På slutten av 90-tallet skrev Morten Kinander en doktorgradsavhandling om rettsvitenskapens utvikling i Norge. Det fikk ham til å innse at han trengte mer juridisk kompetanse. Da tok han like gjerne jusstudiet.
I 2005 begynte han å jobbe som advokatfullmektig og senere advokat for Wiersholm med finans og annen forretningsjus. – Jeg hadde behov for å praktisere det jeg hadde lært, for å få det under huden. Dessuten var jeg rett og slett lei av de filosofiske problemstillingene. Jeg ville lære hvordan ting faktisk fungerer i samfunnet, sier Kinander. Etter noen år som advokat gikk han tilbake til akademia.
– Det var moro å jobbe i Wiersholm, men jeg kom for sent inn i bransjen for å ha det som kreves for å komme opp og frem. Dessuten ble jeg lei av at andre bestemte hva jeg skulle gjøre. Jeg likte rett og slett dårlig å være oppdragstaker. Samtidig var dette en uvurderlig erfaring. Jeg likte det å forstå mer av en verden du må praktisere i for å forstå, en verden det står lite om i bøker og aviser, som hvordan avtaler kommer i stand, lån gis og hvordan finansverdenen fungerer, sier Kinander.
– Hva tenker du nå om forretningsadvokater, etter å ha vært det selv i flere år?
–Det er mange oppegående og hyggelige folk blant disse advokatene. Mange flere enn man kanskje skulle tro. Det er jo også en samling småkonger – vi snakker jo tross alt om advokater som gjennomgående har et ganske høyt selvbilde –, og det er varierende hvor langt den enkelte er villig til å gå. Dette tror jeg gjelder noen få, og stort sett vet alle i bransjen hvem det er, sier Kinander.
– Er det så få? Det har vært saker de siste årene der forretningsadvokater har fått skraper. Det går jo blant annet en stor sak i Høyesterett nå, om skatteplanlegging.
– Jeg mener at skatteplanlegging stort sett er et juridisk spørsmål, ikke et etisk. Finansbransjen er som vann på taket. Er det et hull i taket, renner vannet ned der. Da må man tette hullet. Det er ikke opplagt at advokaten bør si nei på moralsk grunnlag, når det gjelder saker som juridisk sett er greit. Det er ikke advokatens oppgave å sette foten ned og tjene penger for staten, dersom staten selv ikke har klart å lage gode nok regler, sier Kinander.
– Dermed er det greit for advokatene å lete etter smutthullene i lovverket?
– Det er ikke geit dersom advokaten motiverer klienten til uetisk adferd, men det er greit å gjøre en rettslig vurdering av den uetiske adferden klienten ber om råd til å gjøre. Er det juridisk sett på kanten, bør man selvsagt være forsiktig i rådgivningen, sier Kinander.
– Det meste er greit, med andre ord?
– Det største problemet er redeligheten, og den er vanskelig å kontrollere. Det er for eksempel vanskelig å hindre advokaten i å lyve i retten, fordyre prosessen og slike ting. Og slikt ser man altfor mye av. Jeg mener også kostnadssiden kan være uredelig. Som at en middels god advokat i små sivile og ukompliserte saker tar 1600,- timen, sier Kinander.
Folk vil ha rettferdighet
Kinander har forsket på småkravsprosessen, og sittet i timevis og hørt folk krangle om bagateller. Der møter de et system som ikke nødvendigvis er til for å høre på deres personlige prinsipper.
– Folk tenker moral, ikke lovbok, mens advokatene ser på det i et juridisk perspektiv. I mitt eget forskningsarbeid har jeg gang på gang møtt folk som sier det handler om prinsipper, men de hadde vært mer tjent med å la prinsippene fare. Advokaten er heller ikke der for å høre på prinsippene dine. Det er ikke slik at en hver uredelig behandling hører hjemme i domstolene. Skal vi stille rettssystemet vårt tilgjengelig for kranglefanter? Jeg mener at det bør ikke være noen nedre grense i når det gjelder bøter og forvaltningens vurderinger, men at man bør stille spørsmål til at pengekrav og små tvister nå kan føres i tre instanser; forbrukerrådet, forbrukertvistutvalget og domstolen, sier Kinander.
– Jeg har sittet og hørt på krangler om renseriregninger og en ubetalt rørleggerregning på 6000 kroner, som hadde vært i alle tre instansene. Antall tingrettssaker øker med nesten ti prosent i året, og enda sier 26 % i en undersøkelse at folk i enda større grad bør ta tvistene sine til domstolene. Tvistelovens nye småkravsprosess ble implementert fordi man skulle få færre saker, og det skulle bli billigere for folk flest. Det er ikke blitt færre saker, og det er ikke blitt billigere. Snarere tvert i mot.
– Og når ett av hovedformålene til tvisteloven er å begrense saker antall saker for domstolen, kan man jo lure på om den loven på dette punktet er særlig vellykket. Derimot har vi gitt folk enda flere instanser å krangle i. Gir du folk et tilbud, så bruker de det. Man er på vei til et gjennompolitisert samfunn, politikk føres gjennom lov og tykkelsen på lovsamlingen vokser eksponentielt. Tar du Finansbransjen som et eksempel, får vi stadig flere regler, men reglene endrer lite på praktiseringen. Det som endres, er at bruken av advokater og andre rådgivere øker. Hvilket jo er kjempefint for advokatene som tjener masse penger på dette, men jeg tviler på om det var intensjonen med økningen i regelproduksjonen fra statens side sier Kinander.
– Ut fra din logikk med at alle hull i taket må tettes, vil vel resultatet bli stadig flere lover og mer rettsliggjøring?
– Nei, vi trenger bedre regler, ikke flere regler - eller regler på nye områder. Jeg er sterkt kritisk til forbuds- og påbudsintensiteten i dagens samfunn. Vi har dessuten utviklet en forvaltningsstrafferett, men ingen forvaltningsstraffeprosess. Konkurransetilsynet kan nå, med hjelp av politiet (som da kalles forvaltningspoliti), gå inn og foreta rassiaer i folks hjem uten at den som er mistenkt har de strafferettslige garantiene man ville ha hatt dersom man var siktet i en kriminalsak. Politikerne hadde et ønske om å avkriminalisere store deler av lovverket, men endte opp med å hive reglene ut i forvaltningsretten istedenfor. Vi bør nå få regler som gir rettssikkerhetsgarantier også til de som er utsatt for forvaltningens kontroll i den private sfære, sier Kinander som har vært med på å sette fokus på dette gjennom Civita. Nå kommer det et lovforslag som Civita har hjulpet Høyre med å utarbeide, der man skal utvikle flere rettssikkerhetsgarantier også for utøvingen av forvaltningsmakt.
Nå jobber han både som førsteamanuensis på BI, og som jurist i Civita.
– BI har en kombinasjon av akademisk frihet og sterk kontakt med næringslivet. Det er viktig for å skjønne hva reglene skal brukes på. Dette er universitetene i ferd med å miste grepet på, de er ikke i front når det gjelder faktum, som blir en større og større utfordring etter hvert som verden blir mer og mer kompleks. BI er mer dynamisk, det ligger i veggene at du må orientere deg ut mot verden. Dessuten behandler de folk bedre på BI enn på fakultetet, sier Kinander.
