Nytt gatejuristkontor på Hamar

Publisert

Gatejuristen vokser videre. Siste gren på treet er plantet på Hamar.

Midt i byen ligger et hus som rommer «Hamartiltakene». Hamartiltakene består av tre virksomheter i en tiltakskjede: Værestedet Arbeideren, Barm oppfølgingssenter og Boligtiltaket Folkestadsgate. I tillegg har Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO) kontor der. Fra april vil også Gatejuristen være å finne i lokalene.

Det er Pål Magne Ånestad som er prosjektleder i Gatejuristen Hamar. Sent i februar dro Ånestad, Cathrine Moksness og Kristian Andenæs til Hamar for å informere byens potensielle samarbeidspartnere om prosjektet. Advokatbladet ble med på turen i Moksness sin slitne Peugeot.

Det var tydelig at tiltaket var etterlengtet i mjøsbyen. I underkant av 20 møtte opp for å representere kommunen, rusomsorgen, kriminalomsorgen, fylkeskommunen og ulike frivillige tiltak. Anne Berit Nomerstad, virksomhetsleder i Hamartiltakene var spesielt glad for at Gatejuristen endelig er kommet i gang.

– Gatejuristen var her allerede da vi startet opp i 2007, så dette har vært et langt svangerskap. Vi har hatt et godt samarbeid siden da, og det betyr mye for oss at dere er her i dag, sa Nomerstad.

Være der klientene er

Gatejuristen har hatt liknende møter med samarbeidspartnere tidligere, og i Tromsø hadde man mye nytte av en slik briefing i startgropen. Nå er Gatejuristen i åtte norske byer, og Moksness vil ikke stoppe der.

– Vår visjon er at det ikke bare er rusmisbrukere i Oslo som skal få hjelp. Alle steder der det finnes en advokat eller en jurist, har vi en potensiell gatejurist. Vi må være der klientene er. Håpet er at Hamar skal bli et nav i en satelittmodell som dekker store deler av distriktet, og at vi får til liknende satellittmodeller andre steder, sa Cathrine Moksness.

Gatejuristens far

Alle vet at gatejuristen har en mor, og når nye kontorer åpnes er også far med. For, det var til professor Kristian Andenæs Cathrine Moksness kom til for nesten ti år siden.

– Da fikk jeg besøk av en litt forvirret student, som ikke visste helt hva hun skulle gjøre. Jeg foreslo at engasjementet hennes skulle gjøre masteren om til et forprosjekt for Gatejuristen, sa Andenæs som selv begynte med frivillig rettshjelp – for JussBuss i 1972. Over 40 år etter er situasjonen fremdeles prekær, mener Andenæs.

– Rettshjelp er temmelig i bakevja i dagens Norge, både politisk, økonomisk og hvordan hjelpen er organisert. Eneste lyspunktet er at det har vært vilje i Justisdepartementet for å starte nye gatejurister. Ellers ser det mørkt ut. Oslo kommunes rettshjelpskontor er nedleggingstruet, og denne gangen ser det ut til at kontoret ikke blir reddet. Forsøket med førstelinjetjenesten der advokater i flere fylker tilbød vanlige folk en time gratis rettshjelp, har en usikker framtid. Sentrale velferdssaker er unntatt fra fri rettshjelp, deriblant klager mot det offentlige. Her henvises klagerne til NAVs og andre sin opplysningsplikt. Dette er tøvete, når det gjelder folk som er kommet i konflikt med det offentlige. Folk flest lever i en stadig mer komplisert hverdag, og trenger mer bistand til å klare seg gjennom rettslige problemer. Slik sett er det urettferdig med prosjekter som retter seg mot spesielle grupper, som rusmisbrukere, siden det er mange andre svake grupper som utelukkes fra hjelpen. Jeg pleier å si at det bare er halvannen person på Stortinget som er opptatt av fattigdomsproblemet. Den ene er her i dag. Hun er så kjent for sitt arbeid at folk lurer bare på hvem den andre, halve personen er, sa Andenæs lakonisk.

– Det viktige er at erfaringen man får fra tiltak som Gatejuristen, samles slik at man får et systematisk bilde over hvordan ulike grupper blir behandlet i dag. Ikke minst av de offentlige institusjonene våre. Erfaringen må brukes fagpolitisk. Her er Gatejuristen viktig, fordi de legger stor vekt på å systematisere, lage statistikk og bruke det fagpolitisk, sa Andenæs.

Luksusproblem

Grunnen til at Gatejuristen nå har stort fokus på statistikk, erfaringsbank og saksbehandlingsverktøy, er rett og slett at man har flere frivillige enn man klarer å administrere. I Oslo er et 70 frivillige advokater, jurister og studenter som stiller opp på en jevnlig basis. Det kunne ha vært mange flere.

– Da jeg kom til Andenæs, hadde jeg liten tro på egen stand. Jeg trodde ikke jeg ville få en eneste advokat eller jurist til å stille opp gratis. Heldigvis tok jeg feil, sa Moksness.

– Jeg pleier å si at det nok er mange jurister der ute som har litt dårlig samvittighet for det de driver med til vanlig, lo Andenæs.

Mellommann

Pål Magne Ånestad har allerede rukket å få en del saker fra Hamar, og han kommer knapt inn dørene til Kirkens Sosialtjenestefør han blir nedrent av folk med ulike problemer, også juridiske. Hans oppgave har i mange tilfeller vært å være mellommann mellom rusmisbrukeren og NAV, eller rusmisbrukeren og en privat utleier.

– Mange har problemer med å legge frem saken sin. De forteller hele livshistorien sin på NAV og det blir uklart hva som er problemstillingen. Det fører fort til misforståelser. Vedkommende føler at han ikke blir hørt av saksbehandleren, noe som kan utarte seg til en personkonflikt. Vi hjelper til med å legge frem saken på en nøytral måte. Å ha med en tredjepart kan ofte være konfliktdempende. Offentlige brev kan være tungleste, og vi har hjulpet folk med å forstå vedtaket. Om vi vurderer vedtaket som greit, er det lettere for klienten å slå seg til ro med det. På den måten blir vi et ressurssenter også for hjelpeetatene i offentlig sektor, sa Ånestad.

– Mange lider rettstap, også i forhold til det offentlige som skal hjelpe dem. Man burde hatt et velferdsombud i NAV. Gatejuristen og andre frivillige tiltak er der jo litt for at strukturene som skal ivareta de svake gruppene, ikke fungerer, sa stortingsrepresentant Karin Andersen.

– Det er en utilsiktet virkning av Gatejuristen at de frivillige drar med seg erfaringene de får hos oss, inn i sitt vanlige virke. Jeg var selv på sprøytebussen da jeg var student, og det var en helt ny verden for meg. Jeg turte da ikke å gå alene i de områdene der vi skulle dele ut sprøyter til de narkomane, sa Moksness.

– Jeg møter en del av disse personene som stortingsrepresentant, og de er jo så inderlig alene i livet sitt. Så møter de et stort apparat, sa Andersen.

– Ofte er det bare en liten intervensjon som skal til for å gjøre en stor forskjell i en sak. At disse får med seg en tredjeperson, kan i seg selv løse saken, sa Andenæs.

Powered by Labrador CMS