- Da Ada Sofie Austegard fikk datteren sin brutalt drept i Baneheia reagerte hun med sinne og frustrasjon. Først og fremst mot rettsprosessen og behandlingen hun fikk. Norsk strafferett ble aldri med det samme etter at Ada hadde fått sagt sitt.
Fremdeles ikke fornøyd
22.juli-rettsaken viste med tydelighet hvor stor plass bistandsadvokatene og ofrene har fått i den norske rettsprosessen. 170 bistandsadvokater, tre koordinerende og rom for alle pårørende og ofre å stille spørsmål i saken. Det var en av bistandsadvokatene som insisterte på at to nye rettsoppnevnte sakkyndige måtte oppnevnes, noe som resulterte i en tilregnelighets dom på tvers av hva aktoratet og ekspertene mente.
Da er det lett å glemme at bistandsadvokatordningen er relativ ny. Da Ada Sofie Austegard gikk gjennom sin største livskrise for 12 år siden var det lite hjelp og støtte å få. Hun fikk ikke dokumentinnsyn, kunne ikke spørre aktor om noe, måte sitte sammen med journalistene i retten og fikk kjennskap til detaljene ved drapshandlingen via en ungdom som ringte henne etter å ha festet med en polititjenestemann i saken. Ada reagerte med sinne, et sinne rettet først og fremst mot rettsapparatet.
– Den dagen datteren min ble drept mistet jeg alle mine rettigheter som mor. Hadde det vært jeg som hadde drept henne, hadde jeg hatt mye større rettigheter. Som offer hadde jeg ikke en gang en plass i rettssaken. Selv om man blir et offer så blir man ikke dum. Dersom det var noe jeg ikke kunne få vite på grunn av etterforskningen, så ville jeg forstått det. Men, de profesjonelle var livredd for at jeg skulle få en plass i systemet, og beskyldte meg for å være drevet av hat, på jakt etter hevn, sier Austegard oppgitt.
Heldigvis fikk hun en kontaktperson i politiet som hun kunne snakke med, og som tok henne på alvor. Det holdt henne på beina, og hjalp til med å tenke klart på tross av sjokk og traumer. Hun hadde vært opptatt av barns rettigheter så lenge hun kan huske. Nylig ryddet hun opp i en gammel pengebok og fant et leserbrev hun hadde skrevet i 1988 mot Tor Erling Staff som var forsvarer i en incestsak på Sørlandet. «Ikke vinn denne saken bare for å vinne den. La rettferdigheten seire», bønnfalt hun i leserbrevet. Noen år senere skjønte hun at hun måtte gjøre mer enn bare å skrive leserbrev.
– Dette var en så grusom sak at det ble en døråpner. Jeg ble invitert til å dele mine erfaringer fordi jeg var «mor til Stine Sofie». Jeg merket at dommere, polititjenestemenn og jurister ikke egentlig ville ha meg der, men at de ikke kunne la være å invitere meg siden hele nasjonen var i sjokk etter ugjerningene. Da så jeg at jeg måtte gjøre noe med systemet. Om ikke jeg skulle gjøre det, hva skulle da til for at noen andre skulle kunne bli tatt på alvor? Et trippeldrap?
Dermed satte Austegard i gang Stine Sofies Stiftelse for å bedre barns og pårørendes rettigheter i rettssystemet. Hun, som ikke hadde annen utdanning enn ti vekttall sosialpedagogikk satte seg ned med lovboka. Hun satte seg ned med Anne Robberstads rapport og forarbeidet til straffeloven. Eldstesønnen og hennes nye mann var tålmodig i begynnelsen, og mindre tålmodig da hun ble sittende med lovboka i uke etter uke. Urettferdigheten i lovteksten presenterte hun på en tydelig måte i beste sendetid – utenfor Stortinget. Der spilte de ut et tribunale – med en rettssak med topartsløsningen og en rettssak med en treinstansløsning. Justisminister Dørum svarte henne på direkten at han ville vurdere å nedsette et utvalg som skulle se på ofrenes og pårørendes plass i norsk rett. Det var stikkordet Stine Sofies Stiftelse trengte. De maste daglig til utvalget var på plass. Med Austegard som et av utvalgsmedlemmene.
– Vi hadde aldri drømt om at vi skulle få sitte i utvalget. Det ble litt av en opplevelse, juristene mot meg. Rapporten ble preget av «mindretallet Austegard». Men, på punktet om at pårørende skulle få like rettigheter som ofrene var Stortinget enig med «mindretallet Austegard», ler Ada.
Motstand
Selv med betydelig innsikt i lovtekst og lovanvendelse følte Austegard at hun kjempet mot vindmøller. Det juridiske Norge mente unisont at hun ikke hadde noe i rettsprosessen å gjøre, var tilbakemeldingene hun fikk. Følelsen av å være juridisk underdog satt i helt til hun fikk Rettssikkerhetsprisen i 2009.
– Nå i ettertid har jeg kjent på det personlig, hvor tøft det har vært å stå i alle diskusjonene og debattene mot jurister. Jeg er blitt møtt med en utrolig arroganse, og har ikke hatt noe backing fra noen i det juridiske miljøet. Denne arrogansen i bransjen har forundret meg, sier Austegard.
Nå sitter hun som leder av en stiftelse som omsetter for over 7 millioner i året. 90 % av pengene kommer fra private givere. Hvert år arrangerer stiftelsen et seminar for foreldre av drepte barn. Disse seminarene hjelper stiftelsen å ta pulsen på norsk strafferett fra ofrenes og pårørendes ståsted. Kompetansen de får fra møtet med andre pårørende, bruker de for å endre systemet og lovverket om det trengs.
– Dette er ikke noe seminar der vi tenner lys og sitter å griner. Vi jobber. Og prøver å ha det hyggelig, sier Ada og ramser opp en rekke ting som stiftelsen skal jobbe med fremover.
– Vi ønsker en helhetlig offerpolitikk. I Norge har vi kriminalomsorg, men ingen offeromsorg, vi har kriminologer men ingen viktorloger. Sverige har en offeromsorg som er en egen myndighet under justisdepartementet. Vi vil ha fjernet foreldelsesfristen ved drap. Med dagens teknologi sikres bevis for all tid fremover, og det er ingen grunn til å ha en foreldelsesfrist. Vi vil også endre foreldelsesfristen på avvergingsplikten. I dag er denne fristen to år, og dermed mister man muligheten til å straffeforfølge barnevern, lærere og andre som må ha visst hva som foregikk. Vi vil at drepte barn skal få sin egen bistandsadvokat dersom foreldrene er mistenkte i drapet. I dag får foreldrene forsvarer, men ingen taler det drepte barnets sak. Og, vi vil endre hvordan drap defineres. I dag er det nesten ingen barn som drepes, tiltalen er «legemsbeskadigelse med døden til følge» fordi de fleste barn drepes uten at det er våpen inne i bildet. Dermed blir statistikken for dårlig, og strafferammene blir lavere. Selv om noen torturerer et barn til døde er tiltalen legemsbeskadigelse. Vi er kommet langt i fornærmedes møte med domstolen, men ikke møtet med kriminalomsorgen. Vi får varsel om at gjerningsmannen slippes ut på permisjon, men vi har ikke klageadgang, sier Austegard.
– Hva med strafferammene. Vil dere jobbe for livstidsstraff?
– For en liten gruppe gjerningspersoner der gjerningen er svært grov ville livstidsstraff være det beste. Hvorfor skal man bruke enorme ressurser som forvaring innebærer på denne gruppen, mens andre som har mulighet til å rehabiliteres får mye færre ressurser rundt seg? Dersom farlige gjerningspersoner slippes ut igjen bør de få bostedsforbud. En av drapsmennene til Stine Sofie slippes snart ut igjen. Hvorfor skal han få lov til å bosette seg i Kristiansand, der jeg risikerer å treffe på ham? Selv om han etter norsk rett har gjort opp for seg og skal kunne leve som en vanlig samfunnsborger, tror jeg kroppen min instinktivt vil reagere med redsel når jeg møter ham. Vi har eksempler der voldtektsoffer i skolealder har måttet akseptere at gjerningsmannen flyttet tilbake til nabohuset. Offeret aksepterte situasjonen og ba foreldrene om hjemmeundervisning, om å få slutte i speideren og andre fritidsaktiviteter, og om flere låser på dørene. Han så for seg at han aldri skulle få gå ut mer, og han var ni år gammel. Skal vi ha det slik? Fordi gjerningspersonene har rett til å leve som en fri borger, spør Ada.
– Hva tenker du om prosessen og dommen i 22. juli-saken?
– Det har vært en tydelig holdningsendring etter 22. juli, og det er fantastisk å se hvilken oppfølging de fornærmede og etterlatte har fått i saken. Systemet med koordinerende bistandsadvokater har fungert godt, men de koordinerende bør ikke ha egne klienter, for da kan det bli forskjellsbehandling i rettssalen. Dommen er veldig modig, for hva om vi i ettertid ser at gjerningsmannen går inn i en psykose, og at dommen var feil. Da må vi gjennom en helt ny rettsbehandling, sier Ada Sofie Austegard.
– Hva med endringene som ble gjort i forhold til pårørendes rettigheter?
– Vi har reagert på at man bryter det grunnleggende prinsipp om voldsoffererstatning. Da Stine Sofie ble drept var taket 200.000. Selv om taket ble hevet før saken kom opp, hadde ikke det tilbakevirkende kraft for vår sak. 22. juli-pårørende har fått 100.000 til å dekke gravferden, men pårørende etter 22. juli har ikke fått dette. Når vi har spurt departementet forklarer de det med at 22. juli var «et angrep på Norge», men de vil ikke svare oss hvordan de definerer «angrep på Norge», slik at vi vet hvem som i ettertid kan få gravferdstøtte. Det ser heller ikke ut til at 22. juli-ofrene får avkortet erstatningen i saker som faller under trygdeordningen, slik det har vært praksis for tidligere. Det blir interessant å følge denne prosessen. Jeg liker ikke forskjellsbehandling, det gjør meg sint, sier Austegard.
22. juli-rettssaken hadde sett helt annerledes ut uten det iherdige arbeidet til Ada Sofie Austegard.
(Sitat:)
Jeg er blitt møtt med en utrolig arroganse, og har ikke hatt noe backing fra noen i det juridiske miljøet. Denne arrogansen i bransjen har forundret meg.
