de fire årene i kommunen. Jeg hadde hatt henne som motpart og syntes at det var stor stas at hun hadde lagt merke til meg. Men jeg måtte svare at jeg var to, og dermed ble det også ordnet kontorplass for min drivende dyktige kollega Mette Yvonne Larsen.
Som kjent kom Berit Reiss-Andersen raskt tilbake, så i 1998 måtte vi reorganisere litt igjen. Mette Yvonne Larsen og jeg avtalte å etablere et nytt kontorfelleskap et annet sted. To av kollegene, Harald Stabell og Olav Rød, ville være med oss, så jeg ble en av fire i et advokatfellesskap i Rosenkrantz gate. I 2001 kom jeg tilbake hit til moderskipet i Øvre Slottsgate, og her blir jeg! Her har jeg en spennende praksis der barns rettigheter er et viktig stikkord. Men jeg har en klar prioritering. Mine egne barn kommer først, deretter jobben, sier Rikke Lassen, som er skilt og bor i rekkehus på Kolsås. Det hyggeligste og minst snobbete området i Bærum, synes hun.
- Aldri fristet av høy inntjening?
- Nei, det har aldri interessert meg. Livskvalitet er for meg noe helt annet enn høy inntekt. Min butikk går slik at jeg bor bra, har det bra og betaler mine regninger. Jeg kan forsørge mine på en god måte. Jeg er energisk, men når jeg ikke er i retten så åpner jeg kontoret klokken ni og går klokken tre. Hjem til barna og middagslaging. Jeg liker å lage god mat i hastverk og å være til stede for barna. Så får jeg spe på med kveldstimer og kanskje nattetimer når det trengs. I dag er det fredag, og da kommer den gode weekendfølelsen krypende. Barna på ni og femten er kommet hjem. Jeg har en begeistret liten hund som også venter meg. Jeg har mange gode sosiale venner og koser meg med bøker, kino, rødvin og reiser. Neste langtur med barna går til Vietnam i påsken. De har vært med til Thailand og Cuba tidligere.
Mange seriøse, engasjerte og hardtarbeidende advokater har helt andre mål enn å bli rike. Jeg er åpen for at advokattjenester kan styres av markedskreftene slik at konserner betaler store beløp for advokatbistand. Men advokattjenester må ikke bare selges til høystbydende. Det er problematisk hvis vanlige folk ikke har råd til nødvendig assistanse.
Plikt til å si fra
Det er mye som er mer spennende enn høy lønn, synes Rikke Lassen. Barn er det mest spennende både hjemme og på jobb.
- Barn er barn i en forbigående fase – de blir voksne. Derfor er behandlingen barna får av stor betydning for hva slags samfunn vi får. Det er interessant å observere og vurdere hvordan myndighetene behandler sine minste, og med de minste mener jeg også andre uten en stemme som blir lyttet til. Behandlingen av barn, sosialklienter, funksjonshemmede, eller psykiatriske pasienter er en god lakmustest av hvordan samfunnet og demokratiet fungerer. Det er urovekkende når multifunksjonshemmede personer trenger advokat for å få det de har krav på etter velferdslovgivningen. Noen må ta en stor økonomisk risiko, de eller for eksempel jeg.
Det er lett å bli engasjert, og jeg synes at advokater har en plikt til å formidle virkeligheter vi får innblikk i videre. En plikt til å si fra. Vi har et øre mot marken og får innblikk i lite privilegerte gruppers tilværelser. Da kan det vi har observert bli til nytte i det rettspolitiske arbeidet. Vi har mange enkeltsaker som gjør at vi samlet kan se mønstre, og da er det viktig å få kommunisert disse mønstrene ut. Jeg forsøker å leve opp til dette. Jeg har en utstrakt kurs- og foredragsvirksomhet innenfor barnevernretten i offentlige instanser, organisasjoner og Juridisk Utdanningssenter. I løpet av et år blir det vel minst 30 dager med kurs og foredrag.
- Advokatstanden har fått et grådighetsstempel, og du er advokat. Hvordan takler du uthengningene?
- Da det blåste som verst i år, ble jeg fristet til å be Aftenposten om å ta et bilde av bilen min, en Honda Civic 1990-modell. Den ser ikke særlig standsmessig ut. Jeg tenkte også på å foreslå at Advokatforeningen trykket opp T-skjorter til medlemmene med påskriften ” Jeg tilhører en grådig yrkesgruppe i etisk og moralsk forfall”. Noen ganger klarer jeg å stoppe meg selv i tide. Jeg syntes at foreningen satt stille altfor lenge. Heldigvis ble det mer aktivitet etter sommeren.
Mange advokater er for usynlige for opinionen som inviteres til å mene noe om advokater.
- Men noen er synlige, og dem setter du høyt?
- Ja, vi trenger dem som våger å stille de store spørsmålene. Spørsmålene kan ofte være mer interessante enn svarene. Rettslivet har en rikholdig fauna, og det skal vi ta vare på. Vi må ikke kneble hva jussen skal brukes til i det store demokratiske maskineriet. Det er en tankevekker at Eva Joly hylles for innsatsen i korrupsjonsjakten i Frankrike, men møter motkrefter i norske juridiske miljøer når hun vil gjøre det samme i Norge. Debatt og polemikk viser at slike motkrefter finnes. Det er vel slik at en profilert jurist med et stort demokratisk engasjement er lettere å beundre på avstand. Berit Reiss-Andersen er en kollega som tør å synge ut. Tor Erling Staff er en viktig mann. Han fremmer kontroversielle synspunkter og kan stå for ganske ubehagelige oppfatninger uten å la seg stanse. Han tør, samtidig som han er en drivende dyktig advokat. En samfunnsstormer og rabulist, men også fagmann. Jeg legger merke til advokater som både er dyktige og deltar i debatter om store og prinsipielle samfunnsspørsmål, sier Rikke Lassen.
Nytt og på tide
Hun er selv blitt en advokatrepresentant som tar ordet og vanskelig lar seg stanse i en alder der hun kanskje har 30 år i yrket foran seg. Ikke så dårlig. Partipolitisk engasjert er hun derimot ikke, men hun nikker når vi antar at hun ikke kommer til å stemme på et av regjeringspartiene.
- Hvordan havnet du på barrikadene for de enslige asylsøkerbarna?
- Jeg har som barnerettsadvokat i mange år sett en rekke eksempler på at asylbarna er 2. sortering. Jeg så store mangler i skole- og helsetilbudene de gis. Jeg holdt et innlegg om dette på Advokatforeningens fredsprisseminar for et år siden. Etter dette foreslo jeg for Advokatforeningen et rettspolitisk prosjekt, som også kunne ha en pool-ordning med gratis advokattimer. Foreningen tok meg på ordet og ba meg være prosjektleder. Fredsprisseminaret førte til en invitasjon til et dialogmøte hos biskop Gunnar Stålsett. Der var også asylsøkerungdom fra SOHO til stede. SOHO står for Se Oss, Hør Oss. Såkalte lengeventende asylsøkende barn på alder med mine egne gjorde rede for en umulig og uforutsigelig livssituasjon på kav bergensk, og det gikk inn på meg.
Tenk om mine barn skulle leve sine tenår under slike forhold. Disse barna går på skole, men fremtiden er helt uviss. De frykter at de skal sendes tilbake til et land de ikke husker, og hvor de kanskje ikke kan språket lenger. Et land som foreldrene fikk dem ut fra, et land de opplever har knekket foreldrene deres. Disse barna frykter å miste alt de har av venner og nettverk og fremtidsplaner.
Det er bra med et pool-prosjekt som betyr mange advokater nå stiller opp for disse barna og for å utrede rettighetene deres. Det er nytt at dette med omsorg for absolutt alle barn som er her problematiseres, at vi insisterer på at dette er barnerett, ikke bare utlendingsrett. Nytt og på tide, sier advokat Rikke Lassen.
Det er fredag, klokken er straks tre. Barnerettsadvokaten skal hjem til barna.
